Redigerer Kampene i Enningdal (avsnitt)

== Kampen ved Berby 12. september == 
{{Flere bilder
| justering    =  høyre
| retning      =horisontal
| bredde       =

| bilde1=  Kort og Forestilling af Situationen og slaget ved Berby den 12. Sept. 1808 - no-nb krt 00591.jpg
| bredde1= 180
| alt1= 
| bildetekst1  =

| bilde2= Bloch_-_Kampen_ved_Berby_1808.jpg
| bredde2= 180
| alt2= 
| bildetekst2  =

| bilde3= 
| bredde3= 170
| alt3= 
| bildetekst3  =

| bilde4=
| bredde4= 105
| alt4= 
| bildetekst4  =

| undertekst =Kart over slaget ved [[Berby]] 12. september [[1808]] (utgitt 1810) og [[Andreas Bloch]]s skildring av kampen. Stridighetene i [[Enningdalen]] i Østfold var del av [[Den dansk-svenske krigen (1808–1809)|den dansk-svenske krigen]] i [[svenskegrensa|grensetraktene]] mellom [[Danmark-Norge|Norge]] og [[Sveriges historie|Sverige]] 1808–1809.{{byline|type=Bilder|[[Nasjonalbiblioteket]]s kartsamling og H. Angell: ''Syv-aars-krigen for 17. mai 1807-1814'', utgitt 1914}}
| justering_undertekst = left 
}}
Etter kampen ved Prestebakke stilnet forholdene. Enkelte spredte sammenstøt var det, men de hørte til sjeldenhetene. Ved Berby lå major [[Andreas Samuel Krebs]] som hadde kommando over de norske forpostene på det sørligste avsnittet i Enningdalen. Det var omtrent 200 norske soldater her. Berby ligger ved daværende hovedvei fra Halden over grensen til [[Bullaren]]. Her kommer også en mindre vei inn fra vest, som via [[Håvedalen]] leder ned til [[Skee]] i [[Bohuslän]]. Veiene møttes ved Øgarden rett sør for Berby gård.

Antall norske soldater oppgis flere steder til 187. I den offisielle meldingen fra [[etatsråd]] [[Envold De Falsen]] til regjeringskommisjonen skrev han «ikkun omtrent 200 Mand».  Svenskene oppga å ha omkring 650 stridende ved Berby, mens deres samlede styrke på området var rundt 1.550 mann med to trepunds kanoner, altså en fantastisk overmakt.<ref>[[Jostein Fet]]: ''Stemmar frå ei fjern tid'' (s. 289-90), [[Samlaget]], Oslo 2014, ISBN 978-82-521-8426-6</ref>

[[12. september]] 1808 kl 7:30 om morgenen kom en jeger løpende og ropte at han hørte signalskudd fra fienden. Der var tett [[tåke]], men nordmennene kunne se lysglimtet hver gang et svensk skudd ble fyrt av. Fra kl 10 lettet tåken, og det ble klart solskinn resten av dagen. Major Krebs ga ordre om tilbaketrekning over elven. Hestene foran den ene kanonvognen ble skremt, og vognen veltet foran de fremrykkende jegerne fra [[Båhuslen]]. Den svenske lederen, [[løytnant]] Braun, ble dermed hardt såret. I forvirringen unnslapp nordmennene, men kanonene måtte de la  stå igjen. Flere måtte vasse eller svømme over elven. Målet for svenskene var herregården Berby, siden den var norsk [[hovedkvarter]]. Slaget konsentrerte seg derfor om Berby bro. To ganger forsøkte svenskene å storme den, men den norske våpenilden var for sterk.<ref>Jostein Fet: ''Stemmar frå ei fjern tid'' (s. 291-94)</ref>

De første svenske soldatene viste seg på veien fra Skee. De ble stoppet av kaptein Brun med en avdeling bergenske grenaderer. Krebs sendte løytnant Rustad med en tropp sørover hovedveien til Enningdal bro, der han støtte på 500 mann under major Grönhagen. Rustad holdt stand en stund, men måtte til slutt svømme over elva for å komme tilbake mot Berby. Nå var Krebs kommet fram til veikrysset ved Øgarden. Det ble harde kamper. Svenskene forsøkte flere angrep, men klarte ikke å komme gjennom det norske forsvaret.

Omtrent kl. 12.00 kom den svenske øverstkommanderende, oberst Posse, fram, og foreslo våpenstillstand. Krebs var ikke interessert i det, men gikk til slutt med på en halv times opphold i kampene. Da den halve timen var gått, var svenskene allerede på vei hjem, så langt at Krebs ikke hadde sjanse til å ta dem igjen.

