Redigerer Kielfreden (avsnitt)

===Betydningen av valgene i 1807===
Da den danske konge i [[1807]] valgte fortsatt allianse med Frankrike og tilslutning til Kontinentalblokaden, var det i visshet om at britenes taktikk ville være å avskjære handelen mellom Danmark og Norge. Det ville hindre forsyninger av norske krigsråvarer til Danmark, men ville også innebære en regelrett utsulting av Norge siden den livsviktige korneksporten Norge da ble brutt. Historikerne Sverre Bagge og Knut Mykland skriver om danskekongens valg at han handlet utfra de interesser som «tjente landets kontinentale del, mens Norge ble ofret».
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 284.</ref> 
Da Danmark-Norge året etter også kom i krig med Sverige, lå Norge igjen som en isolert øy med fiender i vest, sør, og øst. Isolasjonen av Norge innebar samtidig at danskekongen måtte opprette en egen norsk Regjeringskommisjon, en slags regjering, for å lede administrasjonen av den isolerte norske riksdel under krigen. Det norske stattholderembetet hadde vært ubesatt siden [[1771]], og landet hadde i økende grad blitt styrt direkte fra København.
<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Hvordan-skulle-Norge-styres På vei mot 1814, Hvordan skulle Norge styret?] - ''Arkivverket'' 12. august 2013.</ref> 
Av de fire medlemmene av denne «regjeringen» var tre danske, og først etter to år kom grev [[Hermann Wedel Jarlsberg]] med i kommisjonen. Norske myndigheter måtte skaffe korn, bygge forsvarsverker langs hele kysten, og stå imot en stadig mer avlastet svensk invasjonsstyrke i øst med en norsk hær på knappe 10&nbsp;000 soldater. Til tross for at det var Danmark som hadde erklært Sverige krig, og til tross for at norsk fiske- og tømmereksport ble redusert til bare 1 prosent av 1805-nivået, forble den norske økonomiske og politiske elite svært lojal overfor Danmark.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 284-288.</ref> 
Den danske kongens alliansevalg innvarslet to års sammenhengende norsk nød, og tidvis hungersnød, og svekket mulighetene for den norske eksportindustrien som bygget opp for å betjene markedene i Danmark og Storbritannia.

Den drivende kraft i norsk nødsbekjempelse ble diplomatsønnen og greven Hermann Wedel Jarlsberg, som i [[1809]] ble medlem av Regjeringskommisjonen og fikk gjennomslag for å sende et ultimatum til Frederik VI i februar, som i praksis innebar en trussel om norsk, ensidig fredsinngåelse med Sverige og Storbritannia. Danskekongens kontante avvisning av kommisjonens krav om nødsforsyninger kom samtidig med at svenskenes utsending [[Baltzar von Platen]] besøkte Christiania og fikk full tilslutning fra Hermann Wedel Jarlsberg om en norsk-svensk union under den norske øverstkommanderende, prins Christian August. For den engelskvennlige og pragmatiske Wedel Jarlsberg innebar forslaget en mulighet til å slutte fred, gjenopprette kornforsyninger fra Sverige, og gjenåpne den viktige fiske- og tømmereksporten til Storbritannia - samt opprette et eget norsk, selvstendig styre med egen grunnlov, administrasjon og pengevesen.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 289.</ref> 
I juli [[1809]] krevde danskekongen at den norske hær angrep Sverige i kombinasjon med et russisk angrep fra nord, samtidig som den norske øverstkommanderende ble utropt til svensk tronarving. Den norske regjeringskommisjon gjentok kravet overfor Frederik VI og fredsslutning med Sverige, hvilket Frederik VI etterkom og dermed kom de norsk-svenske unionsforkjemperne i forkjøpet. Danmark opphevet kaperfarten og fikk gjennomslag for norsk lisenshandel med Danmark og Storbritannia - og reddet på den måten helstaten fra sammenbrudd og fra Wedels plan om forening med Sverige. Norge gikk høsten 1809 inn i en veritabel høykonjunktur og «jobbetid» med overflod av korn, samtidig som Kongen nå kunne feste grepet om helstatens enevelde og opphevet Regjeringskommisjonen og andre norske statsetater året etter.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 291.292.</ref> 
Den norske selvstendighetstanke var derimot vakt for alvor, og i [[1810]] tok Wedel og andre nordmenn initiativ til å anlegge et norsk universitet og andre selvstendige institusjoner.