Redigerer Kinas kommunistparti (avsnitt)

=== Grunnleggelse og tidlig historie (1921–1927) ===
[[Fil:The First National Congress of CPC.jpg|thumb|KKPs 1. nasjonalkongress ble avholdt i denne bygningen i det som var [[Den franske konsesjon i Shanghai]].]]
KKP har sin opprinnelse i [[4. mai-bevegelsen]] i 1919, en begivenhet der radikale vestlige ideologier som [[marxisme]] og [[anarkisme]] fikk fotfeste i landets intellektuelle miljøer.<ref name="XinhuaCCPhistory" /> Dette kombinert med [[Den russiske revolusjon|bolsjevik-revolusjonen]] var eksterne påvirkninger som bidro til etableringen av KKP.{{sfn|Hunt|2013|p=114}} På omtrent samme tidspunkt ble [[Li Dazhao]] den første kinesiske intellektuelle som offentlig støttet opp om [[leninisme]]n og [[verdensrevolusjonen]].{{sfn|Van de Ven|1991|p=26}} I motsetning til [[Chen Duxiu]] var Li åpen for å delta politisk, og arbeidet for å endre [[Republikken Kina (1912-1949)|Republikken Kina]].{{sfn|Van de Ven|1991|p=27}} Begge anså [[oktoberrevolusjonen]] i Russland som en banebrytende begivenhet som ville innlede en ny epoke for undertrykte land.{{sfn|Van de Ven|1991|p=27}} Studiesirkler ble etablert i stort antall og var ifølge [[Cai Hesen]] «grunnlaget [til vårt parti]».{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "the rudiments [of our party]".|group="note"}}{{sfn|Van de Ven|1991|p=38}} Studiesirkler ble etablert rundt om i landet under [[Ny kultur-bevegelsen|Den nye kultur-bevegelsen]], men «innen 1920 hadde skepsisen til deres egnethet som reform-virkemidler blitt utbredt».{{refn|'''Opprinnelig sitat''': "by 1920 skepticism about their suitability as vehicles for reform had become widespread."|group="note"}}{{sfn|Van de Ven|1991|p=44}} KKP ville komme til å bryte med dette.{{sfn|Van de Ven|1991|pp=34–38}} Partiet modellerte seg på [[Vladimir Lenin]]s ide om et [[fortroppsparti]].{{sfn|Van de Ven|1991|pp=34–38}} 

KKP ble etablert på [[1. nasjonalkongressen til Kinas kommunistparti|partiets 1. nasjonalkongress]] som ble avholdt 23.–31. juli 1921.<ref>{{Kilde www | url = http://english.cpc.people.com.cn/206972/206981/8188307.html | utgiver = [[Sentralkomiteen til Kinas kommunistparti]] | avis = [[Folkets dagblad]] | besøksdato = 21. desember 2018 | dato = 29. mars 2013 | tittel = The 1st National Congress | arkiv-dato = 2016-05-28 | arkiv-url = https://web.archive.org/web/20160528050609/http://english.cpc.people.com.cn/206972/206981/8188307.html | url-status=død }}</ref> Nasjonalkongressen ble opprinnelig avholdt i et hus i [[Den franske konsesjon i Shanghai]]. Det franske politiet avbrøt imidlertid møtet 30. juli, og det ble flyttet til en turistbåt på [[Nan Hu|Sørsjøen]] i [[Jiaxing]], Zhejiang-provinsen.{{sfn|Gao|2009|p=119}} Kun tolv delegater deltok på møtet.{{sfn|Gao|2009|p=119}} Verken Chen og Li deltok på møtet, men sistnevnte sendte en personlig representant i sitt navn.{{sfn|Gao|2009|p=119}} Nasjonalkongressen vedtok etableringen av et [[kommunistparti]] som samarbeidet med [[Komintern|Den kommunistiske internasjonalen]].{{sfn|Gao|2009|p=119}} Chen ble valgt som partiets første leder.{{sfn|Gao|2009|p=119}} Ved utgangen av 1921 hadde partiet rundt 50 medlemmer, og partiorganisasjonen vokste raskt de følgende årene.{{sfn|Hunt|2013|p=115}} 

