Redigerer Kensingtonsteinen (avsnitt)

==Tolkning==
At årstallet er angitt med [[arabiske tall]] er svært påfallende. Samtlige runesteiner man ellers kjenner, angir tall skrevet med bokstaver eller [[romertall]].<ref>Bengtson, John D.: [http://jdbengt.net/articles/kensington.pdf The Kensington Rune Stone: A Study Guide], s.8</ref> Videre opptrer inskripsjonen med feil [[verb]]bøyning: ''Wi war/kom/fan'' (= Vi var/kom/fant), når man på den tid bøyde verb i første person flertall: ''Wi warom/komom/funnum''.<ref>Bengtson, John D.: [http://jdbengt.net/articles/kensington.pdf The Kensington Rune Stone: A Study Guide], s.4</ref>

Ohman hevdet senere at han først trodde de hadde funnet en «indiansk [[almanakk]]», og en avskrift av inskripsjonen ble sendt til [[gresk]]-avdelingen ved [[universitet]]et i [[Minneapolis]], før den havnet hos professor [[Olaus Breda]], som første gang hørte om steinen til nyttår 1898/99. I brev datert 7. mars [[1910]]<ref>Blegen, Theodore Christian (1968): [http://books.google.no/books?id=DU2LbIbBK7oC&pg=PA165&lpg=PA165&dq=%22Theodore+Christian+Blegen%22+Olaus+Breda&source=bl&ots=7Txp3vwyIE&sig=eUgQHRiMzmvZaoW9_GnOQoZKsB0&hl=no&ei=cqrMSdHJKY3LjAfW6I30CQ&sa=X&oi=book_result&resnum=1&ct=result The Kensington rune stone: new light on an old riddle] Minnesota Historical Society Press, s. 166</ref> forklarer han hvorfor han anså den som en forfalskning: 

# Det var helt utroverdig at en inskripsjon kunne fremstå så klar etter å vært utsatt for det barske [[klima]]et i Minnesota i over fem hundre år. 
# Det absurde i at reisende, helt ukjente på det amerikanske kontinentet, skulle ta seg frem til Minnesota på to uker. 
# Det absurde i selve inskripsjonen, som var et samrøre av gamle språkformer, gammeldags rettskrivning og moderne svensk ispedd [[engelsk]]e former. Professor Breda forteller videre at [[Sophus Bugge]], [[Gustav Storm]] og [[Oluf Rygh]], som alle var kapasiteter på runeinnskrifter, enstemmig vurderte steinen som en forfalskning, og at en utfyllende rapport om Kensingtonsteinen fra [[Universitetet i Oslo]] opplevde språkformen som «umulig, et særdeles klossete forsøk på å konstruere en gammel språkform uten å besitte den påkrevde kunnskap. Av runologiske, språklige og historiske grunner kan inskripsjonen ikke være ekte.» 

Selve steinen ble oversendt til professor [[George Curme]] ved [[Northwestern University]] i [[Illinois]] .<ref>Silverberg, Robert (2007): [http://books.google.no/books?id=WVB0vBYD2KMC&pg=PA90&lpg=PA90&dq=%22professor+Curme%22+Kensington+stone&source=bl&ots=BvbvBcJ9pF&sig=fadQdNP5oDRBzj5MYQ-k-ACPaL8&hl=no&ei=zKnMSfviEsaSjAeezKXsCQ&sa=X&oi=book_result&resnum=2&ct=result#PPA90,M1 Scientists and scoundrels: a book of hoaxes], U of Nebraska Press, s. 90</ref> På grunnlag av professor Bredas oversettelse trodde han i utgangspunktet at den kunne være ekte, men synet av den satte ham på andre tanker. Runene fremstod klart og tydelig, og måtte ha vært skåret inn nylig. Han beskrev steinen som «en klossete forfalskning». Folk så nå med mistenksomhet på Ohman, som var den som hadde funnet steinen. I disse årene kjempet [[Norge]] for uavhengighet fra [[Sverige]], og fra norsk hold tok det seg påfallende ut at det akkurat da dukket opp en inskripsjon som omhandlet en ekspedisjon av nordmenn og svensker på en tid da de også hadde felles konge, nemlig [[Magnus Eriksson]].<ref>[http://enc.slider.com/Enc/Kensington_Runestone Kensington Runestone] {{Wayback|url=http://enc.slider.com/Enc/Kensington_Runestone |date=20140328050108 }}, s.1</ref> Noen husket også [[Ossians sanger]], som ble mottatt med begeistring og viste seg å være en ren forfalskning.

