Redigerer Kolyma (avsnitt)

=== Framveksten av Gulag-leirene ===
Gull og [[platina]] ble oppdaget i regionen først på 1900-tallet. Under [[Sovjetunionen]]s industrialisering, som begynte med Stalins [[første femårsplan]] i 1928-1932, var behovet for kapital for å finansiere økonomisk utvikling enormt. De rike gullressursene i området virket som skreddersydd for å sørge for denne kapitalen. Et foretak underlagt regjeringen, [[Dalstroj]] (russisk: Дальстрой, akronym for ''Det fjerne nords anleggsselskap'') ble opprettet for å organisere utnyttelsen av ressursene i området. Fanger havnet i det sovjetiske straffesystemet i stort antall under den første perioden av Kolymas utvikling, i stor grad fra de såkalte [[Kulak|anti-Kulak]]-kampanjene og under tvanges[[kollektivisering]]en av Sovjetunionens bønder. Disse fangene utgjorde en lett tilgjengelig arbeidskraft.

[[Fil:Butugycheg mine.jpg|thumb|Butugytsjeg tinngruve - En Gulag-leir i Kolymaområdet]]
De første stegene for å utvikle regionen startet i 1932, med byggingen av byen Magadan ved hjelp av [[tvangsarbeid]].<ref>[http://netdrive.montclair.edu/~kowalskil/marek/marek.html Ludwik Kowalski: Alaska notes on Stalinism]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} Besøkt 1. juli 2008.</ref> (Mange prosjekter i Sovjetunionen brukte allerede tvangsarbeid, hvorav det mest kjente er [[Kvitsjøkanalen]].) Etter en utmattende togreise (på [[Den transsibirske jernbanen]], Sovjetunionens lengste), ble fangene satt av på en av flere transittleirer (f.eks. [[Nakhodka]] og senere [[Vanino (Khabarovsk kraj)|Vanino]]), og transportert over Okhotskhavet til den naturlige havna som var blitt valgt for byggingen av Magadan. Forholdene ombord i fangeskipene var barske.<ref>Ifølge en artikkel i ''[[Time Magazine]]'' fra 1987: «Den eneste måten å komme til Magadan på 1930-tallet var med skip fra [[Khabarovsk]], noe som skapte en øy-psykologi og uttrykket Gulag-arkipelet. Fangeskipene var overfylte helveteshull hvor tusenvis døde. En overlevendes memoarer forteller at fengselsskipet ''Dzjurma'' ble sittende fast i høst-isen i 1933, mens det prøvde å komme seg til munningen av Kolyma-elva. Da det kom fram til havn neste vår var det bare mannskapet og fangevokterne igjen ombord. Alle de 12&nbsp;000 fangene var borte, etterlatt døde på isen.» Det viser seg imidlertid at denne hendelsen, som er vidt fortalt ettersom det var den første som ble nevnt i en bok fra 1947, ikke kunne ha hendt ettersom skipet ''Dzjurma'' ikke var på sovjetiske hender før sommeren 1935. En detaljert analyse av denne legenden finnes i boken ''Stalin's Slave Ships: Kolyma, the Gulag Fleet, and the Role of the West'' (Praeger, 2003). [https://web.archive.org/web/20070930095752/http://www.time.com/time/magazine/printout/0%2C8816%2C964077%2C00.html James O. Jackson: «Soviet Union», ''Time Magazine'', 20. april 1987]. Besøkt 1. juli 2008.</ref>

I 1932 la ekspedisjoner i vei inn i Kolymas indre, og satte i gang med byggingen av [[Kolymaveien]], som skulle bli kjent som Beinveien. Etterhvert var det opprettet rundt 80 forskjellige leirer på den ubebodde [[taiga]]en.

Den opprinnelige lederen for Kolyma-leirene var [[Eduard Berzin]], en [[tsjekist]]. Berzin ble senere fjernet (1937) og skutt under [[Den store utrenskningen]] i Sovjetunionen.

I 1937, på toppen av utrenskningene, ga [[Stalin]] ordre om å intensivere lidelsene som fangene ble tvunget til å gjennomgå.<ref>[http://www.gendercide.org/case_stalin.html Case Study: Stalin's Purges from Genderside Watch]. Besøkt 1. juli 2008.</ref> [[Aleksandr Solzjenitsyn]] oppgir leirkommandanten [[Naftalij Frenkel]] som den som etablerte Arkipelets nye lov: «Vi må presse alt ut av en fange på de første tre månedene&nbsp;— etter det trenger vi ham ikke mer.»"<ref>Aleksandr Solzjenitsyn: [[Gulag-arkipelet]], bind. 2.</ref> Systemet med hardt arbeid og lite eller ingen mat reduserte de fleste fangene til hjelpeløse «dokhodjaga» (oversatt: ''en det er ute med'').

