Redigerer Kartago (avsnitt)

== Topografi og beskrivelse ==
Kartago ble bygget på et nes med en bukt i nord og sør. Byens plassering gjorde at byen sto sentralt i Middelhavets maritime handel. Alle skip som krysset havet måtte passere mellom Sicilia og kysten av Tunisia hvor Kartago ble bygget, noe som ga stedet stor makt og innflytelse. To store, kunstige havneanlegg ble bygget innenfor byen, en for byens enorme marine på 220 krigsskip, og den andre for merkantil handel. Et befestet tårn overvåket begge havnene. Byen hadde store forsvarsmurer, 37 km lange, lengre enn murene til noen annen sammenlignbar by. Det meste forsvarsmurene lå langs kysten, men Kartagos kontroll over havet gjorde angrep derfra uansett vanskelig. Murene langs eidet i vest, rundt 4,0 til 4,8 km, var særdeles massive og ble aldri gjennomhullet. Byen hadde en stor nekropolis (gravsted), religiøst område, markedsplasser, rådhus, tårn og et teater, og var delt inn i fire like store boligområder med samme arkitektoniske utforming. Omtrentlig midt i byen sto en høy festning kalt for [[Byrsa]].

Kartago var en av de største byene i antikken og senere i [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistisk tid]], og var en av de største byene i førindustriell historie. Ved år 14 e.Kr. hadde Roma minst 750 000 innbyggere og kan ha nådd en million ved neste århundre, mens byene [[Alexandria]] og [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] hadde kun noen få hundre tusener eller mindre.<ref> Charlesworth, Martin Percival; Edwards, Iorwerth Eiddon Stephen; Boardman, John; Walbank, Frank William (2000): [https://books.google.com/books?id=WgHhAAAAMAAJ&dq= ''The Cambridge Ancient History: The fourth century B.C.''], 2. utg. 1994. University Press, s. 813.</ref> I henhold til de ikke alltid pålitelige historiske tekstene til [[Herodianus]], rivaliserte Kartago Alexandria for å være på andre plass i Romerriket.<ref> Grant, Robert McQueen (2004): [https://books.google.com/books?id=d_vxEB7nT_QC&pg=PP54 ''Augustus to Constantine: The Rise and Triumph of Christianity in the Roman World''], Westminster John Knox Press, ISBN 978-0-664-22772-2, s. 54–.</ref>

[[Fil:Carthage archaeological sites map-fr.svg|miniatyr|Arkeologisk kart]]
[[Fil:Archaeological Site of Carthage-130237.jpg|miniatyr|Det arkeologisk stedet Kartago.]]
[[Fil:Archaeological Site of Carthage-130238.jpg|miniatyr|Det arkeologisk stedet Kartago.]]
[[Fil:Archaeological Site of Carthage-130239.jpg|miniatyr|Utsyn over to søyler i Kartago.]]

På toppen av høyden Byrsa, lokaliseringen av et romersk forum, var det et boområde fra siste århundre f.Kr. av den førromerske byen. Det ble utgravd av den franske arkeologen Serge Lancel. Nabolaget med dets hus, butikker, og private områder er betydningsfullt for hva det har avslørt om dagliglivet for over 2100 år siden.<ref> Lancel, Serge; Morel, Jean-Paul (1992): «Byrsa. Punic vestiges», ''To save Carthage. Exploration and conservation of the city Punic, Roman and Byzantine'', Unesco / INAA, s. 43–59</ref>

Levningene har blitt bevart under fyllingene av det senere [[romerske forum]], hvor fundamentet til dette ligger i hauger over distriktet. Husblokkene er adskilt av en nettverk av rette gater som er rundt 6 meter brede med en kjørebane bestående av leire, trappetrinn ''[[in situ]]'' for å utjevne høydens skråning. Konstruksjonen av denne typen forutsetter organisering og politisk vilje, og har inspirert det moderne navnet på nabolaget, «Hannibal-distriktet», en referanse til den legendariske kartagiske hærføreren [[Hannibal]] på begynnelsen av 200-tallet f.Kr.

