Redigerer Klassisk tid (avsnitt)

==Perikles' tid==
[[Fil:Pericles Pio-Clementino Inv269 n2.jpg|thumb|[[Perikles]]]]
Rundt 462–461 bestemte lederskapet for Det demokratiske partiet seg for at det var på tide å begrense [[Areopagos]]' makt. Areopagos var et tradisjonelt råd som var kontrollert av det athenske aristokratiet som en gang hadde vært det mektigste rådet i staten.<ref>Fornara-Samons, ''Athens from Cleisthenes to Pericles'', [http://content.cdlib.org/xtf/view?docId=ft2p30058m&chunk.id=d0e2016&toc.depth=1&toc.id=d0e2016&brand=eschol/ 24-25]</ref> Lederen for partiet og mentor til [[Perikles]], [[Efialtes av Athen|Efialtes]], foreslo en skarp redusering av Areopagos makt. [[Ekklesia (antikkens Hellas)|Ekklesia]]en (den athenske forsamlingen) adopterte Efialtes' forslag uten sterk motstand. Denne reformen signaliserte inngangen til en ny epoke av «radikalt demokrati». Perikles var forkjemper for en populistisk sosialpolitikk som leder for Det demokratiske partiet. Etter at [[Kimon]] ble [[ostrakisme|ostrakert]], foreslo han først et dekret som lot de fattige se teater uten å måtte betale. Staten skulle dekke deres inngangsbillett. Med andre dekreter senket kravet til eiendom som lå til grunn for å kunne bli [[arkont]] i 458–457 og innførte generøs betaling for alle borgere som måtte tjene i juryen i [[Heliaia]], høyesteretten i Athen, en gang rett etter 454.<ref>Fornara-Samons, ''Athens from Cleisthenes to Pericles'', [http://content.cdlib.org/xtf/view?docId=ft2p30058m&chunk.id=d0e2642&toc.id=&brand=eschol/ 67-73]</ref> Men hans mest kontroversielle tiltak, var en lov i 451 som begrenset athensk borgerskap til de med athensk avstamning på begge sider.<ref name="Martin"> R. Martin,  [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0009%3Ahead%3D%23142/ An Overview of Classical Greek History]</ref>

Slike tiltak fikk Perikles' kritikere til å regne ham som ansvarlig for den gradvis utartingen av det athenske demokratiet. [[Konstantine Paparrigopoulos]], en betydelig moderne gresk historiker, hevder at Perikles forsøkte å ekspandere og stabilisere alle demokratiske institusjoner.<ref>K. Paparrigopoulos, ''History of the Greek Nation'', Ab, 145</ref> Han innførte lovgivning som gav de lavere klassene tilgang til det politiske systemet og de offentlige embetene. Tidligere hadde de vært utestengt fra disse på grunn av begrensede midler eller enkel avstamning. Perikles trodde ifølge Samons at det var nødvendig å heve befolkningen som han så på som en ubrukt ressurs til athensk makt og det avgjørende elementet i athensk militær dominans.<ref>L.J. Samons, ''What's Wrong with Democracy?'', 65</ref> Flåten, ryggraden til athensk makt siden Themistokles dager, var for eksempel bemannet nesten fullstendig av medlemmer fra de lavere klassene.<ref name="Fine377-378">Fine, ''The Ancient Greeks'', 377-8</ref>

Kimon mente på den andre side at det ikke eksisterte ytterligere rom for demokratisk evolusjon. Han var sikker på at demokratiet hadde nådd sin høyde og at Perikles' reformer ledet til en stillstand av populisme. Ifølge Paparrigopoulos frikjente historien Kimon, siden Athen etter Perikles' død sank inn i en avgrunn av politisk uro og [[demagogi]]. Paparrigopoulos fastholder at en regresjon uten sidestykke på den tiden senket seg over byen, storheten forsvant som et resultat av Perikles' populistiske politikk. Ifølge en annen historiker, Justin Daniel King, dro folket nytte av radikalt demokrati individuelt, men det skadet staten.<ref>J.D. King, [http://www.vu.union.edu/~kingj/classics.pdf Athenian Democracy and Empire]   {{Wayback|url=http://www.vu.union.edu/~kingj/classics.pdf |date=20060921155603 }}, 24-25</ref> [[Donald Kagan]] mener at de demokratiske tiltakene Perikles satte i verk gav grunnlaget for en uangripelig politisk styrke.<ref name="Out79">D. Kagan, ''The Outbreak of the Peloponnesian War'', 79</ref> Kimon aksepterte til slutt det nye demokratiet motsatte seg ikke borgerskapslovene etter at han kom tilbake fra eksil i 451.
Mordet på Efialtes i 461 f.Kr. banet vei for Perikles til å konsolidere sin autoritet. Han manglet robust opposisjon etter utvisningen av Kimon, og den ubestridte lederen for Det demokratiske partiet ble den ubestridelige herskeren i Athen. Han beholdt makten nesten sammenhengende til han døde i 429 f.Kr.

