Redigerer Keltisk kristendom (avsnitt)

== Historie ==
=== Bakgrunn ===
[[Fil:Ireland-High-Cross.jpg|thumb|Høykors på Rock of Cashel.]]
Som [[Romerriket]]s mest fjerntliggende provins ble [[Storbritannia (øy)|Britannia]] nådd av kristendommen i løpet av de første århundrene, og den første bokførte [[martyr]] i Britannia var St. [[Alban]] (i løpet av regimet til keiser [[Diokletian]]). Misjoneringen ble mer intens i kjølvannet av legaliseringen av området under keiser [[Konstantin den store]] på [[300-tallet]], og av påfølgende kristne keisere. I [[407]] trakk Romerriket ut sine legionærer fra provinsen Britannia for å forsvare [[Italia]] mot angrep fra [[vestgotere]].

Byen [[Roma]] ble herjet i [[410]], og legionærene kom ikke tilbake til Britannia. Således ble den romerske regjeringen av Britannia avsluttet samtidig med den påfølgende tilbakegangen av Romerrikets politiske innflytelse. Britannia og de omliggende øyene og landområdene, som [[Irland]], [[Wales]] og [[Skottland]], utviklet seg videre med betydelig særpreg fra det øvrige vestlige [[Europa]].

=== Irland blir kristnet ===
De første kristne misjonærer kom antagelig til Irland fra [[Gallia]] på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet. Den første nøyaktige datoen er [[431]] da [[Palladius]] ble utpekt av paven som biskop for «de irlendere som tror på Kristus». Galliske misjonærer i østlige og sørlige Irland ble snart overgått av misjonærer fra Britannia, den mest berømte var sankt [[Patrick av Irland|Patrick]] som synes mest aktiv i nord mellom [[Wexford]] og [[Galway]]. Den kult som oppsto rundt Patrick synes å overskygge det arbeid som andre gjorde, blant annet Auxilius og Secundinus.

Irlands viktigste kirker ble styrt av et [[kloster]]hierarki, hvor mange ikke var [[biskop]]er, og hvor bestemte klostre er antatt å ha delt en felles grunnlegger som ble gruppert sammen i hva som kalles en ''paruchia''. Opprinnelsen til klosterbevegelsen kom fra Britannia. Sankt Enda av Aran<ref>[https://www.katolsk.no/biografier/historisk/ekillean St. Enda av Aran (ca 440-530), ''Den katolske kirke]</ref> grunnla et senter på avsidesliggende [[Inis Mór]]. De walisiske helgenene [[David av Wales|David]] og Cadoc var inspirasjon for Aedan (Maedoc) av [[Ferns]], men klostrene var ikke utelukkende for menn. Sankt [[Brigid av Kildare|Brigid]] ved [[Kildare]] dannet det mest berømte [[nonne]]kloster. Mens mange kirker lå i allfarvei og fikk rike gaver, opptatt like mye med kommersiell som åndelig aktivitet, lå Sceilg Mhicil<ref>[https://whc.unesco.org/en/list/757/ «Sceilg Mhicil»,] [[Unesco]]</ref> avsides på kysten av [[Kerry (grevskap)|Kerry]].

=== Gullalderen ===
Med kristendommen kom [[latin]]en, og med latin kom [[utdannelse|læring]] og [[litteratur]]. Ved en del klostre deltok en del av [[munk]]ene i manuelt arbeid, men den største andelen av klostrene ble arbeidet gjort av en form for [[leilending]]er, tjenere eller [[slave]]r som levde med sine familier på kirkejord og frigjorde tid for munkene til mer åndelige sysler. Den rikdom som ble fremskaffet skapte den irske «gullalderen», både i form av kopiering av betydningsfull litteratur, men også fremveksten av ny. Det bidro til en rik håndverkskultur som ikke bare skapte utsøkt metallarbeid, rikt utsmykkede [[keltisk høykors]], men også bokkunst som i de irske alterbøkene og bibelmanuskripter, det mest fremragende var ''[[Kellsboken]]''.

=== Et kulturelt sentrum rundt Irskesjøen ===
[[Fil:Iona Abbey.jpg|thumb|250px|[[Iona-klosteret]].]]
[[Irskesjøen]] ble et sentrum fra hvor en ny kultur ble utviklet blant de keltiske folkene, og kristendommen fungerte sentralt i denne prosessen. Denne formen for «øykristendom» fikk egen særskilte tradisjoner og praksis. Irland hadde aldri vært en del av Romerriket, og etablerte således en unik organisasjon rundt klostrene heller enn episkopal bispedømmer.

