Redigerer Kongedømmet East Anglia (avsnitt)

== Dansk kongedømme ==
I [[865]] ble East Anglia invadert og kortvarig okkupert av [[Den store hedenske hæren|den store danske hæren]] som stjal [[hest]]er i landet for kunne reise over land mot [[Northumbria]]. Danene kom tilbake i [[870]] og kong [[Edmund av East Anglia]] forsøkte å stå opp imot danene, men ble nedkjempet og drept. Ettersom danene ikke var kristne, lot kirken Edmund fremmet som en [[martyr]] for den kristne sak, og han ble en populær [[helgen]]. Etter å ha grepet makten i kongedømmet innsatte danene en marionettkonge for å styre på deres vegne mens de selv gjenopptok krigen mot Mercia og Wessex. Etter at danene fikk forsterkninger i [[871]], lot de etter forhandlinger den kombinerte hæren i Northumbria og Mercia passiviseres, og den siste aktive delen av den danske hæren ble siden beseiret av kong [[Alfred av England|Alfred av Wessex]] i [[878]]. Danene trakk seg tilbake etter å ha inngått en fredsavtale. Året etter kom de tilbake til East Anglia under lederskapet til [[Gorm den gamle]] (av engelskmennene kaller for ''Guthrum'') som tok direkte kontroll over landet. Gorm delte ut jordstykker til sine folk og de bosatte seg i East Anglia i et større antall.

I tillegg til det tradisjonelle området East Anglia innbefattet kongedømmet antagelig også [[Essex]], den eneste delen av Wessex som hadde kommet inn under dansk kontroll. En fredsavtale ble inngått mellom Alfred og Gorm i [[885]] etter at Alfred hadde erobret [[London]]. Grensen mellom dem som ble satt strakte seg langt inn i Merica. Det innebar at de danske kongene i East Anglia utøvet overherredømme over minst en del av de danske bosetterne i Mercia som var organisert rundt [[burh]]ene (befestede byer) som [[Cambridge]], [[Huntingdon]], [[Bedford]], [[Northampton]], [[Leicester]], [[Stamford]], [[Lincoln (England)|Lincoln]], [[Nottingham]] og [[Derby]].

Tidlig på [[900-tallet]] kom danene i East Anglia under økt press fra Wessex under [[Edvard den eldre]]. I [[902]] kom Edvards fetter, [[Æthelwold av Wessex]], som hadde blitt drevet i landflyktighet etter et mislykket forsøk på å overta tronen, til Essex fra Northumbria. Av en eller annen grunn klarte han å overtale en del eller alle danene i England til å akseptere seg selv som konge, og i 903 klarte han å få danene i East Anglia til erklære krig mot Edvard. Det endte i katastrofe og både Æthelwold og kong [[Eohric av East Anglia|Eirik eller Eohric]] døde i et slag i [[Fenland]] (''the Fens'', et sumpområde i østlige England).

Fra 912 ekspanderte Edvard sin kontroll over det meste av Essex og deler av sørøstlige Mercia, etablerte burher og mottok underkastelsen til danene i Bedford og mange de i Northampton. I [[917]] kollapset den danske posisjonen i området brått. En rask serie med nederlag førte til at områdene Northampton og Huntingdon sammen med resten av Essex gikk tapt, og en dansk småkonge, antagelig av East Anglia, ble drept ved Tempsford. Til tross for forsterkninger fra Danmark ble de danske motangrepene knust og etter at mange av de engelske undersåttene falt fra avanserte Edvards hær og danene i East Anglia kapitulerte. Det samme gjorde danene i Cambridge. Deres områder ble absorbert inn i det raskt ekspanderte engelske kongedømmet. Norfolk og Suffolk ble ''shirer'' (fylker) som en del av det vestsaksiske systemet for lokalstyre over hele England. Gjeninnføringen av den kirkelige strukturen i erobrete områdene førte til at de to tidligere bispesetene i East Anglia ble erstattet av et enkelt i [[North Elmham]].