Redigerer Kongevei (avsnitt)

=== Norge ===
Kongeveiene i Norge var basert på de første ferdselsveiene mellom byer og landsdeler. Det første offentlige veianlegg i Norge var Kongeveien som omkring 1630 ble utbygd fra [[Kongsberg Sølvverk|sølvverket]] i [[Kongsberg]] (Sandsvær) til utskipningsstedet [[Hokksund]], seinere forlenget til [[Bragernes]] og i 1665 til [[Christiania]], kjent som [[Den drammenske kongevei]]. Siden ble norske kongeveier en felles betegnelse for gjennomgående hovedveier, i offentlige dokumenter og lokalt betegnet som ''Kongeveien'', unntaksvis Festningsveien, der veien hadde strategisk karakter (nærmest festningene).

[[Den fredrikshaldske kongevei]] gikk mellom [[Christiania]] (Oslo) og [[Fredrikshald]] (Halden) og var en videreføring av de eldre tråkk, dels oldtidsveier, som ble forsøkt gjort farbare med [[hjul]]doninger rundt 1660. Den Fredrikshaldske var en del av Norges første utenriks ferdselsesvei, [[Den Københavnske Kongevei|Den københavnske kongevei]], som ved hjelp av fergeforbindelse ved [[Helsingborg]] førte helt til København. Her gikk Norges postvei fra 1647 til 1814, og her vandret norske bønder med sine [[supplikk]]er (klagesaker) til kongen i København i århundrer. Opprøreren [[Christian Lofthus]] vandret her tre ganger, den siste våget han seg ikke over sundet. Satirikeren [[Johan Herman Wessel]] og predikanten [[Hans Nielsen Hauge]] vandret også her, og enkelte av [[gjestgiveri]]ene er ennå i behold, som Tanum gjästgifveri ved [[Tanumshede]], med anetavle i skjenkestua helt tilbake til ca. 1680. 

[[Den bergenske kongevei]] bandt sammen [[Christiania]] og [[Bergen]], blant annet over [[Krokkleiva]] i Buskerud og [[Harestua]] i Oppland. [[Den wingerske kongevei]] var hovedferdsåren mellom Christiania og [[Stockholm]] og gikk via [[Kongsvinger]]. Andre norske kongeveier er [[Den østerdalske kongevei]] og [[Trondhiemske kongevei|Den trondhjemske kongevei]]. Den gamle [[kjerrevei]]en som går fra [[Kristiansand]] til [[Jæren]] og [[Stavanger]] er også en kongevei. En gammel kongevei gikk dessuten gjennom den dype [[Vidalen]] i Oppland og en annen fra [[Ringerike]] til [[Valdres]].

For [[kulturminnevern]]et oppfattes bevarte etapper av kongeveier som verdifulle fragmenter av et historisk veinett, lovfestet allerede i landets eldste landskapslover. Disse ble til i forhistorisk tid. [[Magnus Lagabøte]] sammenfattet i 1272 de eldre lovene til Europas første landsomfattende lovverk, [[Magnus Lagabøtes landslov]]. Ved sedvanen var bøndene pålagt ansvar for å holde veiene ryddet, og de var i realiteten landets eneste «veimestre». Alle endringer av innarbeidet veiløp ble straffet, og disse rettsforholdene hadde vært grunnlaget for vedlikehold av veier siden uminnelige tider. Ifølge [[kulturminneloven]] må derfor alle bevarte etapper av kongeveier betraktes som automatisk [[fredet]] dersom de er inntegnet på kart fra 1600-tallet eller på annen måte er dokumentert. 

Kongeveiene hadde stor betydning for all kommunikasjon – for reisende, for varetransport og for spredning av nyheter og kulturimpulser. Langs veiene ble det på gårder i passende avstand opprettet  [[skysstasjon]]er hvor reisende kunne få mat og nattelosji. Her kunne de til faste takster bytte hest eller leie skyss for neste etappe av reisen. Langs veier med stor trafikk av [[turisme|turister]] kunne skysstasjoner og gjestgiverier utvikle seg til [[hotell]]er.

Veiløpene for kongeveiene fulgte oppgåtte stier og oldtidsveier, og de kan være beholdt som traseer for våre dagers [[riksvei]]er eller [[fylkesvei]]er. Deler av kongeveier er i dag blitt [[tursti]]er og vandringsruter i naturterreng. I begynnelsen av 1800-tallet hadde Norge et relativt godt utbygd veinett. Da Norge fikk ny veilov i [[1824]], ble ''kongeveier'' og ''landeveier'' slått sammen under fellesbetegnelsen ''hovedveier'', mens de mindre delene av veinettet ble kalt ''[[bygdevei]]er''.