KKP dominerte [[Kuomintang]]s (nasjonalistene, KMT) venstrefløy, et parti organisert på leninistisk grunnlag, og kjempet med partiets høyrefløy om dominans i KMT.{{sfn|Schram|1966|pp=84, 89}} KMTs leder [[Sun Yat-sen]]s død i mars 1925, påvirket maktforholdet til de to fløyene.{{sfn|Schram|1966|pp=84, 89}} Hans etterfølger, [[Chiang Kai-shek]] handlet slik at KMTs venstrefløy ble marginalisert.{{sfn|Schram|1966|pp=84, 89}} Dette ble etter [[nordekspedisjonen]], igangsatt et militært felttog mot landets krigsherrer.{{sfn|Feigon|2002|p=42}} På dette tidspunkt hadde kommunismen utviklet seg til en nasjonal folkebevegelse.{{sfn|Feigon|2002|p=42}} Som en reaksjon igangsatte KMT-lederen Chiang en marsj mot Shanghai, og ignorerte ordrene til KMTs Wuhan-regjering om å stoppe.{{sfn|Feigon|2002|p=42}}{{sfn|Schram|1966|p=106}} Shanghai var på dette tidspunkt kontrollert av kommunistiske militser.{{sfn|Feigon|2002|p=42}}{{sfn|Schram|1966|p=106}} De ønsket Chiang velkommen, men han gjennomførte likevel [[Shanghai-massakren|en massakre av {{nowrap|5 000}} mennesker]] med hjelp fra [[Den grønne bande]].{{sfn|Feigon|2002|p=42}}{{sfn|Schram|1966|p=106}}{{sfn|Carter|1976|pp=61–62}} 

Etter hendelsene i Shanghai marsjerte Chiangs styrker mot Wuhan, men ble stoppet av KKP-generalen [[Ye Ting]]s styrker.{{sfn|Schram|1966|p=112}} KMTs høyrefløy var inspirert av Chiangs handlinger og startet et nasjonal angrep på landets kommunister.{{sfn|Schram|1966|pp=106–109, 112–113}}{{sfn|Carter|1976|p=62}} I Beijing ble 19 ledende KKP-aktivister drept på [[Zhang Zuolin]]s ordre, mens i Changsa ble hundrevis av bondemilitser drept på ordrene fra [[He Jian]].{{sfn|Schram|1966|pp=106–109, 112–113}}{{sfn|Carter|1976|p=62}} Flere titusener av kommunister og deres sympatisører ble drept på nasjonalistenes ordre dette året.{{sfn|Carter|1976|p=62}} Omtrent {{nowrap|15 000}} av KKPs {{nowrap|25 000}} medlemmer ble drept i denne prosessen.{{sfn|Carter|1976|p=62}}

KKP fortsatte å støtte opp om KMTs Wuhan-regjering.{{sfn|Carter|1976|p=62}} Til tross for dette vedtok Wuhan-regjeringen den 15. juli 1927 å utvise alle kommunister fra KMT.{{sfn|Carter|1976|p=63}} KKP reagerte med å opprette [[Folkets frigjøringshær|Arbeidernes og bøndenes røde arme]] for å bekjempe KMT.{{sfn|Carter|1976|p=63}} Partiet reagerte ved å sende en bataljon ledet av general [[Zhu De]] med ordre om å ta byen [[Nanchang]] den 1. august 1927, en hendelse kjent som «[[Nanchangopprøret]]».{{sfn|Carter|1976|p=63}} Inntoget var vellykket, men kommunistene under Zhu ble presset ut av byen etter fem dager.{{sfn|Carter|1976|p=63}} 

Etter tilbaketrekningen marsjerte Zhus styrker videre til [[Shantou]] før de ble tvunget inn i [[Fujian]]s villmark.{{sfn|Carter|1976|p=63}} På dette punkt hadde [[Mao Zedong]] blitt utnevnt til Den røde armes øverstkommanderende, og fikk ordre om å lede fire regimenter mot Changsa i håp om igangsette et bondeopprør.{{sfn|Carter|1976|p=64}}{{sfn|Schram|1966|pp=122–125}}{{sfn|Feigon|2002|pp=46–47}} Denne hendelsen er kjent som «[[Høstoppstanden]]».{{sfn|Carter|1976|p=64}}{{sfn|Schram|1966|pp=122–125}}{{sfn|Feigon|2002|pp=46–47}} Planen var å angripe den KMT-kontrollerte byen fra tre sider den 9. september, men planen ble avlyst da hans fjerde regimentet deserterte til KMT og angrep hans tredje regimentet.{{sfn|Carter|1976|p=64}}{{sfn|Schram|1966|pp=122–125}}{{sfn|Feigon|2002|pp=46–47}} Maos hær nådde Changsha, men klarte aldri å ta byen.{{sfn|Carter|1976|p=64}}{{sfn|Schram|1966|pp=122–125}}{{sfn|Feigon|2002|pp=46–47}} Den 15. september aksepterte Mao sitt nederlag og iverksatte en marsj, med rundt {{nowrap|1 000}} soldater, til [[Jianxi]], til øst for [[Jinggangshan]].{{sfn|Carter|1976|p=64}}{{sfn|Schram|1966|pp=122–125}}{{sfn|Feigon|2002|pp=46–47}}