Boligområdets gater ble ofte benyttet som fasader for butikkene, [[Cisterne|sisterner]] ble installert i kjellerne for å samle vann for hjemlig bruk, og en lang korridor på høyre side av hvert bolighus førte til en gårdsplass som inneholdt en [[pumpesump]], og rundt denne var det ulike elementer. På en del steder var bakken dekket av mosaikker som ble kalt for ''punica''-fortau, tidvis benyttet en karakteristisk rød mørtel.

Etter hvert ble det omliggende landsbygda brakt inn under omkretsen til de kartagiske urbane sentrene, først kommersielt, deretter politisk. Direkte forvaltning over landbruket i områdene av kartagiske landeiere fulgte.<ref> Gsell, Stéphanie (1920): ''Histoire ancienne de l'Afrique du Nord'', bind 4, Paris</ref> Et verk på 28 bind (eller skriftruller) om jordbruk ble skrevet på kartagisk av en pensjonert hærfører ved navn Mago i tiden rundt 300 f.Kr. De originale teksten er gått tapt, men det ble oversatt til gresk og latin og fragmenter av disse tekstene har overlevd.<ref> Lancel, Serge (1992): ''Carthage. A History'', Paris: Arthème Fayard; Oxford: Blackwell 1995, s. 273–274 (Mago sitert av Columella), s. 278–279 (Mago og Cato den eldres bok), s. 358 (oversettelser).</ref> [[Oliven]]trær ([[poding]]), frukttrær ([[granateple]]r, [[mandel]], [[Fikenslekten|fiken]], [[Daddelpalme|dadler]]), [[vitikultur]], [[bier]], [[storfe]], [[tamsau]]er, [[fjærkre]], redskaper, og gårdsforvaltning var blant de antikke emner som Mago diskuterte. Han tok også opp produksjon av vin, inkludert en form for [[sherry]].<ref> Picard, Gilbert og Colette (1958): ''La vie quotidienne à Carthage au temps d'Hannibal'', Paris: Librairie Hachette, oversatt til engelsk som ''Daily Life in Carthage'', London: George Allen & Unwin 1961; opptrykk Macmillan, New York 1968, s. 83–93: 88 (Mago som pensjonert general), s. 89–91 (frukttrær), s. 90 (poding), s. 89–90 (vingårder), s. 91–93 (husdyrhold og bier), s. 148–149 (vinproduksjon). Elefanter ble fanget inn og oppdratt til krigstjeenste, s. 92.</ref><ref> Moscati, Sabatino (1966): ''Il mondo dei Fenici'', oversatt til eneglsk som ''The World of the Phoenicians'', London: Cardinal 1973, s. 219–223. Hamilkar er navngitt som en annen kartager som skrev om jordbruk, s. 219.</ref><ref> Lancel, Serge (1992): ''Carthage'', Paris: Arthème Fayard; Oxford: Blackwell 1995, diskusjon om vinproduksjon og dens markedsføring, s. 273–276. Kartagisk landbruk og bondeliv er omtalt s. 269–302.</ref>

