Redigerer Konklavet 1799–1800 (avsnitt)

==Konklavets forløp==
Allerede da kardinalene tok inn i de munkecellene de var tildelt, var misstemningen til å ta og føle på.

===Fraksjonene===
Til å begynne med holdt ''[[zelanti]]gruppen'' klar avstand fra enhver storpolitisk partidannelse, selv om deres mål om å bevirke en gjenopprettelse av [[Kirkestaten]] mer realistisk ville tale til fordel for en kandidat som helte i østerriksk retning. Zelantiene var opptatt av å kjempe for Pavestolens fulle rettigheter, men dets medlemmer holdt distanse både til ''det østerrikske parti'' og til ''de moderate'', som vel var beredt til kompromisser, men som i sine hjerter var fiendtlig stemt mot Østerrike. ''Moderati''-partiet var villig til å tilpasse seg [[Kirkestaten]]s undergang som et blivende historisk faktum.

Det var imidlertid ikke til å unngå at medlemmer av zelantiene etterhvert graviterte mot den ene eller annen av de to grupper, men disse gruppene var imidlertid så innbyrdes splittet at det var meget vanskelig for dem å manøvrere. Derfor tok det flere uker før noen av deres ledere, Herzan for Østerrike og [[Gian Francesco Albani|Albani]] for de moderate, våget å fremme noen kandidat for alvor.

Imens holdt hoffene i det franskvennlige [[Kongedømmet Napoli|Napoli]] og Wien nøye oppsikt med hverandre med tanke på fremtiden for [[Kirkestaten]], som var blitt avskaffet av stormaktene og hvis territorier Napoli og Wien hadde forsynt seg av, hver på sin kant. De erklærte seg villige til å restituere de områder de holdt, men bare dersom den annen part tok det første skritt. Men ingen av dem ville ta det første skritt i mangel av gjensidige garantier. Verken keiser Frans II eller kong [[Ferdinand IV av Napoli|Ferdinand IV]] syntes å ha særlig tillit til noe «gentlemen's agreement» mellom seg.

===Kardinal Bellisomi lanseres===
Prosessen gikk i baklås, fordi flere kandidater ble blokkert ettersom de ikke passet enten franskmennene eller østerrikerne. Til å begynne med fikk den avdøde pave Pius VIs protegé kardinal [[Carlo Bellisomi]] en del oppslutning og ble nesten valgt, men en aktiv minoritet blokkerte ham, samtidig som kardinal Herzan presenterte et østerriksk veto mot ham.

[[Fil:Francis_II,_Holy_Roman_Emperor_by_Friedrich_von_Amerling_003.jpg|thumb|300px|'''Keiser Frans II:''' Frankrikes erobringer i Italia under [[Napoléon Bonaparte]]s ledelse var en viktig grunn til at den tysk-romerske keiser Frans II gjennom sin representant kardinal Herzan ville blokkere enhver pavekandidat som kunne tenkes å være velvillig innstilt mot eller ettergivende overfor franskmennene. Maleri av [[Friedrich von Amerling]]]]

===Kardinal Mattei lanseres===
Det østerrikske parti foretrakk klart kardinal [[Alessandro Mattei]] fremfor Bellisomi, og i begynnelsen av februar mente Herzan at tiden var inne for å presentere hans kandidatur. Mattei var en av de kardinaler som hadde gått inn for [[Tolentino-traktaten]], og det kunne dermed påregnes at han ville holde seg til den som pave. Dette passet det østerrikske parti (Østerrike hadde profittert stort ved oppstykkingen av [[Kirkestaten]] som fant sted etter Tolentino), men å få en så sannsynlig tilhenger av denne traktaten utgjorde en for sterk utfordring mot de øvrige kardinaler.

Dessuten hadde Herzan klart å bli mektig omstridt på grunn av sin deklaratoriske stil og fordi det ble klart at han som keiserens representant ville motarbeide enhver kardinal som kom fra [[Frankrike]], [[Spania]], [[Piemonte]], [[Sardinia]], [[Sicilia]] eller [[Napoli]].Dermed var jo valgmulighetene heller sterkt innskrenket i et konklave som i utgangspunktet hadde eksepsjonelt få kandidater iblant seg.

Dette ledet de forskjellige fraksjoner av den anti-østerrikske opposisjon til å utvikle et sterkere samarbeide. Albanis parti oppviste en så sterk og ubrutt front at mot slutten av februar hadde Matteis kandidatur havarert.

===Kardinal Gerdil lanseres===
Men det var én ting å forene opposisjonen til forsvar mot en felles motstander, og noe helt annet å selv gå på offensiven. Her var Albanis oppgave ikke bare vanskeliggjort av de anti-østerrikske kardinalers sprikende holdninger, men også av at man ikke visste hvilke andre kandidater som den østerrikske keiser hadde skrevet ned på Herzans fortegnelse over dem som det skulle nedlegges veto mot. Et forsøk på å fremme den [[savoia]]rdiske kardinal [[Hyacinthe Sigismond Gerdil|Gerdil]]s kandidatur ble gjort, men han ble sjaltet ut av et nytt østerriksk veto.

===Den nøytrale kandidat===
Situasjonen var nå tilsynelatende fullstendig fastlåst. Den eneste mulighet måtte ligge i å velge en «nøytral» kandidat.

