Redigerer Kapp Verde (avsnitt)

== Historie ==

=== Oppdagelsen av øyene ===
[[Fil:Heinrich der Seefahrer.jpg|thumb|left|upright|[[Henrik Sjøfareren]] finansierte de første portugisiske oppdagelsesekspedisjonene langs Afrikas atlanterhavskyst]]
Den portugisiske prinsen [[Henrik Sjøfareren]] engasjerte den [[Venezia|venetianske]] kapteinen og oppdageren [[Alvise Cadamosto]] for å utforske atlanterhavskysten av Afrika. På sin andre ferd i [[1456]] oppdaget han flere av Kapp Verdes øyer.

Da Cadamosto og hans menn kom til Kapp Verde, var øyene ubebodde, og på vegne av den portugisiske kronen gjorde han krav på øygruppen. I det påfølgende tiåret utforsket kapteinene [[Diogo Dias]] og [[António Noli]] resten av øygruppen på vegne av Henrik Sjøfareren.

=== Portugisisk kolonisering og den første europeiske bosetning i tropene ===
Portugiserne vendte tilbake til øya São Tiago (Santiago) seks år senere (i [[1462]]) for å grunnlegge byen Ribeira Grande (nå [[Cidade Velha]]). Ribeira Grande var den første permanente europeiske bosetningen i tropene.

=== Slavehandel ===
På grunn av sin beliggenhet utenfor Afrikas vestkyst, som var strategisk viktig for handelsruten mellom Afrika, Europa og den nye verden, ble Kapp Verde en viktig havn og knutepunkt for slavehandel.

Øygruppens økonomiske vekst som følge av slavehandelen tiltrakk seg [[pirat]]er, inkludert [[Francis Drake]] fra [[England]]. Drake plyndret Riberia Grande (nå [[Cidade Velha]]) i [[1582]] og [[1585]]. Etter et [[Frankrike|fransk]] angrep i [[1712]] mistet Riberia Grande sin betydning i forhold til [[Praia]], som ble hovedstad i [[1770]].

=== Nedgangstider ===
I [[1747]] ble øyene rammet av den første av mange tørkeperioder, som siden den gang har rammet øyene med omtrent fem års mellomrom. Forholdene ble forverret på grunn av avskoging og overbeite. Tre større tørkeperioder på [[1700-tallet|1700-]] og [[1800-tallet]] førte til at over {{formatnum:100000}} personer sultet i hjel. De portugisiske styresmaktene sendte svært liten hjelp til øybeboerne i tørkeperiodene.

Fra midten av 1800-tallet og de påfølgende år avskaffet flere land slavehandelen, noe som påvirket Kapp Verdes økonomi i negativ retning. Velstanden som hadde blitt bygget opp i slavehandelstiden, forvitret gradvis.

Tørkeperiodene og økonomiske nedgangstider gjorde at mange kappverdere emigrerte til [[New England]] på slutten av 1800-tallet.

=== Andre verdenskrig ===
Tiden under [[andre verdenskrig]] ble ekstra tung for øyene da de ble rammet av tørkeperioder med påfølgende hungersnød, vulkanutbrudd og en sterk tilbakegang i skipstrafikken. Dette førte til at økonomien kollapset, og som tidligere var hjelpen fra kolonimakten begrenset, og mange tusen døde av sult.

=== Uavhengighet fra Portugal ===
I perioden [[1910]]&ndash;[[1925|25]] hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk, og i [[1926]] skjedde det siste av en lang rekke militærkupp i Portugal. Landet fikk et høyrevridd [[diktatur]] som så på koloniene som et middel for å øke landets velstand, og at disse måtte utvikles i Portugals og portugisernes interesse. Gjentatt hungersnød, høy arbeidsløshet og fattigdom og de portugisiske styresmaktenes manglende evne til å løse problemene medførte økt motstand mot kolonimakten i befolkningen.

Men Portugals diktator [[António de Oliveira Salazar]] ville ikke gi slipp på koloniene så lett som [[Storbritannia|britene]] og [[Frankrike|franskmennene]] hadde gjort. Etter andre verdenskrig fortsatte Portugal å beholde koloniene, fra 1951 omtalt som oversjøiske territorier. De fleste afrikanske kolonier oppnådde uavhengighet i perioden [[1957]]&ndash;[[1964|64]], men ikke de portugisiske.