I kartagisk landbruk, i henhold til Mago, var de små jordeierne de fremste produsentene. De var ikke fraværende jordeiere, men «mestre av en relativ beskjeden eiendom som han ved stor personlig anstrengelse fikk maksimal avkastning.» Mago rådet den rurale landeieren at han for hans egen [[Utilitarisme|’utilitaristiske’]] interesser å behandle deres forpaktere og landbruksarbeidere, eller deres oppsynsmenn og slaver godt.<ref> Charles-Picard, G. og C. (1958): ''La vie quotidienne à Carthage au temps d'Hannibal'', Paris: Librairie Hachette, oversatt til engelsk som ''Daily Life in Carthage'', London: George Allen and Unwin 1961; opptrykk Macmillan 1968, s. 83–93: 86 (sitat); s. 86–87, 88, 93 (forvaltning); 88 (oppsynsmenn).</ref> Andre steder antydes det landbrukseiere ga også ny maktbase blant byens adel for de som bodde i deres villaer på landsbygda.<ref>Charles-Picard, G. og C. (1958): ''La vie quotidienne à Carthage au temps d'Hannibal'', Paris: Librairie Hachette, oversatt til engelsk som ''The Life and Death of Carthage'', New York: Taplinger 1968, s. 86 og 129; s. 83–84 utviklingen av en landbruksadel</ref> Blant mange av adelen ble landbruk som på som en alternativ bestrebelse til urban forretning. Mer ofte var det urbane handelsmenn i Kartago som eide landbruksjord som ga en del profitt, og som også trakk seg tilbake dit under den varmeste tiden om somrene.<ref> Warmington, B.H. (1960): ''Carthage'', London: Robert Hale; opptrykk Penguin 1964, s. 155.</ref> Det kan synes som om Mago forventet en slik mening fra lesningen av sin tekst, og i stedet ga det motsatte rådet (sitert av den romerske forfatteren [[Lucius Junius Moderatus Columella|Columella]]): «Mannen som kjøper som en eiendom må selge sitt hus, om han ikke foretrekker å bo i byen framfor på landsbygda. Enhver som foretrekker å bo i en by har ikke noe behov for en eiendom på landet.»<ref> Mago, sitert av Columella, I, i, 18; i: Charles-Picard (1958; 1968): ''Daily Life in Carthage'', s. 87, 101, n37.</ref> Og «En som har kjøpt land burde selge sitt byhus slik at han ikke har noe behov for å dyrke husgudene i byen framfor de på landet; mannen som har stor glede av sin bolig i byen har ikke noe behov for en landeiendom.»<ref> Mago, sitert av Columella, I, i, 18; i: Moscati (1966; 1973): ''The World of the Phoenicians'', s. 220, 230, n5.</ref>

Problemer med forvaltning av landbrukseiendommer avdekker også underliggende trekk ved det kartagiske samfunn, dets struktur og samfunnsmessige lagdeling. Ansatte arbeidere er betraktet som det «rurale proletariat», trukket fra de stedegne [[berbere]]. Om det var gjenværende berbiske landeiere ved siden av de kartagiske er uklart. En del berbere ble leietakere som ga fra seg en del av avlingen som leieavgift. Slaver som ble benyttet som landbruksarbeidere var ofte krigsfanger. I land som var utenfor kartagisk kontroll var det uavhengige berbere som kultiverte korn og avlet hester på egen jord. Dog innenfor kartagisk herredømme som omga bystaten Kartago var det etniske inndelinger i tillegg til det vanlige [[Føydalisme|kvasi-føydale]] forskjellene mellom herre og bonde, eller herre og [[Livegenskap|livegne]]. Den iboende ustabiliteten på landsbygda trakk til seg uønsket oppmerksomhet fra mulige utenlandske angripere.<ref> Charles-Picard (1958; 1968): ''Daily Life in Carthage '', s. 83–85 (utenlandske angripere), s. 86–88 (det rurale proletariat).</ref> Til tross for disse motsetningene klarte Kartago i lange perioder å håndtere de sosiale og samfunnsmessige vanskelighetene.<ref>Picard (1958; 1968): ''Daily Life in Carthage '', s. 168–171, 172–173 (invasjonen til Agathokles i 310 f.Kr.), s. 240–237 (leiesoldatenes opprør), s. 203–209 (den første punerkrig som ble stort og aktivt, men ikke vellykket, støttet av rurale berbere).</ref>

Det er funnet mange [[amfora]]er med kartagiske merkinger rundt kystbosetningene i Middelhavet som vitner om kartagisk handel i lokalt framstilt olivenolje og vin.<ref>Platon: ''Lovene'', s. 674, a-b, omtaler reguleringene i Kartago som begrenset drikking av vin ved særskilte omstendigheter. Jf. Lancel (1997): ''Carthage'', s. 276.</ref> Kartagos landbruksproduksjon var høyt verdsatt i antikken og den kartagiske produksjon og handel av olivenolje var en rival til den romerske. Under romersk styre var det derimot kornproduksjonen, hvete og bygg, som ble viktig, og eksporten økte dramatisk i nordlige Afrika, men minsket igjen da [[Aegyptus|romerske Egypts]] korneksport ble viktig. Deretter ble olivenlunder og vingårder igjen etablert rundt Kartago. Besøkende til de rurale områdene rundt byen skrev beundrende om frodige, grønne hager, frukthager, marker, irrigasjonskanaler, hekker (som grensemarkeringer), foruten de mange velstående landsbyene over det rurale landskapet.<ref> Warmington (1960): ''Carthage'', London: Robert Hale , 2. utg. 1969, s. 136–137.</ref><ref> Lancel, Serge (1992): ''Carthage'', Paris: Arthème Fayard, oversatt av Antonia Nevill, Oxford: Blackwell 1997, s. 269–279: 274–277 (produksjon), s. 275–276 (amfora), s. 269–270 & 405 (Roma), s. 269–270 (utbytte), s. 270 & 277 (landområder), s. 271–272 (byer).</ref>

