Redigerer Kalmarunionen (avsnitt)

==Norge og Danmark i unionen==
Da Magnus Eriksson døde i 1374, ble områdene i Sør-Sverige likevel ikke avstått som lovet, og da Valdemar Atterdag døde i oktober 1375, ble Albrekt IV ikke valgt til dansk konge, i strid med fredsavtalen fra 1371. I stedet fremmet Håkon VI Magnusson sin egen motkandidat, sønnen [[Olav Håkonsson]]. Håkon hadde støtte fra Danmarks mest innflytelsesrike stormenn, og ved riksmøtet ved [[Slagelse]] i mai 1376 ble Olav (Oluf) valgt til dansk konge.

Samtidig besluttet riksrådene i de to landene at Olavs foreldre, kong Håkon og dronning Margrete, skulle regjere for ham. Både Håkon og Margrete var i Danmark for å arbeide for sønnens kandidatur som konge, men også Margrete kunne bli sett på som en representant for det danske kongedynastiet, siden hennes søster Ingeborg nylig var død. For å styrke sitt krav på tronen begynte hun å bruke tittelen «Danmarks, Sveriges og Norges dronning» i perioden helt frem til hennes sønn ble valgt som konge.<ref>Carlsson (1945), s. 37–38</ref>

Anerkjennelsen av Olav som tronarving hadde omgjort de to kongerikene til en stormakt, som også kontrollerte Skåne og [[Gotland]]. Da Håkon døde i 1380, ble Olav utropt til konge av Norge, men Margrete I satt fortsatt som formynder for den mindreårige kongen. Den svenske kongen Albrekt av Mecklenburg forsøkte i årene 1380–1384 å erobre Skåne, men han klarte bare å ta søndre Halland. Albrekts forsøk på å forene Skåne med Sverige under én konge hadde også hatt bred støtte blant den skånske adelen.

Folkungeættens innflytelse i Skåne ble også svekket av at den vestlige delen av Sverige var blitt lovet bort til det tyske hansaforbundet siden 1370. I 1385 reiste Olav IV Håkonsson til [[Lund (by)|Lund]] i Skåne, hvor skåningene hyllet ham som konge over Skåne etter han hadde bekreftet og godtatt deres tradisjonelle privilegier. Bare noen få uker senere overga hanseatene sine festninger og slott i vestre Skåne til den danske kongen. Våren 1385 begynte Olav Håkonsson å bruke tittelen «sann arving til kongeriket Sverige» og begynte å mobilisere til angrepskrig i stedet for å måtte forsvare seg.<ref>Carlsson (1945), s. 38–42</ref> [[Fil:Oluf 2 of Denmark (Kronborg tapestries).jpg|thumb|right|Olav Håkonsson (Oluf II av Danmark) slik han blir portrettert på billedvevene i [[Kronborg slott]].]]