[[Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet]] (Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde – PAIGC) ble stiftet i 1956 av [[Amílcar Cabral]]. Etter tre års forberedelser var de klare med sin første aksjon, som markerte starten på en 13 år lang frigjøringskrig for Kapp Verde og portugisiske Guineas uavhengighet. Det skjedde [[3. april]] [[1959]] i forbindelse med streiken i Pijuguitihavnen i [[Port of Bissau]] i portugisisk Guinea.

Frigjøringskrigen skulle vise seg å bli den lengste av de afrikanske frigjøringskrigene. Kolonipolitiet (P.I.D.E) slo ned på streiken og åpnet ild mot de streikende havnearbeiderne. 50 personer omkom. {{formatnum:10000}} [[Sovjetunionen|sovjetiske]] og {{formatnum:35000}} portugisiske deltok i frigjøringskrigen.

I april 1974 ble fascistregimet i Portugal avsatt i et militærkupp. Det nye regimet overførte makten til en overgangsregjering, og i 1975 fikk republikken Kapp Verde full uavhengighet med [[Aristides Pereira]] fra PAICV som president. Pereira lovet å lede en [[demokrati]]sk og [[Sosialisme|sosialistisk]] nasjon da han ble valgt til president, men forverret i stedet landets økonomiske situasjon og forfulgte dissidenter av regimet. Kapp Verde ble omgjort til en [[ettpartistat]], og landet inngikk allianser med land som [[Folkerepublikken Kina]] og [[Libya]]. Ettpartistyret varte til 1990.

Kapp Verde oppnådde sin uavhengighet delvis på grunn av bestrebelsene til PAIGC og på grunn av [[nellikrevolusjonen]] i Portugal.

=== Forsøk på union med Guinea-Bissau ===
Etter uavhengigheten prøvde PAIGC å forene Kapp Verde og [[Guinea-Bissau]] til en nasjon. PAIGC kontrollerte regjeringen i begge land, men et kupp i Guinea-Bissau i [[1980]] satt en stopper for planene. På Kapp Verde styrte PAICV (assosiert med PAIGC) helt frem til det i [[1991]] ble avholdt valg som resulterte i regjeringsskifte. PAICV ble gjenvalgt i [[2001]].

=== Demokratisering ===
[[Fil:DF-SC-84-10021.jpg|thumb|Aristides Pereira på statsbesøk i USA 4. oktober 1983{{Byline|Maria Briestline&nbsp;/&nbsp;US Department of Defense}}]]
På bakgrunn av økt press for større politisk frihet innkalte PAICV parlamentet til et hastemøte i februar 1990 for å diskutere endringer i konstitusjonen for å gjøre slutt på ettpartistyret. Opposisjonsgruppene samlet seg i hovedstaden [[Praia]] for å danne [[Bevegelsen for demokrati (Kapp Verde)|Bevegelsen for demokrati]] (Movimento para a Democracia – MpD) i april 1990, hvor målet var å kunne stille til presidentvalget i desember 1990.

Ettpartistyret ble avskaffet [[28. september]] 1990, og det første flerpartivalget til parlamentet ble avholdt i januar 1991. MpD fikk flertall i parlamentet, og MpDs presidentkandidat [[Antonio Mascarenhas Monteiro]] slo PAICVs kandidat med 73,5&nbsp;% av stemmene. Monteiro avløste landets første president, [[Aristides Pereira]], som hadde sittet ved makten siden 1975.

I det neste valget i desember i 1995 økte oppslutningen til MpD ytterligere, hvor MpD fikk 50 av de 72 setene i nasjonalforsamlingen, i tillegg til at MpDs presidentkandidat ble gjenvalgt i presidentvalget i februar 1996.

I presidentvalget i 2001 kjempet to tidligere statsministere om vervet, [[Pedro Pires]] og [[Carlos Veiga]]. Pires var statsminister under PAICVs regime, mens Veiga var statsminister i brorparten av Monteiros periode. Presidentvalget ble en politisk thriller, hvor Pires vant med 12 stemmer.<ref>[http://africanelections.tripod.com/cv.html Elections in Cape Verde]</ref>