Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

== Tidlig karrière ==
=== Menig og underoffiser ===

Jean Henri Bernadotte døde den 31. mars 1780 og etterlot familien i en anstrengt økonomisk situasjon.<ref name="HojerFranskatiden6-7">Torvald T:son Höjer 1939, s. 6-7</ref> Den 3. september 1780 vervet Bernadotte seg som [[menig]] i regimentet [[Royal-La Marine]].<ref name="ErikBjornskau31-34" /><ref name="HojerFranskatiden6-7" /><ref name="AlanPalmer26">Alan Palmer 1992, s. 26</ref> Styrken var spesielt beregnet for bruk i koloniene og ved havner.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 9</ref> Grunnutdannelsen fikk han i [[Collioure]]<ref name="AlanPalmer26" /> i [[Roussillon]], og han tilbrakte deretter halvannet år i tjeneste på [[Korsika]].<ref name="AlanPalmer27">Alan Palmer 1992, s. 27</ref> Etter et lengre opphold hjemme av helsemessige grunner fra høsten 1782 til våren 1784<ref name="AlanPalmer28">Alan Palmer 1992, s. 28</ref> fulgte han regimentet til nye garnisonsbyer – blant andre [[Besançon]], [[Grenoble]], [[Vienne (Isère)|Vienne]], [[Marseille]] og [[Charente-Maritime|Saint-Martin-de-Ré]].<ref name="AlanPalmer28" /><ref name="AlanPalmer29">Alan Palmer 1992, s. 29</ref>

Jean Baptiste Bernadotte avanserte fra [[Grenader (infanterist)|grenader]] til [[korporal]] den 16. juni 1785<ref name="AlanPalmer29" /> og ble [[sersjant]] samme høst.<ref name="AlanPalmer29" /> I 1784 fikk regimentet en ny oberst og øverstkommanderende, som merket seg Bernadotte og ga ham flere oppgaver. Han fikk blant annet ansvar for drilling av nye rekrutter, utlevering av uniformer og instruksjon i fekting.<ref name="AlanPalmer29" /> 

I 1788 var Bernadottes regiment stasjonert i Grenoble. Det ble utkommandert for å hindre protester på den såkalte [[taksteinsdagen]] 7. juni 1788.<ref name="AlanPalmer30-32">Alan Palmer 1992, s. 30-32</ref> Bernadotte var nettopp blitt utnevnt ''til sergent-major'' (høyere underoffisersgrad), og dette var første gang han ledet en styrke i angrep.<ref name="AlanPalmer30-32" /> Opptøyene han befant seg i ble i ettertid vurdert som en av gnistene som førte til [[den franske revolusjon]].<ref name="AlanPalmer30-32" /> Hans bataljon ble våren 1789 forflyttet først til [[Avignon]], deretter sommeren 1789 til det urolige [[Marseille]], landets tredje største by, som var preget av revolusjonær stemning.<ref name="AlanPalmer30-32" />

Bernadotte ble ''adjudant'' 7. februar 1790, på den tiden den høyeste underoffisersgraden i den franske hær.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 13</ref> Der hadde hans videre avansement stoppet – han kunne maksimalt ha blitt kaptein<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 8</ref> – om ikke den franske revolusjonen hadde brutt ned skillet som i 1783 ble satt mellom [[underoffiser]]s- og [[offiser]]sgradene.<ref name="AlanPalmer29" />

I løpet av sin tjeneste som underoffiser hadde Jean Baptiste Bernadotte ved adskillige anledninger vist initiativ. Etter i 1790 å ha blitt stasjonert i Marseille, støttet han sin sjef, Louis de Merle, marki d'Ambert, i en konflikt med lokale myndigheter. Bernadotte reddet ham muligens fra en mobb.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 14</ref><ref name="AlanPalmer34-36">Alan Palmer 1992, s. 34-36</ref> Under regimentets opphold i den lille byen Lambesc nær Marseille skal Bernadotte takket være sin veltalenhet ha klart å forhindre at soldatene gjorde [[mytteri]]. Hendelsen skal ha funnet sted i en nedlagt kirke, der noen kompanier hadde sitt losji; Bernadotte skal ha gått opp på prekestolen og holdt en straffepreken for oppviglerne, som deretter avbrøt mytteriforsøket.<ref name="AlanPalmer36-38">Alan Palmer 1992, s. 36-38</ref><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 15</ref> Episoden er uklar og omstridt, men det synes som Bernadottes regiment var mindre utsatt for [[desertering]] enn andre tilsvarende enheter i denne perioden.<ref name="AlanPalmer36-38" />

