Redigerer Kongedømmet Strathclyde (avsnitt)

== Opprinnelse ==
[[Fil:Northumbria 802.jpg|thumb|300px|Omfanget av Strathclyde oppmot naborikene Northumbria i øst, Dalriada i vest, og Piktland i nord.]]
[[Klaudios Ptolemaios]]’ verk ''Geografike'', en seilers sjøkart, ikke en [[etnografi]]sk undersøkelse,<ref>Beskrivelsen kommer fra [[Donnchadh Ó Corráin]], gjengitt i Foster, R., red. (1992): ''The Oxford History of Ireland'', s. 4.</ref> lister en rekke folk eller grupper av stammer, i sørlige Skottland for tiden ved den romerske invasjonen av [[De britiske øyer]] og etableringen av [[romersk Britannia]] på 100-tallet e.Kr. Foruten ''Damnonii'' nevner Klaudios også Otalini, hvis hovedstad synes å ha vært [[Traprain Law]]; i deres vest var [[Novantae og Selgovae|''Selgovae'']] i [[Southern Uplands]], og lenger vest i Galloway, også [[Novantae og Selgovae|''Novantae'']]. I tillegg var det gruppe kjent som Maeatae i de romerske nedtegnelsene, antagelig i området rundt [[Stirling]]. Hovedstaden til Damnonii er antatt til å ha vært ved Carman, i nærheten av Dumbarton, rundt 8 km i innlandet fra elven Clyde.<ref>[http://www.ancestraljourneys.org/celticscotlowlands.shtml «Celtic tribes of Southern Scotland and North-East England»] {{Wayback|url=http://www.ancestraljourneys.org/celticscotlowlands.shtml |date=20160403134701 }}, ''Ancestral Journeys''</ref><ref>[http://www.clandunlop.com/damnoni.htm «The Damnoni»] {{Wayback|url=http://www.clandunlop.com/damnoni.htm |date=20160305173123 }}, ''Clan Dunlop''</ref>

De romerske navnene for de britonske stammene er hovedsakelig latinske oversettelser av de keltiske originalene, som engelske forskere sjelden oversetter. Det er likevel mulig å antyde disse. ''Caledonii'' var muligens «det harde folket», ''Selgovae'' var «jegerne», og ''Novatae'' «det sterke folket». Votadini var «Fothads folk», og ''Damnonii'' er på et vis knyttet til det keltiske ordet for «dyp», og «havfolket» er således en mulig tolkning, tilsvarende med tilsvarende stammer ved kysten med likelydende navn.<ref>Davis, Norman (2011): ''Vanished Kingdoms'', s. 47</ref>

Selv om den nordlige grensen synes å ha vært [[Hadrians mur]] for det meste av historien til romersk Britannia, graden av romerske innflytelse nord for muren er usikker. Det eksisterte romerske festninger nord for muren, og festninger så langt nord som Cramond kan ha eksistert som en langvarig okkupasjon. Den formelle grensen var tre ganger flyttet lengre nord. To ganger var flyttet til grensen ved [[Den antoninske mur]] på omtrent den tiden da Hadrians mur ble bygget, og på nytt under keiser [[Septimius Severus]], og ytterligere lengre nord, bortenfor elven [[Tay]], under [[Gnaeus Julius Agricola|Agricola]] krigføring i nord. Skjønt hver gang ble de snart flyttet tilbake. I tillegg til disse kontaktene drev de romerske hærene straffeekspedisjoner nord for grensene. De ulike stammene reiste også sør for grensen, enten det var for å drive handel, for å drive plyndring, eller for å tjenestegjøre i den romerske hæren. Romerske handelsmenn kan også ha reist nordover, og romerske subsidier, eller bestikkelser, ble sendt til stammer og høvdinger som romerne betraktet som nyttige. Et stort antall romerske mynter fra mellom 369 og 410 har blitt funnet i ''Marchidun'', det vil si dagens [[Roxburgh Castle]].<ref>Hanson, W.S. (2001): «Northern England and southern Scotland: Roman Occupation»</ref>

