Redigerer Karl Poppers filosofi (avsnitt)

== Metafysikk ==
Popper brukte begrepet ''[[metafysikk|metafysisk]]'' i vid forstand om ethvert utsagn som ikke er vitenskapelig. På samme måte som positivistene prøvde han å finne et kriterium for å avgrense vitenskap fra [[metafysikk]]. Positivistene forstod et slikt kriterium som ''meningskriterium'' – de anså metafysikk for å være meningsløs og dermed overflødig. Derfor har Popper delvis blitt tatt for å mene det samme, men han var fra starten av tydelig på at hans avgreningskriterium (falsifiserbarhet) ''ikke'' måtte tolkes som noe meningskriterium.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 4)</ref> Tvert imot forsvarte han metafysikken som både meningsfull og viktig.

Popper gjorde det tydelig at vitenskap bare er mulig gjennom «utenomvitenskapelige» (og dermed metafysiske) konvensjoner eller overenskomster.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 4)</ref> Et enkelt eksempel er at vitenskapelig fremskritt forutsetter at utøverne bekjenner seg til sannferdighet – til å dele sine funn med andre, til ikke å skjule hull eller dekke over feil, til ikke å forvrenge motstridende teorier osv. Disse karakteristikkene ved [[vitenskapelig redelighet]] kan ikke i sin tur ''avledes vitenskapelig'' eller testes mot empiriske funn – de er [[verdi (etikk)|moralske verdier]] som danner ''forutsetningen'' for all vitenskapelig praksis. Popper konkluderte derfor med at vitenskap ikke kan (og ikke bør) være helt [[verdifrihet|verdifri]]:<ref>Popper ([[#sbw|''Suche'']], kap. 5, tese 14)</ref> Nettopp fordi forskning bør unngå å bli blindet av f.eks. religiøse eller politiske verdier, kan den (litt paradoksalt) aldri klare seg uten verdier. Det å støtte opp om meningspluralisme og å avvise ideologisk baserte argumenter i vitenskapen, er i seg selv verdier og en forutsetning for god vitenskapelig praksis.

For Popper var altså ikke begrepet ''metafysisk'' negativt ladet. Man kan si at metafysikk ifølge Popper rommer alt fra [[ideologi]]ske og [[religion|religiøse]] [[dogme]]r (som man burde unngå), via [[moral]]ske [[norm]]er og [[metodologi]]ske overenskomster (som samfunnet og vitenskapen trenger), [[ontologi]]ske og [[sinnsfilosofi]]ske teorier (som kan sammenlignes og kritiseres), [[mytologi]]ske og før-vitenskapelige antagelser (som kan gi opphav til vitenskap), [[logikk|logiske]] og [[matematikk|matematiske]] [[teorem]]er (som kan [[bevis (vitenskap)|bevises]] uten henvisning til empiriske iakttagelser), til singulære og [[eksistensielt utsagn|eksistensielle]] teorier (som kan testes, men ikke falsifiseres).

Popper erkjente også at noen metafysiske utsagn, selv om de altså per definisjon ikke er falsifiserbare, kan være ''testbare'',<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 13–15): [[eksistensielt utsagn|eksistensielle]] utsagn («det fins»-utsagn) og singulære utsagn (som gjelder enkelte hendelser) er [[verifikasjon (vitenskap)|verifiserbare]]</ref> og at noen av de resterende kan være ''kritiserbare''.<ref> Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;8)</ref> Filosofiske antagelser, moralske overbevisninger og ledende prinsipper kan kritiseres og dermed forbedres eller erstattes av bedre antagelser.<ref> Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;8)</ref>

Likeledes kan enkelte metafysiske spekulasjoner over tid gi opphav til testbare og vitenskapelige hypoteser. Eksempelvis har tanken om at materien er bygd opp av atomer, eksistert som en metafysisk lære i over 2000&nbsp;år (fra [[Levkipp]] og [[Demokrit]] og frem til [[1800-tallet]]), før den kunne bli videreutviklet til en vitenskapelig teori med testbare prediksjoner.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn.&nbsp;4; [[#alp|''Leben'']], kap.&nbsp;6)</ref>