Sommeren 1790 ble Bernadottes regiment flyttet til [[Île d'Oléron]] utenfor byen [[Rochefort (Charente-Maritime)|Rochefort]].<ref name="HojerFranskatiden16">Torvald T:son Höjer 1939, s. 16</ref> I april 1791 ble bataljonen sendt videre til [[Île de Ré]], hvor han tjenestegjorde ett år.<ref name="HojerFranskatiden16" />

=== Offiserstiden ===

{{Utdypende artikkel|Revolusjonskrigene}}

{{Sitat|Jeg ropte til dem, forbannet dem, bønnfalt dem, befalte dem... Det ble hørt tusentalls geværskudd, av hvilke en del unngår meg kun gjennom at jeg slår unna geværpipene med min sabel. Min hest snublet, men jeg holdt meg fast i sadelen... 'Soldater, samles her. Trekk dere ikke lenger tilbake... Deres bajonetter og deres mot, hva mer behøver dere til forsvar. Om døden kommer til oss, la oss da dø med ropet «Leve republikken! Leve nasjonen!» på leppene. Om vi sammen rykker frem mot disse leiesoldatene, blir det ikke lett for dem å beseire oss.' Jeg stilte dem opp til strid. Jeg stoppet en panikk som kunne ha spredd seg til seks [[bataljon]]er... Alle offiserene berømmet min pliktfølelse og gratulerte meg med min triumf. Soldatene snakker om meg med henførelse.|Jean Baptiste Bernadotte i et brev til sin eldre bror i 1793.<ref name="AlanPalmer42-43" />|right}}

I slutten av mars 1792, etter 12 års tjeneste i regimentet Royal-La Marine, ble Bernadotte utnevnt til [[løytnant]] og beordret til 36. regiment, stasjonert i Saint-Servan i [[Bretagne]].<ref name="AlanPalmer36-38" /> Kort etter ble hans regiment beordret til den franske Rhin-arméen ved fronten i øst. Mens regimentet marsjerte østover gikk revolusjonen over i en ny fase, og [[Politisk kommissær|politiske kommissærer]] ble utnevnt for å kontrollere armeen.<ref name="AlanPalmer40-41">Alan Palmer 1992, s. 40-41</ref> Etter den franske seieren i [[slaget ved Valmy]] ble Bernadottes regiment stasjonert vinteren over i [[Bingen am Rhein]].<ref name="AlanPalmer40-41" /> Våren 1793 gikk prøyssiske styrker på offensiven og krysset [[Rhinen]], og de franske styrkene var hardt presset.<ref name="AlanPalmer42-43">Alan Palmer 1992, s. 42-43</ref> Med Spanias inntreden i krigen fryktet Bernadotte for Pau og prøvde forgjeves gjennom broren å bli overflyttet til den franske Pyrené-armeen.<ref name="AlanPalmer42-43" /> I et brev til broren beskriver Bernadotte hvordan han avverget panikk blant frivillige ved et [[Det tysk-romerske rike|østerriksk]] motangrep ved Rülzheim, sør for [[Speyer]] i mai 1793.

Dette var den første av en rekke situasjoner hvor Bernadotte klarte å hindre panikk og oppildne troppene.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 19</ref> Han utmerket seg i kampene og steg raskt i gradene.<ref group="note">Årene 1793–1794 var kritiske for den franske revolusjonen, ettersom en rekke erfarne offiserer flyktet, mens landet ble angrepet fra flere sider. Det var svært gode avansementsmuligheter for de offiserer som utmerket seg på slagmarken, som Bernadotte. Se: Torvald T:son Höjer 1939, s. 27</ref> Etter kampene ved Speyer og [[Mainz]] ble han i juli 1793 utnevnt til [[Kaptein (grad)|kaptein]],<ref name="AlanPalmer44-45">Alan Palmer 1992, s. 44-45</ref> og i august tre uker senere ble han av soldatene i regimentet stemt frem til graden [[oberstløytnant]]. Avansementet ble først bekreftet av krigsministeriet året etter, og den 8. februar 1794 ble han bataljonssjef.<ref name="AlanPalmer44-45" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 22</ref> Forfremmelsen skjedde mens Bernadottes 36. regiment var på marsj fra Rhinen mot kysten av Belgia. De kjempet mot britiske styrker ved [[Wervik]] og [[Menen]] og truet med å avskjære britene fra deres base ved [[Oostende]].<ref name="AlanPalmer44-45" />

