Redigerer Knud Ejler Løgstrup (avsnitt)

== Filosofi ==
Løgstrup skrev om [[filosofi]]ske og [[Religion|religiøse]] emner, og hans spesialfelt var [[Etikk|grunnlagsetik]]. Hans etiske hovedverk er [[Den etiske fordring]] fra 1956.

Ifølge Løgstrup er filosofiens bestrebelser på å finne de grunnleggende [[moral]]ske prinsipper forfeilet. Man prøver å finne en 'metanorm', et problematisk forsøk fordi det vil logisk medføre en [[Uendelighet|uendelig]] regress, liksom det vil skape et objektiviserende forhold til medmennesket. For øvrig, mener Løgstrup, det strider imot etisk intuisjon.

I stedet prøver Løgstrup å bygge opp en etikk 'nedenfra', i en form for [[Fenomenologi|fenomenologisk]]-[[ontologisk]] erfaring og begrunnelse. Fra det han kaller de suverene eller spontane livsytringer. De ''suverene livsytringer'' er universelle idet de er i alle mennesker, og som begrepsmessig er positive i seg selv. Normene henter sin styrke nedenfra i livsytringene og ikke i prinsippene. Tillit er ''per se'' en god ting. Kun på tross kan livsytringene være negative. Står man overfor en farlig forbryter, bør man naturligvis ikke vise tillit. 

Andre livsytringer er den åpne tale, [[Barmhjertighet|barmhjertigheten]] og [[kjærlighet]]en. Å følge disse livsytringene føles intuitivt riktig. Løgstrup gir et eksempel på den åpne tale: Selv da det hemmelige politi gjennomsøker en leilighet, samtaler leilighetens beboere med politifolkenes sjef. Det er nærmest «naturstridig» ikke å tale åpent, selv i en sådan situasjon.

Som [[Intuisjonisme|intuisjonist]] stiller Løgstrup seg kritisk til den regelfikserte etikk ([[pliktetikk]]), der når sitt høydepunkt med [[Immanuel Kant]].

En annen kritikk av disse filosofer (Kant nevnes ikke direkte) er kritikken av Stephen Toulmin. Toulmin gir et eksempel på etikk: «hvis jeg låner en bok av John, bør jeg avlevere den tilbake, som jeg lovde». Dette kommer av et generelt etisk prinsipp: «Man bør holde hva man lover». Denne argumentasjon karakteriserer Løgstrup som «uetisk» og som «moralisme». For det første bringer denne abstrakte etikk oss lengre og lengre bort fra den konkrete etiske erfaring, jo mer der generaliseres. For det andre vil en sådan etisk diskusjon aldri finne sted blant alminnelige mennesker, men kun blant akademiske filosofer. For det tredje innebærer regeletikken som sagt en objektivisering av den andre. Man er fullstendig likeglad med John, men går kun opp i å holde sine løfter og oppføre seg moralsk.

Hvor Kant mener at en etisk handling ikke må basere seg på sinnelag, men på moralloven, for at være moralsk, mener Løgstrup det motsatte. Moralske fordringer er kun et substitutt for uteblivende moralske følelser i en bestemt situasjon, suverene livsytringer. Et eksempel på en etisk fordring, som svarer til en livsytring, er [[den gylne regel]], som svarer til barmhjertigheten.

Forutsetningen for Løgstrups fenomenologisk-ontologiske etikk, av enkelte beskrevet som en form for [[nærhetsetikk]], er at de spontane livsytringer ikke er avhengige av den menneskeskapte [[Kultur|kulturen]], men i noe universelt. Teologisk forstås dette som [[Skapelse|skapelsesteologi]]. Løgstrup bygger på [[Martin Luther]] og forstår Gud som den «allestedsnærværende magt til at være til i alt hvad der er til»<ref>{{Kilde bok
|forfatter=Løgstrup, Knud E. 
|utgivelsesår=1976
|tittel=Skabelse og tilintetgørelse: Religionsfilosofiske betragtninger
|forlag= Gyldendal
|side=234
}}</ref> (nominal definisjon). Det er denne Gud som møter menneskene i de suverene livsytringene (tillit, håp, barmhjertighet), og et annet sted sier han at «evigheden inkarnerer sig i tiden». Henvisningen til inkarnasjonen er ikke tilfeldig, det er i Jesu gudsrike hvor godheten og evigheten råder.