====''Kardinal Ruffos rolle''====
Blant de napolitanske prelatene var det en kardinal [[Fabrizio Dionigi Ruffo|Ruffo]], som kom fra et siciliansk fyrstehus og var en hengiven tilhenger av ''braschiene'' (så kalt etter den nylig avdøde pave, Pius VI, hvis gamle navn hadde vært Giannangelo Braschi). Men det var også Ruffo som hadde assistert braschienes miksing og triksing for å berike seg selv. Ruffo hadde dermed hatt en høy stjerne hos den avdøde kardinalnepoten, men ettersom hans navn og rykte var knyttet til kongen og dronningen av Napoli, og til Napolis statsminister Lord Acton, i forbindelse med den antirevolusjonære kampanjen i Roma, var hans anseelse i den liberale kardinalsfraksjon på minussiden. Og hva gjaldt ''zelantiene'' var de forskrekket over det lite oppbyggelige levnet han hadde lagt for dagen ved dronning Marie Carolines hoff.De ville ikke ha noe å gjøre med ham. Ettersom han var en sicilianer, var han naturlig mistrodd av det østerrikske parti. Dermed fikk han den kalde skulder i alle leirer.

====''Kardinal Maurys forkjærlighet for sjokolade''====

[[Fil:SanGiorgioMaggiore20031231.jpg|thumb|450px|[[San Giorgio Maggiore]], øya ved Venezia der konklavet ble avholdt.]]
Til slutt ble Chiaramonti foreslått som den "nøytrale" kandidat, og her hadde Ruffo en finger med i spillet. I munkecellen ved siden av Ruffo var den franske kardinal [[Jean-Siffrein Maury]], som representerte den franske eksilkonge [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]]. Han var lite opptatt av de forskjellige kardinalpartiers allianser og planlegging. Vel så viktig var det at han var meget glad i finere [[sjokolade]], og at Ruffo hadde mottatt en stor forsyning av dronning Marie Caroline med den edleste sjokolade som var å oppdrive. Gjennom de langtrukne dagene og ukene avlåst og isolert i klosteret under konklavet ble den franske og den sicilianske kardinalen ofte sittende sammen over hver sin kopp sjokolade, og de ble gode venner. Ruffo var vel oppmerksom på at enhver kandidat som ble lansert av ham, ville bli betraktet med den største mistenksomhet og neppe ha noen sjanser. Derfor måtte han holde seg selv i kulissene. 
[[Fil:Jean-Sifrein Maury 01.jpg|right|thumb|Jean-Siffrein Maury]]
Den mann Ruffo ønsket å fremme, var kardinal Chiaramonti, som alltid hadde forholdt seg respektfullt overfor Ruffo. I deres samtaler i klosterhaven hadde Ruffo også funnet ut at Chiaramonti hadde synspunkter og holdninger som han kunne istemme i på mange punkter. Chiaramonti hadde alltid holdt avstand til fraksjonene, og da franske og østerrikske styrker hadde kjempet mot hverandre på slagmarken nær hans bispesete Imola, hadde han vist den samme omsorg for de sårede fra begge sider. Hans holdninger og personlige levnet ville tilfredsstille ''zelantienes'' høye krav. Chiaramonti var av passende alder (56 år) og var på farssiden beslektet med Braschi-slekten. Han hadde Braschi-paven å takke for sin geistlige karriere. ''Braschienes'' støtte ville dermed ikke være noe problem, og dermed ville også Albanis støtte være oppnåelig. Videre kunne Ruffo ved hjelp av sitt vennskap med Maury presentere Chiaramontis kandidatur for konklavesekretæren Consalvi, som riktignok ikke var kardinal, men som likevel hadde betydelig innflytelse.

[[Fil:Jacques-Louis David 015.jpg|thumb|300px|[[Pius VII|Pave Pius VII]] med kardinal [[Giovanni Battista Caprara Montecuccoli|Caprara]], [[1805]]. Maleri av [[Jacques-Louis David]]]]

====''Kardinal Maury lanserer kardinal Chiaramonti''====
Slik gikk det til at kardinal Chiaramonti ble lansert som ''nøytral'' kandidat av kardinal [[Jean-Siffrein Maury|Maury]]. Etter sterk innsats fra konklavesekretæren, den innflytelsesrike kirkepolitiker og senere kardinal [[Ercole Consalvi]], ble den potensielle motstand fra det østerrikske parti nøytralisert.

====''Kardinal Consalvis rolle''====
Consalvi visste at Herzan ville være helt urokkelig hva gjeldt kravet om at den nye pave skulle være villig til å ratifisere Tolentino-traktaten, så Consalvi prøvde ikke en gang å ta opp Chiaramontis navn med ham. Derimot var det ikke alle i det østerrikske partiet som la slik vekt på denne traktaten, og de fikk Consalvi over på sin side. Herzan forstod ikke før kvelden før den avgjørende avstemningen hva som var i ferd med å skje, og ettersom Chiaramonti ikke stod på hans liste over kardinaler keiser Franz II ville nedlegge veto mot, kunne han ikke gå til motaksjon. Det er også sannsynlig at en samtale Herzan hadde med Chiaramonti overbeviste ham om at det ikke ville skade om det likevel ble han som ble valgt.

===Kardinal Chiaramontis valg og kroning===
Kardinal Chiaramonti ble valgt den 14. mars 1800. Han tok navnet Pius VII og ble kronet den 21. mars på en heller spesiell måte: protodiakonen kardinal [[Antonio Maria Doria Pamphilj|Doria Pamphilij]] måtte benytte en [[tiara]] (pavekrone) laget av [[pappmasjé]], av venetianske adelskvinner. De hadde dekorert dem med sine egne edelstener.

[[Fil:Graph - Cardinals and conclaves.png|thumb|Oversikten viser kardinalenes antall og oppmøte under konklavene fra 1700 til 2005.]]