Bernadotte avanserte til [[oberst]] den 4. april 1794<ref name="AlanPalmer44-45" /> og fikk kommando over 71. halvbrigade (fransk: demibrigade, en sammensatt brigade hvor halvparten var profesjonelle og halvparten frivillige), et resultat av krigsminister [[Lazare Carnot]]s reformer.<ref name="AlanPalmer44-45" /> Bernadottes styrke ble overført til [[Sambre]]- og [[Meuse]]-arméen. De første trefningene gikk dårlig, og Bernadotte måtte oppildne sine menn da de begynte å flykte for fienden.<ref name="AlanPalmer44-45" />

[[Fil:Strategic Situation of Europe 1796.jpg|miniatyr|Den strategiske situasjonen i Europa i mars 1796, Bernadottes styrker var underlagt Sambre- og Meuse-arméen ved [[Jean-Baptiste Jourdan]] og forlagt i [[Boppard]].<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 62</ref> {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

Bernadottes styrker utmerket seg særlig ved det avgjørende [[Slaget ved Fleurus (1794)|slaget ved Fleurus]] den 26. juni 1794, hvorpå han «for tapperhet og lysende bragder» på general [[Jean-Baptiste Kléber]]s begjæring ble utnevnt til [[brigadegeneral]].<ref name="AlanPalmer48-49">Alan Palmer 1992, s. 48-49</ref> Etter beleiringen av [[Maastricht]] i oktober samme år og slaget ved Aldenhoven<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 39</ref> ble Bernadotte den 22. oktober 1794 utnevnt til [[generalmajor|divisjonsgeneral]],<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 42</ref> den høyeste permanente grad i revolusjonsarméen.<ref name="AlanPalmer50-51">Alan Palmer 1992, s. 50-51</ref> I motsetning til de fleste av datidens hærførere utmerket Bernadotte seg ved sin respekt og omtanke for sivilbefolkningen. Han holdt streng disiplin med sine styrker for å hindre plyndring.

Bernadottes korrespondanse fra felttoget i 1795 viser hans omsorg for soldatenes velferd, spesielt for matforsyningen, som tidvis var problematisk, men også for pleien av syke og sårede. Han ga blant annet detaljerte anvisninger for hvordan militærsykehusene skulle drives og hvordan pasientene skulle pleies – noe som var svært uvanlig for den tidens generaler.<ref group="note">«Særskilt interessant er den inngående oppmerksomhet og omtanke, som han ved flere tilfelle viste pleien av arméens sårede og syke. Sterkest kom dette til uttrykk i de instruksjoner han utferdiget da han på nyåret 1795 forlot Liége. Hans etterfølger ble her personlig oppfordret til å forvisse seg om at [[lasarett]]ene var godt forsynt med medisin og mat av god kvalitet, at lokaler og sengetøy ble holdt rene, og at sengene var utstyrt med laken og madrasser. Den nye kommandanten måtte sørge for at tilstrekkelig mange sykepleiere fantes i hver sal, og for at skjorter og laken for de syke ble byttet ofte nok. Kommandanten eller inspiserende offiser burde ved sine besøk selv tale vennlig med de syke, oppmuntre dem og høre hvordan de hadde det. Han burde også tale med sykehuspersonalet og være høflig mot dem, da dette var i de sykes interesse.» Fra ''Carl XIV Johan: Den franska tiden'', Torvald T:son Höjer 1939, s. 59</ref>

I 1795 deltok han i fortsatte operasjoner med Sambre- og Meuse-arméen.<ref name="AlanPalmer52-58">Alan Palmer 1992, s. 52-58</ref> I desember 1795 inntok hans styrker [[Bad Kreuznach]]. Noen av soldatene forsøkte å plyndre, men Bernadotte holdt streng justis og sørget for at skyldige ble straffet og at hushold som ble plyndret fikk erstatning.<ref name="AlanPalmer52-58" />

Etter vinteropphold i [[Boppard]] gikk Bernadottes styrker den 11. juni 1796 over Rhinen ved Neuwied.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 64</ref> Etter innledende østerriksk motstand rykket han frem til [[Darmstadt]] og [[Nürnberg]]. Ordren fra [[Jean-Baptiste Jourdan]] var å innta [[Regensburg]].<ref name="AlanPalmer52-58" /> Styrkene befant seg ved Deining i Landkreis Neumarkt i [[Oberpfalz]] da de 22. august 1796 ble angrepet av overlegne østerrikske styrker og måtte trekke seg tilbake.<ref name="AlanPalmer52-58" /> Retretten med en opptil fire ganger så stor østerriksk styrke i hælene var Bernadottes første store strategiske utfordring, og han løste den med ubetydelige tap.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 76</ref> Sammen med andre generaler var Bernadotte oppgitt over Jourdans mislykkede strategi. Da Jourdan presset frem et slag mot østerrikske styrker ved [[Würzburg]] 3. september 1796, meldte Bernadotte seg syk.<ref name="AlanPalmer52-58" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 79</ref>