Betydelig figurer i denne prosessen var helgenene [[Ninian]], [[Palladius]], og [[Patrick av Irland|Patrick]] («Irlendernes apostel»), og foruten også den kvinnelige helgenen [[Brigid av Kildare]]. Samtidig med denne utviklingen var det en parallell utvikling av innvandring og bosetning til vestlige Britannia av [[angelsaksere]] fra nordlige, [[germanere|germanske]] Europa som etterhvert ble kristnet fra sør av kontinentale misjonærer.

=== Spredning til Europa ===
På 500-tallet og 600-tallet etablerte irske munker klosterinstitusjoner utenfor Irland, i første omgang [[Columba av Iona|St. Columba]]. Munker fra den lille øya [[Iona]], som ligger mellom dagens Skottland og Irland, dro ut som [[misjonær]]er. Fra 563 misjonerte de blant [[piktere]] i dagens Skottland. Munker fra Iona spredte seg over hele Skottland og sørover i det [[angelsaksisk]]e [[kongedømme]]t [[Northumbria]], hvor deres mest [[karisma]]tiske leder St. Aidan ble den første biskop av [[Lindisfarne]] (omtalt av [[Beda den ærverdige]]). Kanskje mest oppsiktsvekkende var spredningen til kontinentet som ''peregrini pro Christo'' («pilegrimer for Kristus»): St Fursa (eller Fursey) i [[East Anglia]], etter å ha mottatt et klostersete på festningen Cnobesburh i [[Suffolk]]. Derfra vendte han seg mot [[Gallia]] hvor han og hans brødre ble kirkebyggere til han ble gravlagt i byen Péronne, som på grunn av sin nære kontakt med irske munker og pilegrimer ble kjent som ''Peronna Scottorum'' («irenes Péronne»).<ref>[[Seán Duffy]] et al: ''Atlas of Irish History''. Dublin 1997. Side 22</ref>
[[Fil:Nuremberg city wall north part east maxtor inner f w.jpg|thumb|250px|[[Nürnberg]]s middelalderlige [[bymur]]. I denne tyske byen etablerte irske munker et kloster.]]
Sammen med tolv disipler dro [[Columbanus]] av [[Bangor]] fra Irland til [[Frankrike]] i [[591]], og grunnla klosteret [[Annegray]] i en forlatt romersk festning. Senere bygget han et nytt kloster i nærheten, Luxeuil,<ref>[https://www.newadvent.org/cathen/09467a.htm Luxeil-klosteret, ''Catholic encyclopedia]</ref> som ble en læresenter for nye rekrutter. Columbanus endte opp i [[Lombardia]] i nordlige [[Italia]] hvor han døde i sitt kloster [[Abbediet Bobbio|Bobbio]] i [[615]]. Sammen med [[Benedikt av Nursia]] har han et ettermæle som grunnlegger av vestens klosterbevegelse. Irske misjonærer ledet an i reisningen av nye klostre, kjent som ''[[Schottenklöster]]'' («skotteklostre»), til langt ut på [[1100-tallet]], i [[Erfurt]], [[Nürnberg]], [[Eichstätt]], [[Regensburg]] og så langt unna som [[Wien]] i [[Østerrike]].

Den irske klosterbevegelsen ble fulgt av irske lærde i løpet av [[800-tallet]] som fikk innpass som lærere ved skolene til [[Karl den store]] og hans etterfølgere. Den irske munken [[Dicuil]] skrev avhandlinger om [[geografi]], [[grammatikk]] og [[astronomi]]. Noe senere var Sedulius Scottus<ref>[https://www.irishphilosophy.com/2020/04/12/sedulius-scottus/ C.M. Barry: ''Sedulius Scottus: philosopher poet to princes'', 12. april 2020]</ref> en ledende lærd ved [[Liège]] som skrev dikt og om grammatikk, [[filosofi]], og [[teologi]]. I den nordfranske byen [[Laon]] samlet irske lærde seg om den store [[Johannes Scotus Eriugena]], Europas ledende [[Nyplatonisme|nyplatonsk]] filosof.

Betydningsfulle keltiske helgener som påvirket utviklingen av kristendommen blant de keltiskspråklige folkene var blant annet [[Dubricius]], [[Illtud]], [[David av Wales]], [[Cadoc]], [[Deiniol]], [[Samson av Dol]], [[Paulinus Aurelianus]], Petroc, Piran, [[Ia av Cornwall]], [[Brigid av Kildare]], [[Moluag av Argyll]], [[Kentigern av Glasgow|Kentigern]], og [[Germanus av Auxerre]].

Til tross for den store europeiske kontakten kom den keltiske kristendommens egenart etter hvert i konflikt med den øvrige katolske kirke, spesielt i spørsmålet om den riktige dateringen av [[påske]]n. Det ble holdt kirkemøter i Irland, Gallia og i England, eksempelvis kirkemøtet i [[Whitby]], hvor spørsmålet om påsken ble løst, og resulterte i godkjenningen av kun én måte å kalkulere påsken på.