I henhold til den greske forfatteren [[Diodorus Siculus]] på 100-tallet f.Kr., som hadde tilgang til antikke skrifter som senere har gått tapt, og som han baserte sine egne skrifter på, beskrev landbruksområdene rundt byen Kartago i tiden rundt 310 f.Kr.: «Det var inndelt i markedshager og frukthager med alle slags frukttrær, med mange vannkanaler som irrigerte hver eneste del. Det var bondegårder alle steder, overdådige bygget og dekket med [[stukkatur]]. (...) Deler av landet var plantet med vinstokker, deler med oliventrær, og andre av produktive trær. Bortenfor disse gresset kyr og sauer på slettene, og det var gressenger med beitende hester.» <ref>Diodorus Siculus (1962): ''Bibleoteca'', s. XX, 8, 1–4, overs. som Library of History. Harvard University, bind 10 [Loeb Classics, no.390); per Soren, Khader, Slim (1990): ''Carthage'', s. 88.</ref><ref> Lancel (1992): ''Carthage'', Paris; Oxford 1997, s. 277.</ref>

[[Fil:Kartagos byplan.jpg|miniatyr|Byplan over Kartago med byens militære og merkantile havn.]]
[[Fil:Templo de eshmun cartago.jpg|miniatyr|Kunstnerisk representasjon av den antikke byen Kartago med tempelet til Esjmun, selv om det er posisjonert som en utvidelse av agora mens det antagelig egentlig lå på Byrsa.]]
[[Fil:Maison punique byrsa.jpg|miniatyr|Kartagiske ruiner i Byrsa.]]
[[Fil:Ruine Carthage 01.JPG|miniatyr|Levninger av en villa.]]

''Chora'' (Kartagos landbruksland) utgjorde et begrenset område: den nordlige kysthøyden, den nedre elvedalen [[Medjerda]] (innlandet til Utica), [[Kapp Bon]], og det tilstøtende området på østkysten. Kartagisk kultur her utnyttet innføringen av landbrukskunnskap som først ble utviklet i [[Midtøsten]], og ble tilpasset de lokale nordafrikanske forholdene.<ref> Charles-Picard (1958; 1968): ''Daily Life in Carthage'', s. 85 (begrenset område), s. 88 (importert kunnskap).</ref>

