Redigerer Klaksvíkstriden (avsnitt)

== Hendelsesforløp ==
<gallery mode=packed>
File:Læknastríð í Klaksvík by J. Símun Hansen.jpg|Folkemøte om legesaken i Klaksvík, ukjent dato. {{byline|J. Símun Hansen/Norðoya Fornminnasavn}}
File:Uppreistur (2) by Per Tholander.jpg|21. april: Kommunelegen i Tórshavn forhindres i å gå i land i Klaksvík. {{byline|Per Tholander/Norðoya Fornminnasavn}}
File:Uppreistur by Per Tholander.jpg|21. april: Politimesteren stanses av folkemengden og tvinges tilbake i båten. {{byline|Per Tholander/Norðoya Fornminnasavn}}
File:Havnasperring í Klaksvík by Per Tholander.jpg|28. april: Innseilingen til Klaksvík sperres med tønner og en båt med sprengstoff. {{byline|Per Tholander/Norðoya Fornminnasavn}}
</gallery>

=== Halvorsen blir avskjediget ===
I mellomtiden hadde legetjenesten på Færøyene blitt omorganisert. I desember 1952 ansatte sykehusstyret den færøyske legen Eivind Rubek Nielsen som ny sykehuslege med virkning fra 1. april 1953.<ref name="Færøerne efter freden" /><ref name="statsministerens redegjørelse" /> Motivene bak ansettelsen ble trukket i tvil. Nielsens kone og [[Ewald Kjølbro]]s kone var søstre. Kjølbros rederi-, industri- og handelsvirksomhet var øyrikets største arbeidsgiver. På dette tidspunktet streiket de mange fiskerne i Klaksvík, etter at [[Føroya Fiskimannafelag]] hadde brutt forhandlingene med rederne.<ref name="Færøerne efter freden" /><ref name="Arbeiderbladet" />

[[Fólkaflokkurin]] og [[Javnaðarflokkurin]]s representanter i sykehusstyret støttet Olaf Halvorsen. De uteble fra styremøtet der Nielsen ble ansatt.<ref name="bitter">{{Kilde artikkel|tittel=En bitter legestrid på Færøyene|avis=Østlands-Posten|dato=30. juli 1953|side=1 og 4|byrå=PT–VPD|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19530730_72_172_1}}</ref>

De første par ukene i 1953 samlet Halvorsens støttespillere inn 2&nbsp;335 underskrifter. De hevdet at dette tallet svarte til 95 prosent av legedistriktets befolkning over 15 år. I virkeligheten var det nærmere 70 prosent. Underskriftene ble sendt til sykehusstyret sammen med en anmodning om å ansette Halvorsen. Underskriftskampanjen ble opphavet til kallenavnet «nittifemmere» om Halvorsens støttespillere i Klaksvík og «femmere» om de andre.<ref name="Færøerne efter freden" />

Eivind Rubek Nielsen ble utsatt for flere ubehageligheter og ble hindret i å gå i land i Klaksvík. Mange «femmere» rømte byen og gikk i dekning. Også landslege Debes og riksombudsmann [[Cai A. Vagn-Hansen]] ble hindret i å gå i land da de kom for å forhandle med Halvorsen. I stedet fortsatte Halvorsen, som heretter fikk lønn fra en uformell sykekasse som hans støttespillere hadde organisert.<ref name="Færøerne efter freden" /><ref name="statsministerens redegjørelse" /><ref name="bitter" />

=== Politi blir sendt til byen ===
For å få gjennomført sine vedtak reiste [[liste over Færøyenes riksombudsmenn|riksombudsmann]] [[Niels Elkær-Hansen]] og andre representanter for myndighetene til Klaksvík den 21. april 1955. Delegasjonen ble møtt av et hundretall sinte fastboende, som hindret delegasjonen i å gjennomføre formalitetene som skulle løse Halvorsen fra sin stilling. Delegasjonen ble i stedet jaget gjennom byen og ombord på ruteskipet «Tjaldur», som deretter fikk fortøyningene kappet av og måtte søke havn i [[Fuglafjørður]].

De lokale autoritetene så seg deretter tvunget til å be om assistanse fra Danmark, og 22. april seilte M/S «Parkeston» ut fra havnen i [[Esbjerg]]. Ombord var den færøyske [[liste over Færøyenes statsministre|regjeringssjefen]] (lagmannen) [[Kristian Djurhuus]], seks journalister, ca. 50 kasser våpen og ammunisjon, en utrykningsvogn og 120 politibetjenter med seks politihunder.