=== Italia ===
Etter retretten fra [[Bayern]] befant de franske styrkene seg på vestsiden av Rhinen. Mens Bernadotte høsten 1796 var guvernør i [[Koblenz]], ble han av en fransk avis anklaget for å ha tillatt plyndring i Nürnberg under felttoget.<ref name="AlanPalmer52-58" /> Bernadotte ble rasende. Han var stolt av sin strenge disiplin og forlangte å bli fristilt så han kunne reise til Paris og møte anklagerne.<ref name="AlanPalmer52-58" /> Krigsminister Carnot ønsket ingen ilsk general i Paris, og samtidig trengte de franske styrkene i Italia forsterkning.<ref name="AlanPalmer52-58" /> Carnot løste derfor i begynnelsen av 1797 to problemer ved å beordre Bernadotte til å føre en armé mot [[Lombardia]] for å støtte [[Napoléon Bonaparte]] i felttoget mot østerrikerne.<ref name="AlanPalmer52-58" />

Med to divisjoner, totalt rundt 20 tusen mann, marsjerte Bernadottes styrke via [[Dijon]], [[Lyon]] og [[Chambéry]] mot passet ved [[Mont Cenis]], derfra til [[Susa (Piemonte)|Susa]] i [[Piemonte]] og videre til [[Torino]].<ref name="AlanPalmer62-63">Alan Palmer 1992, s. 62-63</ref><ref name="HojerFranskatiden95-96">Torvald T:son Höjer 1939, s. 95-96</ref> Den store styrkens marsj gjennom Alpene midt på vinteren, i snøstorm, ble i ettertid ansett som en bemerkelsesverdig prestasjon.<ref name="HojerFranskatiden95-96" /> Den 22. februar 1797 nådde styrkene [[Milano]], hvor de ble kjølig mottatt.<ref name="AlanPalmer62-63" /><ref name="AlanPalmer64-66">Alan Palmer 1992, s. 64-66</ref> Bernadotte ble så forarget over byens militærkommandant, oberst Dominique Dupuy, at han lot mannen arrestere for uforskammethet og [[ordrenekt]].<ref name="AlanPalmer64-66" /> Det var et forståelig men uheldig trekk av Bernadotte, da Dupuy var en nær venn av Bonapartes stabssjef general [[Louis-Alexandre Berthier|Berthier]].<ref name="HojerFranskatiden95-96" /><ref name="AlanPalmer64-66" />

Napoléon Bonaparte tok allikevel vel imot Bernadotte og var imponert over troppenes holdning etter den lange og slitsomme marsjen. Bernadotte fikk kommando over 4. divisjon, som utgjorde arméens høyre flanke i fremrykkingen mot østerrikerne.<ref name="AlanPalmer64-66" /> Første ildprøve var krysning av elven [[Tagliamento]], hvor Bernadotte ved en [[krigslist]] overrasket østerrikerne og imponerte Bonapartes adjutant.<ref name="AlanPalmer67-68">Alan Palmer 1992, s. 67-68</ref> Den neste seieren i erobringen av grevskapet [[Görz|Görz og Gradisca]] kostet Bernadottes styrker dyrt. Ved et frontalangrep på [[Gradisca d'Isonzo]] mistet han 500 mann. Bonaparte anså tapet som unødvendig, mens Bernadotte mente at grunnen var uklare ordrer fra Bonaparte.<ref name="AlanPalmer67-68" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 98-100</ref>