Ohman tok etter dette steinen med seg hjem og brukte den som helle, med inskripsjonen på nedsiden. Men i [[1907]] dukket [[Hjalmar Holand]]<ref>
Holand, Hjalmar R. (1956): [http://www.questia.com/library/book/explorations-in-america-before-columbus-by-hjalmar-r-holand.jsp ''Explorations in America before Columbus''], Twayne Publishers</ref> opp, en 35 år gammel nordmann som hadde slått seg ned i [[Wisconsin]] og avla Ohman et besøk av ren nysgjerrighet. Ohman lot Holand få Kensingtonsteinen, visstnok for en pris av ti dollar. Holand presenterte siden en mer omfattende oversettelse av inskripsjonen enn professor Breda, og skapte fornyet blest om den. 

I [[1909]]-10 ble den undersøkt av ''Minnesota Historical Society'' under ledelse av geologen [[Horace Winchell]]. Winchell sammenlignet den med annen stein i området ved Kensington, som han besøkte tre ganger. Slik møtte han også Ohman, som han beskrev som åpenhjertig og troverdig, men mente likevel at inskripsjonen var så skarp og tydelig at den ikke kunne være mer enn tretti år gammel, med mindre steinen hadde ligget nedgravd det meste av tiden.<ref>Blegen, Theodore Christian (1968): [http://books.google.no/books?id=DU2LbIbBK7oC&pg=PA70&lpg=PA70&dq=winchell+geology+kensington+stone&source=bl&ots=7Txp4vwvLF&sig=bJQoTjh28_frOWnlkuiM0TmClas&hl=no&ei=BjDOSaSAIofSjAeB1onfCQ&sa=X&oi=book_result&resnum=4&ct=result#PPA72,M1 ''The Kensington rune stone: new light on an old riddle''], Minnesota Historical Society Press, s. 70</ref> 

Professor [[Jon Helgason]] uttalte i [[1951]]: «Etter min mening er inskripsjonen på Kensingtonsteinen slik at ingen filolog med noen selvrespekt anstendigvis kunne skrive om den, mer enn en arkeolog ville bry seg med å publisere et gravfunn fra [[jernalder]]en hvis han fant en [[telefon]]katalog under det.» <!--referanse fjernet da den var død-->Men mens Helgason valgte å bare ignorere saken, skrev [[Erik Moltke]], professor ved Nationalmuséet i [[København]], i en artikkel om steinen samme år at «det har vært så mye oppstuss rundt denne inskripsjonen at det må settes en stopper for det». Han påpekte også i en artikkel fra [[1949]] om steinen «hvilket misfoster den anvender som A-rune».<ref>Richardson, Jim; Richardson, Allen (2004): [http://books.google.no/books?id=xJstX7L8FCsC&pg=PA144&lpg=PA144&dq=adolf+noreen+kensington+stone&source=bl&ots=G6JmYdnRCI&sig=9N2S3Wn8xyffLtBN_8bvqcF_2VM&hl=no&ei=szTOSZb-IYWsjAeO9Y3aCQ&sa=X&oi=book_result&resnum=3&ct=result#PPA144,M1 ''Gonzo Science: Anomalies, Heresies, and Conspiracies''], Cosimo, Inc., s.144</ref>

I oktober [[2003]] ble steinen sendt til Sverige, der professor i nordisk språk, Tryggve Sköld, sammenlignet inskripsjonen med runetegn opptegnet av en svensk skredder, spelemann og komponist, Edward Larsson (1867–1950) fra [[Dalarna]].<ref>https://web.archive.org/web/20100817211023/http://www2.sofi.se/daum/katta/katta13/katta13.pdf</ref> Larsson skrev i 1883 og 1885 ned runetegn slik de den gang ble brukt på hans hjemtrakter. Runene på Kensingtonsteinen samsvarer med disse, mens de skiller seg fra eldre runer, f.eks. genuine 1300-tallsruner. Slike moderne runerader er kjent fra enkelte svenske bygder (bl.a. i Hälsingland<ref>[https://sverigesradio.se/avsnitt/1283595 Sveriges Radio 7. mai 2019: ''Hälsingerunor avslöjar Kensingtonstenens historia'']</ref>) og ble trolig brukt som en slags hemmelig skrift. Innskrifter som bruker moderne runer, er også funnet nær Ohmans opprinnelige svenske hjemsted. De siste genuine tekstene skrevet med [[dalruner]] stammer fra 1906<ref>https://forskning.no/sprak/brukte-runer-helt-inn-pa-1900-tallet/496028</ref> og 1907,<ref>https://web.archive.org/web/20100817211023/http://www2.sofi.se/daum/katta/katta13/katta13.pdf</ref> og er altså nyere enn Kensington-forfalskningen.

[[James Knirk]], professor i runologi, uttalte i [[2004]]: «Det kan ikke være tvil om at steinen ble hugget til av en svensk-norsk bosetning i Minnesota helt på slutten av 1800-tallet, for øvrig av minst to personer, hvorav den ene var venstrehendt, den andre høyrehendt.»<ref>http://www.aftenposten.no/viten/article774180.ece</ref>