Kartagos urbane landskap er kjent delvis fra antikke forfattere,<ref> Gresk forfattere som [[Appian]]os, [[Diodorus Siculus]], [[Polybios]]; og latinske forfattere som [[Titus Livius]], [[Strabon]].</ref> utvidet av moderne utgravninger og undersøkelser utført av arkeologer. Den første urbane kjernen er datert til 600-tallet f.Kr. i et område på rundt 10 hektar og var tilsynelatende lokalisert på lavtliggende land ved kysten, nord for det senere havneområdet. Som bekreftet av arkeologi var Kartago en «skapelse ex nihilo», bygget på jomfruelig land, og beliggende på en enden av en halvøya (i henhold til kystlinjen i antikken). Blant murer av murstein og leirgulv har det også blitt funnet omfattende gravsteder som hadde gravgods som leirmasker. Allerede på 700-tallet f.Kr. hadde produksjon av farging av tekstiler kommet i gang, påvist av knuste skjell fra [[purpursnegl]]er (fra hvor fønikisk purpurfarge ble framstilt, og som ga det latinske navnet puner). Kun et blekt bilde av det kulturelle livet fra den eldste tiden i byen kan bli avledet, og lite om boligene, monumentene og forsvarsverkene.<ref> Lancel, Serge (1992): ''Carthage'', Paris, oversatt av A. Nevill, Oxford 1997, s. 38–45 og 76–77 (arkaiske Kartago): kart over den eldste byen s. 39 og 42; gravene s. 77; leirmasker s. 60–62 (fotografier); statuetter av terrakotta og elfenbein s. 64–66, 72–75 (fotografier). Den antikke kystlinjen fra Utica til Kartago: kart s. 18.</ref><ref>Warmington, B.H. (1960): ''Carthage'', London: Robert Hale; 2. utg. 1969, s. 26–31.</ref> Den romerske poeten [[Vergil]] (70–19 f.Kr.) forestilte seg et eldre Kartago i sitt episke verk ''[[Æneiden]]'' da hans litterære figur, den legendariske helten [[Aineias]] kom seilende fra Troja til Kartago. Uten selv å ha besøkt Kartago framstilte Vergil hvordan Aineias fikk se der hvor det hadde vært hytter, flotte bygninger, porter og brosteinsbelagte veier, og hvor innbyggerne arbeidet hardt for rulle opp steiner for å bygge borgen, festningsmurer, og mudret havnene, la fundament for et teater og hogde ut enorme steinsøyler…<ref> Virgil (1983): ''The Aeneid'', i engelsk oversettelse ved Robert Fitzgerald, New York: Random House, s. 18–19 (Bok I, 421–424). Jf. Lancel (1997): ''Carthage'', s. 38.</ref><ref> Vergil lot sin egen romerske kulturelle oppfatning blende ham da kartagerne ikke hadde bygd noe teater, jf. Charles-Picard (1958; 1968): ''Daily Life in Carthage''.</ref>

De to indre havneanleggene, på kartagisk kalt for ''cothon'', var lokalisert i sørøst; den ene for handelsskip og den andre for krigsskip. Hvordan de var utformet er ikke fullstendig kjent, men antagelig for konstruksjon, utrustning, eller reparasjon av skip, kanskje også for lasting og lossing av handelsskip.<ref> De to havnene, ofte omtalt av antikkens forfattere, er fortsatt et arkeologisk problem grunnet det begrenset hva som er funnet. Lancel (1992; 1997): ''Carthage'', s. 172–192</ref><ref>Harden (1962): ''The Phoenicians'', 2. utg. 1963, s. 32, 130–131.</ref><ref>Warmington (1960, 1964): ''Carthage'', s. 138.</ref> Større skipsplasser eksisterte i nord og sør for byen.<ref> Sebkrit er Riana i nord og El Bahira i sør, som er de moderne navnene. Harden (1962): ''The Phoenicians'', 2. utg. 1963, s. 31–32.</ref> Nord og vest for ''cothon'' var det flere industrielle områder, det vil si metallarbeid og keramiske verksteder, og som kunne betjene både de indre havneanleggene og skip ankret opp sør for byen.<ref> Lancel (1992; 1997): ''Carthage'', s. 139–140, bykart s. 138.</ref>

Det er begrenset informasjon om Byrsa, borgen og dens område i nord, til tross for dens betydning. Ved dens høyde var det innbitte kamper under romernes intense ødeleggelsen av byen i 146 f.Kr. Det har blitt fortalt at tempelet for legeguden Esjmun var ved Byrsa, lokalisert på toppen av en trapp med seksti trinn.<ref> Lancel (1992): ''Carthage'', s. 148–152; 151 og kart s. 149 (utjevning av Byrsa, ca. 25 f.Kr. for forberede nye bygg), s. 426 (tempelet for Esjmun), s. 443 (diagram over Byrsa, ca. 1859). Byrsa ble ødelagt under den tredje punerkrig (149–146 f.Kr.).</ref><ref>Charles-Picard (1958): ''Daily Life in Carthage'', Paris; London 1961, opptrykk Macmillan 1968), s. 8 (bykart med tempelet for Esjmun på de østlige høydene av Byrsa).</ref> Et tempel for gudinnen [[Tanit]], dyrket som en beskytter av Kartago, sto antagelig på skråningen til Byrsa umiddelbart i øst, som strekker seg nedover mot havet.<ref> Bouchier, E.S. (1913): ''Life and Letters in Roman Africa'', Oxford: B.H. Blackwell, s. 17, 75. Det ble sagt at det romerske tempelet til Juno Caelestis ble senere reist på stedet av ruinene til tempelet for Tanit.</ref> Adelen hadde også sine luksuriøse hjem på Byrsas område.<ref> Soren, Khader, Slim (1990): ''Carthage'', s. 117. Det er arkeologiske bevis på palasslignende boliger fra 100-tallet f.Kr.</ref>