Bernadotte forfulgte en kroatisk divisjon og inntok [[Postojna]], hvor hans styrker nok en gang fikk heder fra innbyggerne for svært korrekt opptreden.<ref name="AlanPalmer69-73">Alan Palmer 1992, s. 69-73</ref> Ved okkupasjonen av [[Krain]] fikk Bernadottes styrker kontroll over kvikksølvgruven i [[Idrija]], som han konfiskerte etter ordre fra Bonaparte. Det gav Bonaparte en fjerdedel av 3 millioner [[Fransk franc|franc]], mens Bernadotte fikk 50&nbsp;000 franc, begynnelsen på hans store private formue.<ref name="AlanPalmer69-73" /> Fra Laibach (dagens [[Ljubljana]]) via [[Klagenfurt]] fulgte Bernadotte etter Bonaparte inn i [[Steiermark]]. De møttes på [[Schloss Eggenberg (Graz)|Eggenberg slott]] ved [[Graz]], hvor Bonaparte drev fredsforhandlinger. Bernadotte fikk der en første innføring i europeisk maktpolitikk.<ref name="AlanPalmer69-73" /> Etter en våpenhvile undertegnet 18. april 1797 begynte de franske styrkene å trekke seg ut av Steiermark, og Bernadotte ble utnevnt til guvernør i provinsen [[Friuli]] med hovedkvarter i [[Udine]].<ref name="AlanPalmer69-73" /> Denne stillingen ga ham for første gang et utstrakt administrativt ansvar over både militære og sivile.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 106</ref>

{{Sitat|Min oppfatning stemmer ikke med deres. Republikaner både av prinsipp og overbevisning, vil jeg til min dødsstund bekjempe alle rojalister og fiender av direktoriet.|Bernadotte i åpent brev i Parisavisen ''Le Grondeur'', juli 1797, brevet ble også oversatt og trykt i Londonavisen ''The Morning Chronicle''.<ref name="AlanPalmer74-82">Alan Palmer 1992, s. 74-82</ref>|right}}

I august 1797 beordret Bonaparte Bernadotte til Paris. Den offisielle grunnen var å overlevere erobrede [[fane]]r til [[direktoriet]].<ref name="AlanPalmer74-82" /> Reelt var hensikten dels å smigre Bernadotte, dels å få en alt for selvstendig kommandant vekk fra sine tropper, men også å få rapporter om den politiske utviklingen.<ref name="AlanPalmer74-82" /> Støtte til det såkalte [[fructidorkuppet]] 4. september 1797 kan også ha vært en faktor. Bernadotte forholdt seg imidlertid avventende og støttet ikke kuppmakerne.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 116</ref> Under sitt opphold i Paris ble  Bernadotte introdusert for den politiske og sosiale eliten, blant dem [[Germaine de Staël]], som han senere holdt tett kontakt med.<ref name="AlanPalmer74-82" />

Napoléon Bonaparte intrigerte for å unngå å få Bernadotte tilbake til Italia. Bernadotte ble utnevnt til øverstkommanderende i Sør-Frankrike, men han frasa seg stillingen og vendte i oktober tilbake til Udine.<ref name="AlanPalmer74-82" /> For å rådføre seg med Bernadotte inviterte Bonaparte ham og hans høyeste stabsoffiser, general Sarrazin, til middag i sitt hovedkvarter i [[Villa Manin]] 14. oktober 1797. Et utbrudd fra Bernadotte førte til at Bonaparte ydmyket ham i gjestenes påhør ved å beskylde ham for manglende klassisk militærkunnskap.<ref name="AlanPalmer74-82" /><ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 99-100</ref> Fornedrelsen gjorde et dypt inntrykk på Bernadotte og førte til at han utover vinteren leste mengder av bøker om krigsteori og historie.<ref name="AlanPalmer74-82" /> Hendelsen kan også ha bidratt til det varig anspente forholdet mellom Bernadotte og Bonaparte.<ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 213-214</ref>

[[Freden i Campo Formio]] 18. oktober 1797 avsluttet [[den første koalisjonskrigen]], og Napoléon Bonaparte forlot Italia.<ref name="AlanPalmer83-96">Alan Palmer 1992, s. 83-93</ref> Frankrike planla en invasjon av Storbritannia, og i den forbindelse ble styrken i Italia redusert. Bernadotte mistet deler av sin divisjon, noe han reagerte sterkt mot. Derfor forlangte han overføring til koloniene  eller til en invasjon av India.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 119-122</ref> Ved årsskiftet ble han av direktoriet utnevnt til øverstkommanderende  på [[Korfu]].<ref name="AlanPalmer83-96" /> Bernadotte begynte straks å forberede seg, men som følge av intrigene rundt Bonaparte ble beslutningen omgjort, og han ble i stedet utnevnt til øverstkommanderende i Italia.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Bernadotte var selv meget fornøyd, men Bonaparte så seg ikke tjent med ham som sin etterfølger. Derfor rådet han utenriksminister [[Charles-Maurice de Talleyrand|Talleyrand]] til heller å utnevne Bernadotte til fransk [[ambassadør]] i [[Wien]].<ref name="AlanPalmer83-96" />

=== Diplomat eller provokatør? ===

[[file:Cocarde IMG 2197.jpg|thumb|Pubskilt fra [[den franske revolusjonen]] som påbyr kokarde for å slippe inn. Like inkluderende som kokarden var i det revolusjonære Paris, like ekskluderende var bruken i det konservative Wien og de for Bernadotte farlige antydningene at han ikke var revolusjonær nok var sannsynligvis en viktig faktor for hans provokasjon med flagget utenfor ambassaden.]]

