Redigerer Konfirmasjon (avsnitt)

==Overgangsritual eller ikke?==
Overgangsritualer ved fødsel, og sener fra barne- til voksenalder, finnes i de fleste kulturer verden over. Det har fått ulik vekt og utforming innen de forskjellige deler av kristendommen. Historisk sett har det ikke vært forstått som et overgangsritual mellom barndom og voksenalder; dette er et element som er tilkommet i noen trossamfunn senere. Konfirmasjonen var i tidlig kristen tid (og fortsatt i de østlige og orientalske kirker, det være seg de er ortodokse eller katolske) knyttet til dåpen, som vanligvis finner sted i spedbarnsalder.

I noen trossamfunn betraktes det som et [[sakrament]], i andre som en ikke-sakramental bekreftelse eller styrking av konfirmanten, eller som en forbønnshandling.

I [[Den norske kirke]] har konfirmasjonen siden 1981 vært regnet som en ren forbønnshandling, hvor det er Gud som bekrefter løftene som ble gitt konfirmanten i dåpen. Historisk sett har konfirmasjonen i Den norske kirke hatt en dobbel karakter, hvor ritualet ikke bare tjente som «en offentlig bekreftelse av dåpens nåde» men også «hvor konfirmantene både var objekt for Guds bekreftelse og subjekt i sin personlige bekreftelse på at de ville leve i dåpens pakt».<ref name="dnkplan">{{kilde www|url=http://www.kirken.no/Materiell/Plan_konfir1.cfm#anchor104959|tittel=Plan for konfirmasjonstiden i Den norske kirke. ''Konfirmasjonstiden i historisk og teologisk lys''|utgiver=Den norske kirke|besøksdato=2008-12-05|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20070930201054/http://www.kirken.no/Materiell/Plan_konfir1.cfm#anchor104959|arkivdato=2007-09-30}}</ref>

I land der konfirmasjonen finner sted midt eller sent i tenårene, har folkelig tradisjon tillagt den en betydning som overgangsritus som strengt tatt ikke er nærværende i teologisk forstand. I Norge er en slik tolkning, nemlig at konfirmasjonen markerer overgangen fra barn til voksen, noe som har en klar sammenheng med at den i flere hundreår var knyttet til skoleavslutningen. Dessuten var konfirmasjonen i Norge en forutsetning ikke bare for ekteskapsinngåelse, men også for engasjement som lærling eller ansettelse i arbeid.

I andre trossamfunn er konfirmasjonsalderen ofte langt lavere. Forståelsen av konfirmasjonen varierer mellom de forskjellige kirkesamfunn.

Begrepet konfirmasjon er også tatt i bruk av ikke-kristne organisasjoner. En rekke sekulære organisasjoner, for det meste moderne [[Humanisme#Sekul.C3.A6r humanisme|human-etiske organisasjoner]], arrangerer konfirmasjoner for eldre barn, som et uttrykk for deres livsvalg. I Norge har [[Human-Etisk Forbund]] siden 1951 arrangert ''Humanistisk konfirmasjon'' (før 2005 kalt ''Borgerlig konfirmasjon'') som består av et kurs som avsluttes med en høytidelig seremoni.

I det tidligere [[DDR]] ble det av ideologiske grunner innført og fremmet en seremoni kalt ''[[Jugendweihe]]'' (ungdomsvigsel), som ble forutgått av en forberedelsestid i kommunistpartiets regi. I dette historisk overveiende protestantiske området lyktes det langt på vei gradvis å trenge tilbake den kristne konfirmasjon. Denne ''Jugendweihe'' har overlevd den tyske samling og har en del oppslutning i delstatene som tidligere lå i DDR. Selve uttrykket ''Jugendweihe'' var ikke et [[kommunismen|kommunistisk]] påfunn; det grep tilbake til et konsept som oppstod i Tyskland i [[1852]], og som stod i åpen opposisjon til katolsk og protestantisk konfirmasjon.