Redigerer Kongeriket Jugoslavia (avsnitt)

==Tidlig politikk==
Umiddelbart etter proklamasjonen 1. desember begynte forhandlinger mellom folkets råd (fra den tidligere Staten av slovenere, kroater og serbere) og den serbiske regjeringen. Den resulterte i en avtale om at den nye regjeringen skulle ledes av [[Nikola Pašić]]. Men da avtalen ble sendt til regenten for godkjennelse, ble den forkastet, og dette skapte den første krisen for regjeringen. Alle deltagende parter så på dette som et brudd på parlamentariske prinsipper, men krisen løste seg da de ble enige om å erstatte Pašić med [[Stojan Protić]], et annet ledende medlem av hans Radikale parti. 
[[Fil:Nikola Pasic.jpg|thumb|Nikola Pašić]]
Den nye regjeringen ble innsatt 20. desember 1918.

I perioden før valget av Riksforsamlingen som skulle utarbeide grunnloven, tjente en provisorisk folkerepresentasjon, satt sammen av delegater fra de forskjellige valgkretsene som hadde eksistert før, som parlament. En reorganisering av de politiske partiene førte til at flere medlemmer av den serbiske opposisjonen sluttet seg sammen med politiske partier fra det tidligere Østerrike-Ungarn og skapte det nye Demokratiske parti, som dominerte den provisoriske representasjonen og regjeringen.

Fordi Det demokratiske parti, ledet av [[Ljubomir Davidović]], gikk sterkt inn for en sentralisert stat, ble mange kroater med i opposisjonen. Men det Radikale parti var ikke fornøyd med at de kun hadde tre ministre, mens Det demokratiske parti hadde 11, så 16. august 1919 trakk Stojan Protić seg fra regjeringen. Ljubomir Davidović dannet da en koalisjon med Sosialdemokratene. Denne regjeringen hadde med én stemmes overvekt flertall i den provisoriske folkeforsamlingen. Opposisjonen begynte da å boikotte parlamentet, og siden regjeringen ikke alltid kunne være sikker på at alle dens støttespillere ville stille opp, ble det umulig å avholde møter i parlamentet. Davidović gikk av ganske raskt, men siden ingen andre kunne danne regjering, ble han statsminister nok en gang. Da opposisjonen fortsatte sin boikott, så regjeringen ingen annen utvei enn å styre uten parlament. Dette fikk opposisjonen til å fordømme avgjørelsen, og den begynte å kalle seg selv «det parlamentariske fellesskap». Davidović innså selv at situasjonen var uholdbar og anmodet Kongen om umiddelbart å utskrive valg til den grunnlovgivende Riksforsamlingen. Da Kongen nektet dette, følte Davidović at han ikke hadde noe annet valg enn å gå av.

Det parlamentariske fellesskapet dannet nå en regjering ledet av Stojan Protić med det mål å innføre parlamentariske normer og motarbeide den forrige regjeringens sentraliseringspolitikk. Deres motstand mot den tidligere regjeringens program om radikale landreformer gjorde dem enda mer splittet. Men Det demokratiske parti og Sosialdemokratene boikottet nå parlamentet, og Protić kunne ikke samle et tilstrekkelig flertall. Det parlamentariske fellesskapet, som nå var regjering, ble derfor tvunget til å styre uten parlament.

[[Fil:AleksandarI-Karadjordjevic.jpg|thumb|left|Aleksander I]]
Det parlamentariske fellesskap brøt dermed med det grunnleggende prinsippet som hadde ført til at det ble dannet, og dermed satte det seg selv i en ekstremt vanskelig situasjon. I april 1920 førte utbredt misnøye blant arbeidere bl.a. til en streik ved jernbanen, og dette satte de politiske partiene under et sterkt press for å slutte fred. Etter vellykkede forhandlinger gikk Protić av og banet vei for en ny regjering ledet av den politisk nøytrale Milenko Vesnić. Sosialdemokratene fulgte ikke sine tidligere allierte, Det demokratiske parti, inn i regjeringen, fordi de var imot de antikommunistiske tiltakene som regjeringen ønsket å gjennomføre.

Kontroversene som tidligere hadde splittet partene var fortsatt aktuelle. Det demokratiske parti fortsatte å presse på for sentralisering og radikale landreformer. Uenighet om  valgloven førte til at Det demokratiske parti stemte imot regjeringen i parlamentet, så den ikke lenger hadde flertall. Til tross for at dette parlamentsmøtet ikke hadde fullmakt, valgte Vesnić likevel å gå av. Følgene var at det Radikale parti aksepterte behovet for sentralisering, at Det demokratiske parti trakk sitt krav om landreformer, og at Vesnić igjen ble leder for en ny regjering. De kroatiske og slovenske politikerne var ikke fornøyd med sentraliseringspolitikken, og det var heller ikke Stojan Protić, som trakk seg fra regjeringen på grunn av dette.

I september 1920 brøt det ut uroligheter blant bønder i Kroatia på grunn av at kyrne deres ble registrert og merket. De kroatiske politikerne skyldte på sentraliseringspolitikken til regjeringen og spesielt minister [[Svetozar Pribićević]].