Den 11. januar 1798 ble Bernadotte utnevnt til Frankrikes ambassadør i Wien,<ref name="AlanPalmer83-96" /> på den tiden det franske diplomatiets viktigste og høyest ansette post.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 125</ref> Bernadotte anså utnevnelsen som en besynderlighet, grensende til en fornærmelse, men den bitre pille ble sukret med en høy lønn.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Han fikk 144 tusen franc i årslønn og rundelig dekket reisen, med et slag ble formuen hans tredoblet.<ref name="AlanPalmer83-96" /> I Østerrike var bestyrtelsen over Bernadottes utnevnelse stor, og den franske utenriksminister Talleyrand mottok et protestbrev, men Bernadotte med følge var allerede ankommet Wien.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Det var vanskelig å få leid et hus for ambassaden, men til sist fikk de [[Palais Caprara-Geymüller]] i Wallner Strasse 8.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Den 2. mars 1798 var Bernadotte i audiens hos keiser [[Frans II av Det tysk-romerske rike|Frans II]] og gjorde et godt inntrykk på det østerrikske hoffet.<ref name="AlanPalmer83-96" />

Østerrike hadde etter den franske revolusjonen vært Frankrikes bitreste fiende, og styresmaktene i Wien anså fredstilstanden kun som midlertidig.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 130</ref> Den franske ambassadøren ble derfor nøye overvåket av Wiens politi.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 134</ref> Bernadottes omgang var svært begrenset, det var mange franske [[Rojalisme|rojalister]] i [[eksil]] som han ikke ønsket å møte, og bortsett fra rideturer i parken [[Prater]] holdt han seg stort sett i ambassaden.<ref name="HojerFranskatiden138">Torvald T:son Höjer 1939, s. 138</ref> I sin stab hadde han fiolinisten Rodolphe Kreutzer; blant de få lokale besøkende var komponisten [[Johann Nepomuk Hummel]] og dennes venn, komponisten [[Ludwig van Beethoven]].<ref name="AlanPalmer83-96" /><ref name="HojerFranskatiden138" />

I tillegg til et fiendtlig vertsland var flere i ambassadens stab fanatiske republikanere, noe som begrenset Bernadottes handlingsrom. En i staben var også polsk, noe som var svært delikat og tildels utfordrende for vertslandet på grunn av [[Polens-Litauens tre delinger|Østerrikes medvirkning til delingen av Polen]].<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 139-140</ref> Wienerpressen spekulerte også over at ambassadøren forbød personalet å bruke [[kokarde]] offentlig for å unngå å provosere, noe som kom direktoriet i Paris for øre.<ref name="HojerFranskatiden149-153">Torvald T:son Höjer 1939, s. 149-153</ref> Utenriksminister Talleyrand sendte et brev som Bernadotte sannsynligvis tolket som en korreks. I tiden etter fruktidorkuppet med dens økte republikanske fanatisme kunne en mistanke om manglende revolusjonær glød være farlig, og Bernadotte svarte med et brev hvor han ba seg frabeordret fra posten som ambassadør.<ref name="HojerFranskatiden149-153" />

Sannsynligvis som følge av Talleyrands brev lot Bernadotte den 13. april 1798 heise [[Frankrikes flagg|det franske flagget]] fra ambassaden. Reaksjonen kom raskt,<ref name="AlanPalmer83-96" /><ref name="HojerFranskatiden149-153" /> en mobb samlet seg og knuste ruter. Situasjonen utviklet seg til det verre da Bernadotte selv kom ut på gaten og på et for folkemassen uforståelig språk truet dem med sabel.<ref name="AlanPalmer83-96" /><ref name="HojerFranskatiden149-153" /> Mobben ødela vogner, rev ned og brente flagget, og forsøkte også å trenge inn i ambassadebygningen.<ref name="AlanPalmer83-96" /><ref name="AlanPalmer83-96" /> Det tok over 5 timer før østerrikske tropper ankom og orden kunne opprettes.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 155</ref>