[[Robert Conquest]], [[Jevgenija Ginzburg]], [[Anne Applebaum]] og andre (se bibliografi) beskriver Kolyma-leirene i detaljer. Fangenes lidelser ble forsterket av tilstedeværelsen av vanlige kriminelle, som terroriserte de «politiske» fangene. Døden i Kolyma-leirene kom i mange former: overarbeid, sult, feilernæring, gruveulykker, forfrysning, mord begått av de kriminelle og mishandling fra fangevokterne. En leder for leirkomplekset [[Sevvostlag]] på slutten av 1930-tallet, oberst Sergej Garanin, sies personlig å ha henrettet hele brigader av fanger for ikke å ha fullført sine daglige kvoter.<ref>[http://www.alexanderlanger.org/cms/index.php?r=227&k=326&id=1567. Campo di detenzione speciale «La Kolyma» 1931&nbsp;– 1955] {{Wayback|url=http://www.alexanderlanger.org/cms/index.php?r=227&k=326&id=1567. |date=20080204210156 }} ''Alexander Langer Fondazione'' (på italiensk). Besøkt 1. juli 2008.</ref> Flukt var vanskelig, på grunn av klimaet og regionens fysiske isolasjon, men noen forsøkte likevel. Flyktninger som ble tatt, ble ofte revet i filler av leirenes vakthunder. Bruken av tortur som straff var også vanlig. Den sovjetiske dissidenten og historikeren [[Roy Medvedev]] har sammenlignet forholdene i Kolyma-leirene med [[Auschwitz]].

[[Fil:Kolyma-goldmine.jpg|thumb|Fanger ved en gullgruve i Kolyma]]
Mange av fangene i Kolyma var akademikere eller intellektuelle. Blant dem var [[Mikhail Kravtsjuk]], en ukrainsk matematiker som tidlig på 1930-tallet hadde mottatt betydelig bifall i Vesten. Etter en summarisk rettssak, øyensynlig for ikke å være villig til å ta del i beskyldningene mot noen av hans kolleger, ble han sendt til Kolyma hvor han døde i 1942. «Hardt arbeid i de sovjetiske arbeidsleirene, et strengt klima og mangelfull mat, dårlig helse og sist, men ikke minst, beskyldningene og bortstøtingen fra de fleste av hans kollegers side, krevde sin pris. Kravtsjuk døde i Magadan i det østlige Sibir, rundt 6000 km fra hvor han ble født. Kravtsjuks siste artikkel hadde blitt utgitt like etter hans arrestasjon i 1938. Men etter denne publiseringen ble Kravtsjuks navn bokstavelig talt slettet fra bøker og tidsskrifter.»<ref>[http://www.iso.gmu.edu/~ikatcha1/Krawtchouk.html Krawtchouk story : How a scientist received a job offer from the American Mathematical Society, was accused of being a foreign spy, and sent to GULAG] {{Wayback|url=http://www.iso.gmu.edu/~ikatcha1/Krawtchouk.html |date=20060425055248 }} av Ivan Katchanovski, George Mason University, Fairfax, Virginia</ref>

Det fantes imidlertid enkelte unntak. [[Léon Theremin]], en oppfinner som var blitt pågrepet av sovjetiske agenter i [[USA]] og tvunget til å returnere til Sovjetunionen ble, etter ordre fra [[Josef Stalin]], fenglet i [[Butyrka]] og senere sendt for å arbeide i Kolymas gullgruver. Selv om ryktene om hans henrettelse stadig svirret, var Theremin faktisk satt til å arbeide i en [[sjarasjka]], et hemmelig forskningslaboratorium, sammen med andre vitenskapsfolk og ingeniører, deriblant flydesigneren [[Andrej Tupolev]] og rakettforskeren [[Sergej Koroljov]] (som også var en Kolyma-fange). Sovjetunionen rehabiliterte Theremin i 1956.

Kolyma-leirene ble konvertert til (stort sett) fri arbeidskraft etter 1954, og i 1956 beordret [[Nikita Khrusjtsjov]] et generelt amnesti som friga mange fanger.