Redigerer Karl Marthinsen (avsnitt)

== Under okkupasjonen ==
[[File:Vidkun Quisling og andre overværer SS parade foran slottet. (8616616970).jpg|thumb|«Føreren» i [[Nasjonal Samling]] (NS), [[Vidkun Quisling]], (nummer fem fra venstre) foran [[Slottet i Oslo|Slottet]] under et «førermøte» 25. september 1944. Ved Quislings venstre side står Karl Marthinsen, sjef for [[Sikkerhetstjeneste|sikkerhetspolitiet]] (mot høyre bildekant). I første rekke sees ellers arbeidsminister [[Axel Stang]], hirdsjef [[Thorvald Thronsen]], kvinnefører [[Olga Bjoner]] og politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]]. {{Byline|[[Riksarkivet]]}}]]
[[File:Festakt. Universitetets aula. (8612632867).jpg|thumb|Marthinsen under et festarrangement i [[Universitetets aula]] i Oslo våren 1944. Marthinsen sitter i politiuniform på andre rad, like bak Quisling midt i bildet. {{Byline|Riksarkivet}}]]
Etter at [[Reichskommissariat Norwegen|den tyske okkupasjonsmakten]] hadde oppløst det norske forsvaret i [[angrepet på Norge|1940]], gikk Marthinsen inn i politiet. Her steg han raskt i gradene og ble etter hvert sjef for hele det norske [[Sikkerhetstjeneste|sikkerhetspolitiet]] med tittel av politigeneral. Han rapporterte direkte til politiminister Jonas Lie. Statspolitiet ble dannet våren 1941 på grunnlag av overvåknings- og utrykningspolitiet. Fra januar 1944 var ikke statspolitiet en egen avdeling, men tett vevd sammen med kriminalpolitiet i sikkerhetspolitiets avdeling II og Marthinsen ble med den sentrale lederen i politiet nest etter Jonas Lie selv.<ref name="NKL" />

Fra 30. mars 1944 og til sin død var han også landshirdsjef, altså øverste leder av [[hirden]]. Han ble etterfulgt som leder av hirden av [[Henrik Rogstad]].

Han var en effektiv og fryktet mann for [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsbevegelsen]]. Han tok lett på lovens bokstav og aksepterte blant annet den utstrakte bruken av [[tortur]]. 

Han stod sentralt i [[Norge under andre verdenskrig#Deportasjonen av jødene|deportasjonen av de norske jødene]]. I notat datert 17. november 1942 skrev han om aksjonen: <blockquote>«Det var alt for knapp tid til forarbeid av en så omfattende aksjon. Jeg burde ha hatt like mange uker som jeg nå hadde døgn til disposisjon. Følgen av denne knappe tid er bl.a.: At en del jødefamilier kom for sent inn til Oslo…og at jeg derfor nå må internere disse i [[Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|Bredtvedt]] for ubestemt tid, og at jeg ikke fikk anholdt på langt nær alle familier fordi disse hadde skiftet bopel, var bortreist, var på arbeid, osv.»<ref>Bjørn Westlie: ''Oppgjør'' (s. 60-1), forlaget Aschehoug, Oslo 2002, ISBN 82-03-22778-3</ref> </blockquote>Til tross for at han manglet juridisk utdannelse, ble han utnevnt som en av de tre dommerne i [[Politiets særdomstol]] i forbindelse med [[Gunnar Eilifsen]]-saken i 1943, og stemte sammen med [[Egil Olbjørn]] for [[dødsstraff]]. Tredjemann, [[Egil Reichborn-Kjennerud]], stemte mot.