Sør for borgen og nær havneanleggene var det gamle gravområdet, som da det ble anlagt lå utenfor bymurene. Dette anlegget kalles ''[[tofet]]'', et gammeltestamentlig begrep som har fått arkeologisk betydning grunnet urner med barnelik.<ref> I [[Den hebraiske Bibelen]] var Tofet (hebraisk: תוֹפֶת‎; gresk: Ταφέθ) en lokalisering i Jerusalem hvor religiøse var påvirket av kanaanittisk religion med ofring av barn ved å brenne dem (levende). Det er omtalt eksempelvis [https://www.bibel.no/Nettbibelen?query=dazxXJ6xTEnopCj4tttjCoimHFeTfJCF0+fEGruYCXtfcW3Dbt1O3KOpXvFljNji ''Jeremia'' 7:31-34]. Tofet ble i kristendommen en teologisk eller poetisk synonym for helvete. </ref> Her var helligdommen til Tanit lokalisert, ikke et tempel, men et område for å reise [[Stele|steinsteler]]. Disse var hovedsakelig korte og stående, utskåret i gravhensikt. Tilstedeværelsen av barnelik her kan indikere tilstedeværelsen av barneofring, som indikert i Bibelen og som kommentert av antikke greske forfattere. Det er betydelig akademisk debatt om tolkningen av disse, om barna faktisk ble ofret eller om heller var tidlig døde.<ref>Schwartz, Jeffrey H.; Houghton, Frank; Macchiarelli, Roberto; Bondioli, Luca (17. februar 2010): [http://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0009177 «Skeletal Remains from Punic Carthage Do Not Support Systematic Sacrifice of Infants»], ''PLOS'', doi: [https://doi.org/10.1371/journal.pone.0009177 10.1371/journal.pone.0009177]</ref> Antagelig var gravområdene «dedikert ved en tidlig dato, kanskje av de første bosetterne.»<ref>Warmington, B.H. (1960): ''Carthage'', London: Robert Hale; opptrykk Penguin 1964, s. 15 (sitat), 25, 141; London: Robert Hale, 2. oppl. 1969, s. 27 (sitat), 131–132, 133 (området).</ref>

Mellom det kommersielle havneanlegget og Byrsa-høydene lå den sentrale markedsplassen, eller [[agora]] som grekerne kalte. Det var også et offentlig område hvor folket samlet seg formelt eller for festivaler. Det var område for religiøse helligdommer og lokaliseringen for administrative bygninger. Her banket hjertet for det sivile livet. Antagelig var det i dette området hvor bystaten ble styrt, rådet for de eldre, tribunalet for de 104 møttes, og hvor domstolen holdt rettssaker i friluft.<ref> Warmington (1960, 1964): ''Carthage'', s. 141.</ref><ref> Moderne arkeologer har ikke ennå avdekket antikkens agora. Lancel (1992): ''Carthage'', Paris; Oxford 1997, s. 141.</ref>

