Redigerer Kjønnsidentitetsforstyrrelser (avsnitt)

==Behandling==
The World Professional Association for Transgender Health (WPATH, tidligere HBIGDA) Standards of Care (versjon 6 fra 2001) regnes av noen som en definitiv behandlingsretningslinje for tilbydere. Andre veiledere finnes. Flere klinikker i USA (f.eks Tom Waddell i San Francisco, Callen Lorde i New York City, Mazzoni i Philadelphia) har utviklet "behandlingsprotokoller" for hormonbehandling hos transkjønnede etter en "[[Skadereduksjon|skadereduserende]]" modell som blir omfavnet av et økende antall tilbydere. Nick Gorton et al. foreslår en fleksibel tilnærming basert på skadereduksjon: "Villigheten til å gi hormonell behandling basert på vurdering av den enkelte pasients behov, historie og situasjon med et overordnet mål om å oppnå det beste resultatet for pasienter i stedet for strengt å overholde vilkårlige regler har vært vellykket".<ref>[11] ^ [http://www.nickgorton.org/ N. Gorton, J. Buth, D. Spade: "Medical Therapy and Health Maintenance for Transgender Men: A Guide for Health Care Providers" (2005) ] {{Wayback|url=http://www.nickgorton.org/ |date=20210501005033 }}</ref> 

Formelle kjønnsklinikker for personer som søker medisinsk kjønnskifte, ble startet opp i 1960- og 1970-årene og førte til langsiktige oppfølgingsstudier som begynte å vises i forskningslitteraturen på 1980- og 1990-tallet. Disse studiene har undersøkt transseksuelle som fikk klinisk godkjenning til å gjennomgå kjønnkorrigerende behandling og gjennomførte det.<ref>Green, R., &amp; Fleming, DT (1990). Transsexual surgery follow-up: Status in the 1990s. ''Annual Review of Sex Research, 1,''  163-174.</ref><ref>Gijs, L., &amp; Brewaeys, A. (2007). Surgical treatment of gender dysphoria in adults and adolescents: Recent developments, effectiveness, and challenges ''Annual Review of Sex Research, 18,''  178-224.</ref> Det store flertallet av pasienter rapporterte å være fornøyd på lang sikt med resultatene.

===Barn===
Spørsmålet om å gi råd til barn om å være fornøyd med det anatomiske kjønn, eller å oppfordre dem til å fortsette å vise atferd som ikke samsvarer med kjønnsstereotypier - eller for å utforske en transseksuell overgang - er kontroversielt. Noen leger rapporterer at en betydelig andel av barn med kjønnsidentitetsforstyrrelse ikke har slike symptomer senere i livet.<ref name="NPR">{{cite web| last = Spiegel| first = Alix| authorlink = | coauthors = | title = Q&A: Therapists on Gender Identity Issues in Kids| work = | publisher = NPR| date = 2008-05-08| url  =http://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=90229789 | format = | doi = | accessdate = 2008-09-16}}</ref> Det er en aktiv og voksende bevegelse blant fagfolk som behandler kjønnsdysfori hos barn ved å referere til og forskrive hormoner for å utsette starten av puberteten før barnet er gammelt nok til å foreta en informert beslutning om hvorvidt oppstart av behandling for hormonell kjønnsomdisponering som senere kan føre til kirurgisk kjønnskorrigerende vil være i vedkommendes beste interesse.<ref>[17] ^ The Transgendered Child: A handbook for Families and Professionals (Brill and Pepper, 2008)</ref> Det bemerkes imidlertid at en slik blokkering av veksthormoner kan føre til vesentlig skade på muskler og skjelett hvis det gjøres for en lengre periode.