Dumbarton Rock står kun noen km fra den vestlige enden av Den antoninske mur ved elven ''Clota'' på det sted hvor den romerske flåten lå for å kontrollere pirater og for frakte galliske hjelpetropper for å bygge muren. Deres tilstedeværelse er attestert i en inskripsjon i år 142 e.Kr. på en festning i muren: «CAMPES TRIBUSET BRITANI QP SETIUS IUSTUS PREF. COH IIII GAL VS LLM»: «Til de evige marker guddommer av Britannia, Quintus Pisentius Justus, prefekt av 4. kohort av galliske hjelpetropper dedikerte gledelig hans utferdige begeistring.»<ref name=" Davis_48">Davis, Norman (2011): ''Vanished Kingdoms'', s. 48</ref> Etter at den romerske grensen i nord ble brutt av en veldig invasjon av de romerne kalte en stor ''[[conspiratio barbarica]]'', «barbarenes sammensvergelse», hvor den romerske administrasjon brøt sammen i to år, 367-369, før orden ble gjenopprettet av [[Flavius Theodosius]] (kalt for den eldre, for å adskille ham fra hans sønn, keiser [[Theodosius den store|Theodosius]]). Han forsterket ikke bare Hadrians mur, men opprettet også en rekke bufferriker vest og nord for muren av noen av de eksisterende stammene.<ref name=" Davis_48"/> For året [[405]], noen få år før romerne oppga Britannia helt, er det et oppslag i de irske annaler om et slag utkjempet ved ''strath Vlutha'', «slaget ved Clyde-dalen». Det er antagelig et øyeblikk hvor de britonske, post-romerske rikene i nord etablerer seg som innfødte «kongedømmer». Vår tids bruk av begreper som «konger» og «kongeriker» er forfengelige i denne konteksten; disse var ikke kronete monarker, men høvdinger av primitive krigerbander som krevde tributter fra faste bosetninger for «beskyttelse».<ref name=" Davis_48"/>

I romersk Britannias siste periode var det en åpenbar økning i angrepene nordfra både til lands og til havs. Disse angriperne eller piratene var i henhold til romerske kilder ''Picts'', ''Scotti'' og de mystiske ''Attacotti'' som har en usikker opprinnelse.<ref>Opprinnelsen til Attacotti har blitt ulikt identifisert, men det stedet som de fleste akademikere favoriserer er Irland, og kan kanskje identifiseres med folket [[Déisi]]. Alternative teorier er [[Ytre Hebridene]], eller lengre nord som [[Orknøyene]].</ref> Disse angrepene rammet også stammene i sørlige Skottland. Den antatt endelige tilbaketrekningen til de romerske styrkene i tiden rundt 410 hadde antagelig ingen stor innvirkning for de sørlige stammene, bortsett fra at mangelen på betaling fra de som tjenestegjorde ved Hadrians mur kan ha hatt en betydelig økonomisk betydning.

Ingen historiske kilder har gitt klar informasjon om grensene til kongedømmet Strathclyde, men det har vært gjort antydninger basert på grunnlag av stedsnavn og topografi. Nær nordenden av [[Loch Lomond]], som kan bli nådd med båt fra Clyde, ligger Clach nam Breatann, «britenes fjell», som antar har fått sitt navn som en markør for den nordlige ytterkanten av Alt Clut. Fjellkjeden [[Campsie Fells]] og markene (grenseområdet) mellom Loch Lomond og Stirling kan også ha representert en annen grense eller ytterkant. I sør strakte kongeriket seg en del distanse opp i elvedalen til Clyde, og langs kysten strakte den seg antagelig sørover mot Ayr.<ref>Alcock & Alcock, «Excavations at Alt Clut»; Koch, «The Place of Y Gododdin». Barrell, Medieval Scotland, s. 44, foreslår at Glasgows bispedømmedømme som ble etablert av kong [[David I av Skottland]] i [[1128]] kan ha tilsvart det samme området som det tidligere kongeriket Strathclyde.</ref>