I Klaksvík reagerte opprørerne med å opprette et væpnet vaktvern. Angivelig ble det utplassert flere sprengladninger og maskingevær på fjellknauser. Innseilingen til havnen ble blokkert med en gammel tråler, som skal ha vært fylt med sprengstoff.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Klaksvik gjør seg klar til åpen kamp|avis=Porsgrunns Dagblad|byrå=NTB|dato=25. april 1955|side=1|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_porsgrunnsdagblad_null_null_19550425_42_93_1}}</ref>

=== Forsøk på forlik ===
[[Fil:Lægerne Jordal, Jarnum og Halvorsen (DH035318).jpg|thumb|De to konstituerte legene Kell Jordal og Stig Jarnum med Olaf Halvorsen til høyre. {{byline|Det Kongelige Bibliotek}}]]

Den danske regjeringen bestemte seg for å sende daværende finansminister [[Viggo Kampmann]] til Færøyene for å megle i striden. Mens Kampmann var på vei, uttalte Halvorsen at han kunne reise «på to minutters varsel», hvis det kom en ny lege til byen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Dr. Halvorsen klar til å reise fra Klaksvik|byrå=UP|side=2|avis=Buskeruds Blad|dato=5. mai 1955|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_buskerudsblad_null_null_19550505_74_103_1}}</ref> De kom til et forlik der Halvorsen skulle reise midlertidig til Danmark, og to danske leger ble konstituert ved Klaksvík sykehus. Da de to danske legenes funksjonstid på seks måneder nærmet seg slutten, innkalte riksombudsmannen sykehusstyret til et møte i Klaksvík den 23. september. Da delegasjonen var på vei til sykehuset klokken halv åtte, ble den møtt av ca. 150 personer som nærmest overfalt dem med slag og spark og forlangte at Kampmanns løfte skulle holdes. Dette fikk Danmarks regjering til å reagere, og [[Søværnet]]s [[fregatt]] «Rolf Krake» ble beordret til Klaksvík. I mellomtiden hadde Kampmann fløyet til Færøyene og kunne der konstatere forlikets totale forlis. 

=== Slutten ===
[[Fil:"Rolf Krake" i Klaksvig (DH035334).jpg|thumb|Fregatten «Rolf Krake» til kai i Klaksvík med politibetjenter og marinegaster. {{byline|Det Kongelige Bibliotek}}]]

1. oktober nådde «Rolf Krake» byen. Et hundretalls unge mennesker forsøkte å trenge seg innenfor sperringene, men med hunder og batonger klarte politiet å opprettholde ro og orden. Lokalbefolkningen gjennomførte flere aksjoner, som å kutte strømmen, mens politiet oppholdt seg i byen, men det kom aldri til direkte konfrontasjoner.

Klaksvíkstriden førte til at en rekke innbyggere i området ble trukket for retten. Rettsforhandlingene begynte den 24. oktober. Den 15. november ble dommene avsagt: Det var 31 anklagede, som alle unntatt én ble dømt. 18 av dommene ble anket, og herav ble 14 dommer stadfestet og 4 omgjort. Havnefogd Fischer Heinesen ble dømt som opprørernes leder, og fikk 18 måneders fengsel. Han skulle sone sin straff på [[Tinganes]]. Folket i Klaksvík syntes imidlertid dette var for galt og ville sende en flåte av fiskebåter til hovedstaden for å befri Heinesen. Det ble dårlig vær underveis, og bare 200 mennesker ankom Tórshavn. De holdt et møte på kaien og ble enige om at de heller ville gå i demonstrasjonstog til riksombudsmannen og [[Færøyenes regjering]]. Dommen ble anket og senere nedsatt til 12 måneder.

Den 7. november ble et tomt hus, som skulle ha vært brukt av politiet, sprengt i luften. 20. november ble regjeringssjef Kristian Djurhuus' bolig på [[Tvøroyri]] beskutt med maskinpistol, dog uten at det førte til personskader. 22. november gikk en bombe av utenfor politistasjonen i Klaksvík, men ingen kom alvorlig til skade. Dessuten ble en hjemmelaget bombe funnet i kjelleren hjemme hos minister [[Hákun Djurhuus]] i Klaksvík. En feilkobling gjorde at den ikke gikk av. Ingen av disse hendelsene ble oppklart.

Klaksvíkstriden opphørte den 9. mai 1956, etter at sykehusstyret ansatte Knud Seedorf til sykehuslege som et forlik.

Olaf Halvorsen flyttet til [[Klampenborg]] ved København og praktiserte som sykehuslege frem til han gikk av med alderspensjon. Han vendte aldri tilbake til Færøyene. Han døde i 1993, 80 år gammel.