Noen ufalsifiserbare antagelser kan også utgjøre en fruktbar teoretisk «ramme» for falsifiserbare vitenskapelige hypoteser. Popper kalte slike «rammer» for ''metafysiske forskningsprogrammer''.<ref>Popper ([[#unq|''Unended Quest'']], kap. 33; [[#qts|''Quantum Theory'']], avsn.&nbsp;20 og forordets avsn.&nbsp;X); det Popper omtalte som metafysisk forskningsprogram er nesten sammenfallende med det hans elev [[Imre Lakatos]] kalte «vitenskapelig forskningsprogram»</ref> Et metafysisk forskningsprogram kan generere et vell av hypoteser, som hver for seg er testbare, men uten at disse testene tillater tilbakevisningen av selve programmet. Blir de fleste av hypotesene falsifisert, vil man etter hvert anse forskningsprogrammet som ufruktbart (om enn ikke som falsifisert) og prøve å erstatte det med et annet.

Det var viktig for Popper å være tydelig på hvilke av hans overbevisninger som var falsifiserbare og hvilke som var metafysiske. Den metafysiske overenskomsten som Popper var mest opptatt av, er [[rasjonalisme]]n, som Popper forstod som villigheten til en rasjonell meningsutveksling og åpenheten for kritiske argumenter. Han kalte denne grunnholdningen ''[[kritisk rasjonalisme]]''<ref>Popper ([[#ose|''Open Society'']], kap. 24)</ref> og beskrev den slik:
::«Jeg kan ta feil, og du kan ha rett, men la oss sette oss sammen og diskutere saken kritisk, så vil vi til slutt ikke nødvendigvis ha blitt enige, men vi vil begge ha lært noe.»<ref>Popper (i Artigas [[#a99|1999]], s. 30)</ref>

Popper forsvarte også ([[kritisk realisme|kritisk]]) [[realisme (erkjennelsesteori)|realisme]] (mot [[instrumentalisme]], [[subjektivisme]] og [[relativisme]]): Han var overbevist om en [[virkelighet]] som eksisterer uavhengig av oss, og som vi kan utforske og få [[objektivitet|objektive]] «svar» fra. Dermed er også [[sannhet]] en objektiv størrelse (Popper var her sterkt påvirket av [[Alfred Tarski]]): En påstand er sann hvis og bare hvis den beskriver virkeligheten slik den er.<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;9)</ref> Man kan bare aldri vite sikkert om en påstand er sann. Men Popper mente at man kan nærme seg sannheten – og at man ved et lykketreff sågar kan støte på sannheten, men i så fall altså uten å kunne være sikker på det.

Av andre metafysiske overbevisninger kan man nevne Poppers [[indeterminisme]] og hans anti-[[essensialisme]]: Han påpekte at den «''vitenskapelige''» determinismen (oppfatningen om at enhver tilstand av et lukket fysisk system kan forutsis) har blitt falsifisert gjennom vitenskapen, og at hovedargumentet som har blitt fremført for ''metafysisk'' determinisme (oppfatningen om at enhver hendelse er forutbestemt) dermed har falt bort – i tillegg til at determinismen er uforenlig med rasjonalisme.<ref>Popper ([[#oun|''Open Universe'']])</ref> 

Som anti-essensialist mente han at leting etter «essenser» er uvitenskapelig og ufruktbar. Ethvert fenomen kan «forklares» med at det opptrer fordi det ligger i objektets essens, men slike forklaringer er ikke testbare og blir fort dogmatiske ved at de forhindrer videregående spørsmål. Selv om det er tenkelig og mulig at visse objekter (eller [[universale|klasser]] av objekter) ''har'' en essens, bør man derfor for kunnskapsvekstens del ''anta'' at de ''ikke'' har det. Av samme grunn mislikte Popper spørsmål av typen «hva er X» som dogmatiske og lite informative, og anså andre typer spørsmål for mer fruktbare. («Hvorfor skjer X?» «Hvordan oppstår X?»)<ref>Popper ([[#lsd|''Logic'']], app.&nbsp;*x; [[#unq|''Unended Quest'']], kap.&nbsp;7)</ref>