Både norske og svenske kilder er enige om at nordmennene vek, helt til de fikk bitt seg fast bak steinmuren og i grøften ved Berby bro. Det var da Posse foreslo [[våpenhvile]]. Svensk militærledelse kritiserte ham etterpå sterkt for ikke å ha utnyttet overtaket sitt bedre. Det ble påstått fra svensk side at Posse bare hadde brukt kampen som våpentrening for soldatene sine. I så fall ble det et dyrt eksperiment som kostet ham fire [[offiser]]er og 44 sårede og falne soldater. Det meste av [[ammunisjon]]en var også oppbrukt. For å bevare ansikt sendte han en underordnet offiser for å forhandle med major Krebs, som befant seg et stykke unna for å hindre svenskene i å krysse elven på en [[flytebro]] nordmennene hadde lagd. Krebs red dem i møte på svensk side av broen. De norske soldatene strømmet til og slo krets om de to partene. Den svenske obersten sa til Krebs at han hadde tenkt å spise [[laks]] på Berby i dag, men «I har stærke folk», så han var kommet på andre tanker. [[Bergenhus]]ingene hadde mistet flest; de var ukjente med [[terreng]]et og hadde ikke forstått å utnytte det.<ref>Jostein Fet: ''Stemmar frå ei fjern tid'' (s. 296-98)</ref>

Nå måtte døde og sårede samles opp. På norsk side var ni falt. Ved [[kirke]]ne i [[Volda]]<ref>{{Kilde www |url=http://ostfold1814.no/temaer/gjenstander/bautaen-pa-berby/attachment/bauta22/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-02-03 |arkiv-dato=2020-02-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200203123639/http://ostfold1814.no/temaer/gjenstander/bautaen-pa-berby/attachment/bauta22/ |url-status=yes }}</ref> og [[Ørsta]]<ref>{{Kilde www |url=http://ostfold1814.no/temaer/gjenstander/bautaen-pa-berby/attachment/orsta-kyrkje-bauta/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-02-03 |arkiv-dato=2020-02-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200203123636/http://ostfold1814.no/temaer/gjenstander/bautaen-pa-berby/attachment/orsta-kyrkje-bauta/ |url-status=yes }}</ref> er det reist [[bautastein]] med navn på dem som falt eller døde av «vondeliding» som der står. De største tapene kom ikke under slaget, men utpå senhøsten 1808 og ettervinteren [[1809]] da kulde og [[sult]] meldte seg. Etter noen måneder i felten var klærne slitt i filler. [[Undertøy]] fantes ikke; nakne huden syntes mellom fillene. Skoene ble surret fast med [[rep]] eller [[vier]]. Så kom frostskadene. Soldatene var ankommet i godt hold; nå var 100 syke av 187. Mange av disse unge mennene bukket under. Grensevakten i streng kulde var hardt; soldatene hadde ikke annet ly enn et skjul de fikk satt opp mot en fjellhammer. De var iblant så stivfrosne at de knapt kunne røre seg, og måtte ta [[bajonett]]en til hjelp for å løsne [[støvler|støvlene]] fra føttene.<ref>Jostein Fet: ''Stemmar frå ei fjern tid'' (s. 298-300)</ref>

Vinteren 1808-09 var ekstremt hard. Oberstløytnant Torbjørn Synnestwedt meldte om grufulle forhold: «Forleden Dag døde 5 Grenaderer og ellers næsten daglig een på Stråe - en jammerlig Krig, som Foraaret neppe levnet mig Halvdelen Mandskaber.» I en ukerapport datert [[27. desember]] 1808 skrev han: «De Syge haves ei Plads til i [[lasarett|Lazaretterne]], maae derfor ligge i deres Qvarterer; man kan da lettelig forestille sig [[Smitte]]n paa disse med Folk opfyldte Steder, hvis Qvarterer aldrig ere ledige, og hvor Syge ligge blandt de Friske i deres egne Filler eller Værternes usle anstukne Sengklæder. Soldater og [[Almue]] maae saaledes omkomme.»<ref>[https://leksikon.fylkesarkivet.no/article/30471fad-265c-4891-ac2c-42d344376947/] {{Wayback|url=https://leksikon.fylkesarkivet.no/article/30471fad-265c-4891-ac2c-42d344376947/ |date=20200204151003 }} Hermund Kleppa: «Minnestøtte om slaget ved Berby 1808 og Jo Lothe-visa»</ref>

Da de kom tilbake til Bergen i februar [[1811]], hadde bataljonen mistet 154 døde. Flere døde av sykdom enn av krigshandlingar. En av de som hadde deltatt i slaget ved Berby, var John Jakobsen Lothe fra [[Eid]]. John Lothe ble boende i Bergen. Han skrev vers og viser, den mest kjente skrev han i 1811 på hjemveien vestover. Visen handler om hærtoget i Østfold og ble første gang trykt i [[Kristiansand]] samme år. Visen har 47 vers og ble kjent som «Jo Lothe-visa».<ref>https://digitaltmuseum.no/021025994572/jo-lote-visa/media?slide=0</ref>