Bernadotte avviste østerrikernes beklagelser og forlot byen to dager etter.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Hans opphold i Wien og avreise ble ivrig kommentert, både av østerrikerne og deres allierte, spesielt britene. Den østerrikske diplomaten [[Franz Maria von Thugut]] så Bernadottes handling som en provokasjon for å innlede en ny krig.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Bernadotte derimot anså Wien som en forvisning, samtidig som han var pålagt å gjennomføre en strikt iakttagelse av respekt for republikken og dens symboler.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Det viktigste resultatet av Bernadottes flaggheising var kanskje den britiske ambassadørens rapport hjem. Den medførte at en britisk marinestyrke oppgav blokaden av [[Cádiz]] og seilte inn i [[Middelhavet]], noe som i sin tur ledet til [[slaget på Nilen]], som endte med britisk seier.<ref name="AlanPalmer83-96" />

=== Administrasjon og politikk ===

[[Fil:Desiree Clary.png|miniatyr|Bernadine Eugenie Désirée Clary, kjøpmannsdatteren fra Marseille som Bernadotte ble gift med. Tidligere hadde hun vært forlovet med Napoléon Bonaparte.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 167</ref> {{Byline|
François Gérard (1770–1837)|type = Malt av}}]]
[[Fil:Jean-Baptiste-Jules Bernadotte, Prince de Ponte-Corvo, roi de Suède, Maréchal de France (1763-1844).jpg|mini|Marskalk Jean Baptiste Bernadotte, kopi etter et originalportrett av François Joseph Kinson fra 1804.]]

Etter å ha kommet tilbake til Frankrike ble Bernadotte tilbudt en ny diplomatisk stilling som [[Minister (diplomati)|minister]] (sendemann) i Holland. Det var en svært viktig post, men Bernadotte avslo fordi han hadde fått nok av diplomatiet.<ref name="HojerFranskatiden164-165">Torvald T:son Höjer 1939, s. 164-165</ref> Uten noen militær kommando holdt han seg en tid i ro. Han leide et hus i Sceaux om lag en mil sør for Paris, og med en liten stab fortsatte han å utdanne seg ved flittig lesing.<ref name="AlanPalmer99-104">Alan Palmer 1992, s. 99-104</ref> Han tok turer inn til Paris og besøkte gjerne [[Joseph Bonaparte]], som han var blitt kjent med i Italia. Han var også i kontakt hos direktoriet i [[Palais du Luxembourg]].<ref name="AlanPalmer99-104" />

Hos Joseph Bonaparte møtte han [[Desideria av Sverige og Norge|Désirée Clary]], en kjøpmannsdatter fra Marseille; hennes eldre søster Julie var gift med Joseph Bonaparte.<ref name="AlanPalmer99-104" /> Den 17. august 1798 giftet han seg med Désirée. Giftermålet skapte til en viss grad bånd mellom slektene Bonaparte og Bernadotte.<ref name="AlanPalmer99-104" /> I tillegg til å være politisk gunstig for Bernadotte hadde Désirée også en betydelig [[medgift]].<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 169</ref> Désirée flyttet først inn i huset i Sceaux, men fant raskt ut at det var for langt fra sosietetslivet i Paris. Et par måneder etter flyttet paret Bonaparte til et lite hus på rue Cisalpine (i dag rue de Monceau), nær Josephs og Julies hus.<ref name="AlanPalmer99-104" />

Ved utløpet av Bernadottes permisjon i oktober 1798 ble han beordret til å ta kommando over en divisjon ved [[Gießen]] øst for Rhinen, hvor han igjen var nøye med å ikke pålegge sivilbefolkningen unødige byrder.<ref name="HojerFranskatiden171-172">Torvald T:son Höjer 1939, s. 171-172</ref> Han viste også stor interesse for byens universitet og ble i takknemlighet tildelt et æresdoktorat fra Justus-Liebig-Universität Gießen.<ref name="HojerFranskatiden171-172" /> Bernadotte satte stor pris på denne for en general uvanlige utmerkelse, spesielt fordi han hele livet var svært interessert i vitenskapelige og kunstneriske institusjoner.<ref name="HojerFranskatiden171-172" />