Perikles deltok i sin første militære handlinger under den første Peloponneskrigen som skyldtes hovedsakelig Athens allianse med [[Megara]] og [[Argos]] og den etterfølgende reaksjonen til Sparta. Han angrep [[Sikyon]] og [[Akarnania]] i 454. Så mislyktes han i å ta Oiniadia i [[Korintbukta]], før han dro hjem til Athen. Kimon skal i 451 ha kommet hjem fra eksilet og forhandlet frem en fem års våpenhvile med Sparta etter et forslag fra Perikles, en hendelse som indikerte en endring i Perikles' politiske strategi. Perikles kan ha innsett viktigheten i Kimons bidrag i den pågående konflikten mot peloponneserne og [[det persiske riket|perserne]]. 

Plutark hevder at Kimon inngikk en avtale om maktdeling med sin motstander. Perikles tok i henhold til denne for seg den interne politikken, mens Kimon ble leder for den athenske hær og drev felttog i utlandet. Dersom denne faktisk ble inngått, innebar denne avtalen en innrømmelse fra Perikles' side om at han ikke var en stor strateg. Kagan tror at Kimon tilpasset seg de nye tilstandene og fremmet et politisk ekteskap mellom Perikles' liberale og Kimons konservative.

I midten av 450–årene satte athenerne i gang et mislykket forsøk på å støtte et egyptisk opprør mot Persia som førte til en lengre beleiring i en persisk festning i [[Nilen|Nildeltaet]]. Felttoget kulminerte i en katastrofe i svært stor skala. Den beleirede styrken ble beseiret og ødelagt.<ref>J.M. Libourel, ''The Athenian Disaster in Egypt'', 605–15</ref> Athenerne sendte i 451–450 tropper til [[Kypros]]. Kimon beseiret perserne i [[slaget ved Kypros]], men døde av sykdom i 449. Perikles skal ha satt i gang begge felttogene til Egypt og Kypros<ref>H. Aird, ''Pericles: The Rise and Fall of Athenian Democracy'', 52</ref>, men noen forskere som Karl Julius Beloch, hevder at utsendingen av en så stor flåte stemmer bedre overens med Kimons politikk.<ref>K.J. Beloch, ''Griechische Geschichte'', II, 205</ref>

[[Kalliasfreden]] kompliserer beretningen om denne kompliserte perioden. Den gjorde tilsynelatende slutt på fiendtlighetene mellom grekerne og perserne. Selve eksistensen til denne avtalen er omstridt, og dens punkter og forhandling er ambivalent.<ref>J. Fine, ''The Ancient Greeks'', 359–361.</ref> Ernst Badian tror at en fred mellom Athen og Persia først ble ratifisert i 463. Dersom dette stemmer var intervensjonene i Egypt og Kypros brudd på denne avtalen. Videre ble den reforhandlet etter felttoget på Kypros og trådte i kraft igjen i 449–448.<ref>E. Badian, ''The Peace of Callias'', 1–39.</ref> John Fine foreslår på den annen side at den første freden mellom Athen og Persia ble inngått i 450–449 som resultat av Perikles' strategiske kalkulering om at videre konflikt med Persia undergravet Athens evne til å spre sin innflytelse i Hellas og i [[Egeerhavet]]. Kagan tror Perikles brukte [[Kallias]], en svoger av Kimon, som symbol på enhet og brukte ham flere ganger for å forhandle frem viktige avtaler.<ref>D. Kagan, ''The Outbreak of the Peloponnesian War'', 108.</ref>

Våren 449 foreslo Perikles kongressdekretet som førte til et møte («kongress») av alle greske stater for å vurdere spørsmålet om gjenoppbygging av templene som ble ødelagt av perserne. Kongressen mislyktes på grunn av Spartas motstand, men Perikles reelle intensjoner forblir uklare. Noen historikere mener at han ønsket å sette i gang en slags konføderasjon av alle de greske byene, andre tror han ønsket å sikre athensk lederskap.<ref>Wade-Grey, ''The Question of Tribute in 449/8 B. C.'', 212–29.</ref> Ifølge historikeren Terry Buckley var målet for kongressdekretet et nytt mandat for [[det athenske sjøforbundet]] og for innsamling av «foros» (skatter).<ref>T. Buckley, ''Aspects of Greek History 750–323 BC'', 206.</ref>