Tidlig boligområder samlet seg rundt Byrsa fra sør til nordøst. Husene var vanligvis hvitkalket og blanke mot gaten, men innenfor var det gårdsplass uten tak.<ref> Warmington (1960, 1964): ''Carthage'', s. 142.</ref> I disse nabolagene ble det senere vanlig med hus i flere etasjer, en del opp til seks etasjer høye, i henhold til en antikk gresk forfatter.<ref> Appian av Alexandria: ''Pomaika'', også kjent som ''Romersk historie'', s. VII (''Libyca''), 128.</ref><ref>Harden (1962): ''The Phoenicians'', 2. utg., 1963, s. 133, 229, n17 (Appian sitert).</ref> Flere arkitektoniske planløsninger av bolighusene har blitt avslørt av nyere utgravninger, foruten også den generelle formgivningen av flere byblokker. Steintrapper ble bygget i gatene, og kloakksystem var planlagt i form av en tørrbrønn som lekket til sandfylt grunn.<ref> Lancel (1992): ''Carthage'', Paris; Oxford 1997, s. 152–172, 163–165 (planløsninger), 167–171 (diagram over nabolag og foto)</ref> Langs den sørlige skråningen av Byrsa var det en del av fine eldre hjem, men også mange av de aller eldste gravplassene, sammenstilt i mindre områder, ispedd med dagliglivet.<ref> Warmington (1960, 1964): ''Carthage'', s. 139 (kart over byen, gravplasser), s. 141.</ref>

Verksteder for kunst og håndverk var lokalisert nord og vest for havneanleggene. Lokaliseringen av tre metallverksteder, beviselig fra jernslegger og andre redskaper, er funnet tilknyttet de to havneanleggene, og ytterligere to andre var høyere opp skråningen mot Byrsa. Det har også blitt identifisert steder med keramikkovner, mellom markedsplassen og havneanleggene, og ytterligere nord. Keramikkproduktene benyttet ofte greske modeller og forbilder. En tekstilbutikk som bearbeidet ullprodukter med [[toving]]lå lengre vest og sør, den gangen ved enden av byen.<ref> Lancel (1992): ''Carthage'', Paris; Oxford 1997, s. 138–140. Disse funnene er hovedsakelig knyttet til 200-tallet f.Kr.</ref> Kartago produserte også mer raffinerte produkter. I løpet av 300- og 200-tallet f.Kr. ble det framstilt [[relieff]]er på [[sarkofag]]er som ble kunstverk. [[Gravering|Bronsegravering]] og steinhogging nådde et kunstnerisk høydepunkt.<ref> Picard (1970): ''The Life and Death of Carthage'', Paris; New York 1968, s. 162–165 (steinhogging), s. 176–178 (kunstnerisk høydepunkt).</ref>

Høyden på landet ved odden mot kysten i nordøst (nå kalt for Sidi Bou Saïd) var dobbel så høy som havnivået var ved Byrsa, henholdsvis 100 og 50 meter. Mellom disse lå en rygg som flere steder var også 50 meter høy. Den fortsatte nordvest langs kysten, og danner enden av et platålignende område mellom Byrsa og havet.<ref> Lancel (1992; 1997): ''Carthage'', s. 138 og 145 (bykart).</ref> I disse nordlige distriktene var det nyere urban utvikling, særlig i romersk tid.<ref> Soren, Khader, Slim (1990): ''Carthage'', s. 187–210.</ref>

Rundt Kartago var det forsvarsmurer «av stor styrke», etter sigende opp til 13 meter høye enkelte steder, og var bortimot 10 meter tykke, i henhold til antikkens forfattere. I vest ble det bygget tre parallell murer. Forsvarsmurene gikk rundt 33 km for sirkle om byen.<ref>Warmington (1964): ''Carthage'', s. 138–140, kart s. 139; s. 273n.3, forfatteren siterer Appian, Strabon, Diodorus Siculus, Polybios.</ref><ref> Harden (1962): ''The Phoenicians'', 2. utg. 1963, tekst s. 34, kart s. 31 og 34. I henhold til forfatteren gikk de ytre murene flere km vest for hva som er indikert på kartet her.</ref> Byrsa var i tillegg befestet og var det siste området som bukket under for romerne i 146 f.Kr. Opprinnelig hadde romerne landsatt deres hær på en stripe land som strakte seg sørover fra byen.<ref>Picard 1968, 1969): ''The Life and Death of Carthage'', s. 395–396.</ref><ref> Lancel (1992): ''Carthage'', Paris: Arthème Fayard; Oxford: Blackwell 1995, 1997, s. 134–172, antikke havnene s. 172–192; arkaiske Kartago s. 38–77.</ref>