Désirée var gravid og ble igjen i Paris, hvor hun fødte sønnen François-Joseph-Oscar.<ref name="AlanPalmer105-116">Alan Palmer 1992, s. 105-116</ref> I november 1798 ble Bernadotte innkalt til Paris og tilbudt kommandoen over styrkene i Italia. Året før ville han ha takket ja, men nå var han mer forsiktig og satte opp en liste med de ekstra tropper og administrative rammer han mente var nødvendig for å løse oppgaven.<ref name="AlanPalmer105-116" /><ref name="HojerFranskatiden174-176">Torvald T:son Höjer 1939, s. 176</ref> Det endte med at krigsminister Schérer selv tok kommandoen, og Bernadotte ble sendt tilbake til Rhinområdet.<ref name="AlanPalmer105-116" /> Den 5. februar ble han sjef for observasjonsarméen, en styrke som skulle støtte Mainzarméen (senere kalt Donauarméen) under Jourdan og Helvetiaarméen under [[André Masséna]].<ref name="HojerFranskatiden174-176" />

I mars 1799 brøt krigen igjen ut mellom Frankrike og [[Den andre koalisjonskrigen|den andre koalisjonen]] ved Rhinen. Med mangel på tropper og dårlig organisering fra direktoriet gikk krigen dårlig for Bernadotte, tillike ble han syk i begynnelsen av april.<ref name="AlanPalmer105-116" /> Etter noen ukers rekonvalesens i Tyskland returnerte han til Paris i juni 1799 midt i de politiske intrigene rundt direktoriet. Han ble av [[Paul Barras]] tilbudt kommando over alle væpnede styrker i Paris.<ref name="AlanPalmer105-116" /> På tross av at han ble rådet av sine adjutanter og Joseph Bonaparte til å støtte statsomveltningen, holdt Bernadotte seg utenfor kuppet 18. juni 1799, som han hadde gjort ved kuppet 4. september 1797.<ref name="AlanPalmer105-116" /><ref group="note">Karakteristisk for Bernadotte var at han ikke tok de helt store sjansene, ei heller gikk han mot hva som var lov og rett. Hans svenske biograf Höjer skriver slik om Bernadotte ved kuppet i juni 1799: «Om Bernadotte her trådte tilbake for Joubert, var det et nytt bevis på hans forsiktige uvilje mot å ta ansvar i svært kritiske situasjoner og vel også på hans ofte viste motvilje mot å medvirke når lov og orden sto i fare for å trås for nære.» Se: Torvald T:son Höjer 1939, s. 187</ref>

Etter kuppet kom Bernadottes grundige gjennomgang av styrkene i Italia til sin rett. Felttoget der under Schérer hadde gått elendig, og brødrene Bonaparte overtalte [[Emmanuel-Joseph Sieyès]] til å utnevne Bernadotte til krigsminister (minister for landstridskreftene).<ref name="AlanPalmer105-116" /> Etter sterke innledende protester aksepterte han og tiltrådte den 2. juli 1799.<ref name="AlanPalmer105-116" /> I praksis ble Bernadotte med denne stillingen øverstkommanderende for de franske styrkene.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 190</ref> Bernadotte arbeidet energisk med å omorganisere arméen, som da hadde lidd flere nederlag. Blant tiltakene var utnevnelsen av generaler som var blitt avsatt som følge av politiske intriger.<ref name="AlanPalmer105-116" /> For å styrke stridsmoralen arbeidet han for at styrkene skulle få bedre mat og klær og regelmessig betaling av lønn, tiltak som han var vel kjent med fra sin egen tid som soldat.<ref name="AlanPalmer105-116" /> Han skrev entusiastiske innlegg i avisene,<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 202-203</ref> noe som også bidro til at mange veteraner meldte seg til ny tjeneste.<ref name="AlanPalmer105-116" /> Bernadotte viste også stor interesse for sanitetstjenesten og innførte en rekke tiltak for å forbedre den, som jevnlige inspeksjoner av militærsykehusene.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 211</ref>

Bernadotte hadde ofte et anstrengt forhold til de andre ministrene. En gang truet han finansministeren med [[sabel]] da han fikk høre at det ikke var penger til å betale lønninger og leverandører.<ref name="AlanPalmer105-116" /> Samtidig var flere av kollegene imponert over hvordan han behersket detaljer, og hvordan han fikk frem forsterkninger som gjorde at en britisk-russisk landstigning i [[Den bataviske republikk|Nederlandene]] ble slått tilbake.<ref name="AlanPalmer105-116" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 200-201</ref> På denne tiden var det stor misnøye med det franske styret under direktoriet. Bernadotte var blant de skarpeste kritikerne, med sympati for de venstreekstreme [[Jakobinerklubben|nyjakobinerne]].<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 214-220</ref> I det pågående politiske intrigespillet ble han avsatt fra embetet den 14. september samme år gjennom et listig trekk av Sieyès, som fryktet at Bernadotte var med og planla et nytt [[statskupp]].<ref name="AlanPalmer105-116" />