Under den [[andre hellige krig]] ledet Perikles den athenske hæren mot [[Delfi]] og gjeninnsatte [[Fokis]]' herredømme over [[orakel]]et. Perikles engasjerte seg i 447 i utvisningen av barbarene fra den thrakiske halvøya [[Gallipoli (Tyrkia)|Gallipoli]] for å etablere athenske kolonier i regionen. Men på dette tidspunktet ble Athen alvorlig utfordret av en rekke opprør blant sine allierte. [[Oligarki|Oligarkene]] i [[Theben, Hellas|Theben]] konspirerte mot den demokratiske fraksjonen i 447. Athenerne krevde deres umiddelbare overgivelse, men etter [[slaget ved Koroneia (447 f.Kr.)|slaget ved Koroneia]], ble Perikles tvunget til å avgi [[Boeotia]] for å få tilbake fanger som ble tatt i slaget. Med Boeotia på fiendtlige hender, ble Fokis og [[Lokris]] ustyrlige og falt raskt under de fiendtlige oligarkenes kontroll.<ref>Fine, ''The Ancient Greeks'', 368–69.</ref> Et enda farligere opprør brøt ut i 446. [[Évvia]] og Megara gjorde opprør. Perikles krysset over til Évvia med sine styrker, men ble tvunget til å dra hjem da den spartanske hæren invaderte [[Attika]]. Gjennom bestikkelser og forhandlinger dempet Perikles den umiddelbare trusselen, og spartanerne dro hjem. Da Perikles senere ble konfrontert med bruken av offentlige midler, ble ikke en utgift på 10 [[talent (vekt)|talenter]] rettferdiggjort i tilstrekkelig grad, siden de offisielle dokumentene bare henviste til penger brukt til «svært alvorlig formål». Det «alvorlige formålet» (først og fremst bestikkelser) var så opplagt for tilhørerne at de godkjente utgiften uten videre diskusjoner og selv uten undersøkelser av hendelsen.

Etter at den spartanske trusselen var fjernet, krysset Perikles tilbake til Évvia for å knuse opprøret der. Han straffet der landeierne i [[Khalkis]] som mistet sine eiendommer. Innbyggerne i [[Istiaia]] som i mellomtiden hadde drept mannskapet på en athensk [[trirem]], ble fjernet og erstattet av 2000 bosettere. Krisen ble offisielt gjort slutt på av trettiårsfreden (vinteren 446–445) hvor Athen gav avkall på de fleste områdene og interessene på det greske fastlandet som byen hadde skaffet seg siden 460. Både Athen og Sparta var enige om ikke å forsøke å vinne hverandres allierte til sin side.

De demokratiske og konservative fraksjonene konfronterte hverandre i 444 f.Kr. i en hard maktkamp. Den ambisiøse nye lederen til de konservative, [[Thukydid (politiker)|Thukydid]] (må ikke forveksles med historikeren med samme navn), anklaget Perikles for uansvarlighet og kritiserte måten han brukte penger på de pågående byggearbeidene. Thukydid klarte innledningsvis å få ekklesiaen på sin side, men da Perikles inntok gulvet, satte han de konservative på plass. Han svarte resolutt med å foreslå at han skulle betale fornyelsen av egen lomme på den betingelsen at han fikk sette inskripsjoner til ære for hans eget navn. Han ble møtt med applaus, og Thukydid led et uventet nederlag. Athenerne ostrakiserte Thukydid for ti år i 442 og Perikles var igjen den ubestridte lederen i den athenske politiske arena.

