Redigerer Karl Dönitz (avsnitt)

===Andre verdenskrig===
Under [[andre verdenskrig]] var han [[storadmiral]] og sjef for det tyske ubåtvåpenet. 31. januar 1943 - like før [[slaget ved Stalingrad|nederlaget i Stalingrad]] - overtok han kommandoen over den [[Kriegsmarine|tyske krigsmarinen]] etter [[Erich Raeder]], hvoretter han fikk et  [[SS]]-kompani permanent stasjonert utenfor sin Dahlem-villa, en [[donasjon]] fra Hitler på 300.000 ''[[Reichsmark]]'', egen Mercedes stabsbil, et privatfly og et personlig togsett, ''Auerhahn'' (= [[orrhane]]), utstyrt med spise- og sovevogn. I sitt første direktiv skrev Dönitz: «''Våre liv tilhører staten. Vår ære ligger i å gjøre vår plikt og være klar til handling. Ingen av oss har rett til privatliv. Spørsmålet er hvordan krigen skal vinnes. Vi må forfølge dette målet med fanatisk offervilje og den mest hensynsløse besluttsomhet.''» Som en av Førerens mest ukritiske undersåtter protesterte Dönitz likevel åpent mot de av Hitlers beslutninger han var uenig i, og han tok kraftig til orde mot Hitlers ordre om å hugge opp de store [[krigsskip]]ene. Tvert om hadde Dönitz planer for dem: «''Det er nødvendig å sende [[«Scharnhorst» (1936)|Scharnhorst]] til Nord-Norge, der hun sammen med [[Tirpitz (skip)|Tirpitz]], [[«Lützow» (1939)|Lützow]] og seks jagere vil danne kjernen i en sterk kampgruppe.''»<ref>[[Alf R. Jacobsen]]: ''Scharnhorst'' (s. 33), forlaget Aschehoug, Oslo 2001, ISBN 82-03-22681-7</ref>

Da Tysklands nederlag var et faktum våren 1945, skrev Hitler sitt politiske testamente, der han «''utstøter av partiet tidligere riksmarskalk [[Hermann Göring]] og fratar ham alle rettigheter...I hans sted utnevner jeg storadmiral Dönitz til rikspresident og øverstbefalende over [[Wehrmacht|vernemakten]].''» Sviktet av politikere, hæren og SS besluttet Hitler seg for en <u>sjømann</u> som sin etterfølger. Sin tro på marinens lojalitet til nazismens sak understreket han videre: «''I fremtiden bør det bli en æressak for tyske landoffiserer - slik som det allerede er tilfellet i vår flåte - at overgivelse...er umulig...''»<ref>[[Hugh Trevor-Roper]]: ''Hitlers sidste dage'' (s. 341), forlaget Cicero, 2002, ISBN 87-7714-489-9</ref> Etter å ha mottatt [[telegram]]met om utnevnelsen, flyttet Dönitz 2. mai sitt hovedkvarter fra [[Plön]] til [[Flensburg]]. [[Albert Speer]] reiste sammen med ham, og samtidig sendte Dönitz det første kapitulasjonstilbudet til [[Bernard Montgomery|general Montgomery]].<ref>Hugh Trevor-Roper: ''Hitlers sidste dage'' (s. 287-88)</ref>

====Kapitulasjon====
{{se også|Flensburg-regjeringen}}
Admiral Dönitz meldte 7. mai 1945 over kringkasteren i Flensburg at tyske styrker kapitulerte betingelsesløst (general [[Alfred Jodl]] natt til 7. mai signert betingelsesløs kapitulasjon). Hitler begikk selvmord 30. april og innsatte Dönitz som sin etterfølger. Dönitz' uttalte mål var å avslutte krigen og sørge for at færrest mulig tyske [[soldat]]er ble tatt til fange av [[Sovjetunionen|sovjetiske]] styrker. [[Terboven]] fikk ikke gjennom sitt ønske om å holde Norge for enhver pris. I møte med Dönitz i Flensburg 3. mai fikk general [[Franz Böhme]] kommandoen over samtlige tyske styrker i Norge.<ref>Mann, C., & Jørgensen, C. (2016). ''Hitler's Arctic war: the German campaigns in Norway, Finland and the USSR 1940-1945''. Pen and Sword.</ref><ref name="dagbok" />{{rp|side=520-522}}

Etter Hitlers død var altså den partiløse Dönitz 30. april 1945 Tysklands president, med grev [[Lutz Schwerin von Krosigk]] som [[Tysklands kanslere|rikskansler]], fra 1. mai 1945 til 23. mai 1945, da de overga seg til britiske tropper på ''Marineschule Mürwik'' i Flensburg-Mürwik. Hitler hadde utpekt [[Joseph Goebbels]] til ny [[rikskansler]], men dagen etter Hitlers selvmord tok også Goebbels sitt eget liv. Dönitz og Schwerin von Krosigk gikk inn for å slutte fred med de allierte og prøvde å forhale overgivelsen enda noen dager, slik at ''[[Kriegsmarine]]'' skulle rekke å få evakuert flest mulig [[flyktning]]er fra [[Østpreussen]] og [[Pommern]] ([[Wilhelm Gustloff (skip)|«Operation Hannibal»]], historiens største [[evakuering]] til sjøs). Den [[7. mai]] gav han general [[Alfred Jodl]] tillatelse til å kapitulere betingelsesløst.

De tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland kapitulerte for general Montgomery på [[Lüneburger Heide]] 4. mai.<ref>Thorne, P. (1992). ''Andrew Thorne and the liberation of Norway. Intelligence and National Security'', 7(3), 300-316.</ref> [[Alfred Jodl]] skrev under på vegne av Dönitz. De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide, noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner, fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge, samtidig som [[den røde hær|sovjetiske styrker]] alt hadde frigjort Øst-Finnmark.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kiilerich, Ole | utgivelsesår = 1967 | tittel = Seieren | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Norsk kunstforlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010112406017 | side = }}</ref>