Perikles ønsket å stabilisere Athens herredømme over sin allianse og å opprettholde dens dominans i Hellas. Prosessen der det athenske sjøforbundet ble forvandlet til et athensk imperium regnes vanligvis å ha begynt lenge før Perikles' tid<ref>T. Buckley, ''Aspects of Greek History 750–323 BC'', 196.</ref>, siden forskjellige allierte i forbundet valgte å betale skatt til Athen i stedet for å bemanne skip til forbundets flåte. Men forvandlingen ble akselerert og ført til sin konklusjon gjennom tiltak satt i verk av Perikles.<ref name="Butler195">H. Butler, ''The Story of Athens'', 195</ref> Det siste stedet i endringen til imperium kan ha blitt utløst av Athens nederlag i Egypt, siden dette utfordret byens herredømme i Egeerhavet og førte til opprøret til flere allierte som [[Milet]] og [[Erythrai]].<ref>D. Kagan, ''The Outbreak of the Peloponnesian War'', 98</ref> Athen overførte skattekisten til alliansen fra [[Delos]] til Athen i 454–453 f.Kr., enten på grunn av en genuin frykt for sin sikkerhet etter nederlaget i Egypt og de alliertes opprør, eller som en unnskyldning for å skaffe seg kontroll over forbundets finanser.<ref>T. Buckley, ''Aspects of Greek History 750–323 BC'', 204.</ref> Innen 450–449 var opprørene i Milet og Erythrai slått ned, og Athen  gjeninnførte sitt styre over forbundets allierte.<ref>R. Sealey, ''A History of the Greek City States, 700–338 BC'', 275.</ref> Kliarkos foreslo rundt 447 myntdekretet som innførte athenske sølvmynter, vektenheter og måleenheter hos alle de allierte. Ifølge et av dekretets provisjoner skulle overskuddet fra pregingen gå til et spesielt fond, og alle som foreslo å bruke det på annen måte kunne dømmes til døden.<ref>S. Hornblower, ''The Greek World 479–323 BC'', 120.</ref>
[[Fil:Acropolis Athens in 2004.jpg|thumb|400px|[[Parthenon]] som [[Perikles]] finansierte fra skattekisten til [[det athenske sjøforbundet]]. Angelos Vlakhos kalte dette et av de største underslagene i menneskehetens historie.]]
Det var fra denne alliansens skattekiste at Perikles hentet midlene som trengtes til å gjennomføre hans ambisiøse plan som var sentrert rundt det «perikleanske Akropolis» som inkluderte [[Propylaia]], [[Parthenon]] og den gyldne statuen av [[Athene]], skulpturert av Perikles' venn, [[Fidias]].<ref>J. M. Hurwit, ''The Acropolis in the Age of Pericles'', 87 etc.</ref> Perikles foreslo i 449 et dekret som tillot bruken av 9000 talenter for å finansiere det betydelige gjenoppbyggingsprogrammet til de athenske templene. Angelos Vlakhos, en gresk akademiker, poengterer at bruken av alliansens skattekiste som ble lagt opp til og iverksatt av Perikles, er en av de største underslag i menneskehetens historie. Denne feilaktige bruken finansierte derimot noen av de mest fantastiske kunstneriske verkene i antikkens verden.<ref>A. Vlachos, ''Thucydides' Bias'', 62–63.</ref>

Den [[samoiske krig]] var den siste betydelige militærhendelsen før Peloponneskrigen. Etter at Thukydid ble sendt i eksil, ble Perikles gjenvalgt som general, det eneste embetet han offisielt hadde, selv om hans innflytelse var så stor at han var ''de facto'' statens hersker. [[Samos]] var i 440 i krig med Milet om kontrollen over [[Priene]], en antikk by i Jonia ved foten av [[Mykale]]. Miletene kom til Athen for å fremme sin sak mot samoerne. Athenerne beordret at de to partene skulle stoppe kampene og legge saken frem for dom i Athen, men samoerne nektet. Perikles svarte med å godkjenne et dekret som sendte en ekspedisjon til Samos som «anklaget folket der, at selv om de fikk ordre om å avbryte sin krig mot miletene, fulgte de ikke ordre.» I et sjøslag beseiret athenerne ledet av Perikles og ni andre generaler styrkene til Samos og innsatte en administrasjon på øya. Da samoene gjorde opprør mot athensk styre, tvang Perikles opprørerne til å kapitulere etter en hard beleiring på åtte måneder som resulterte i betydelig misnøye blant athenske sjømenn. Perikles kuet så et opprør i [[Bysantium]], og da han dro hjem til Athen, gav han en begravelsestale til ære for soldatene som døde i ekspedisjonen.<ref>R. Sealey, ''A History of the Greek City States'', 310</ref>

Perikles ledet mellom 438 og 436 Athens flåte i [[Pontos (oldtidsrike)|Pontos]] og etablerte vennskapsforbindelser med de greske byene i regionen.<ref>C.J. Tuplin, ''Pontus and the Outside World'', 28</ref> Perikles fokuserte også på interne prosjekter som befestningen av Athen (byggingen av den «midtre muren» rundt 440) og opprettelsen av nye [[klerukhy|klerukhier]] som [[Andros]], [[Naxos (øy)|Naxos]] og [[Thurii]] (444) i tillegg til [[Amfipolis]] (437–436).