Redigerer Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (avsnitt)

==Viktige KWG-institutter==

[[Fil:KWI-Institute 1912.jpg|left|thumb|De to første KWG-instituttene i [[1912]] med direktørvillaene til høyre og venstre i bildet.]]
De nye instituttene skulle være mest mulig uavhengige og i utgangspunktet drive fri forskning. Men da de i tillegg til statlige midler også i stor grad ble finansiert av private personer fra tysk industri og bankvesen, la dette noen føringer på aktivitetene. Først ble det vedtatt å bygge opp to institutt med hovedvekten på [[kjemi]]. Disse skulle ligge i [[Dahlem]] utenfor bykjernen i [[Berlin]].<ref name="FU-hist">J. Hoffmann, H. Seidel and N. Baratella, ''Geschichte der Freien Universität Berlin: Ereignisse - Orte - Personen'', Frank & Timme Verlag GmbH, Berlin (2008). ISBN 978-3-86596-205-8.</ref> De ble innviet allerede i 1912 med egne villaer for direktørene.

Året etter ble et tredje institutt åpnet i samme området med vekt på medisinsk forskning. Men også på andre steder steder fant ny-etableringer sted. Et av de første var KWI for [[kull]]forskning som ble opprettet i [[Ruhrområdet]] da finansiering kom fra kullindustrien der.<ref name = Renn-KWGhist/> Med årene oppsto stadig nye institutt i Dahlem og andre steder.  I 1930 var KWG ansvarlig for 33 institutt, hvorav 10 lå i Dahlem.<ref name = FU-hist />

===Fysikalsk kjemi og elektrokjemi===

Som et av de to første instituttene ble ''KWI für Physikalische Chemie und Elektrochemie'' åpnet i oktober 1912 med keiser [[Wilhelm II]] til stede. Opprinnelig var [[Walther Nernst]] tiltenkt stillingen som direktør. Men etter han trakk seg, ble [[Fritz Haber]] innsatt etter ønske fra den rike bankier Hans Koppel som dekket en betydelig del av finansieringen. Haber hadde høstet stor anerkjennelse for oppfinnelsen av  [[Haber-Bosch-prosessen]] for produksjon av [[ammoniakk]] som behøvdes både for å lage [[kunstgjødsel]] og [[sprengstoff]]. I den første tiden sto derfor også videreutvikling av denne prosessen i sentrum av forskningen ved instituttet. Samtidig hadde Haber fått i oppdrag direkte fra keiseren å utvikle en akustisk pipe til påvisning av [[metan]] i [[gruve]]r.<ref name=FUhist>Freie Universität, Berlin, [http://www.fu-berlin.de/universitaet/leitbegriffe/gruendungsgeschichte/zukunft_von_anfang_an/standort_mit_geschichte/kwi_phy_chemie.html ''Das Kaiser-Wilhelm-Institut für physikalische Chemie und Elektrochemie'',] {{Wayback|url=http://www.fu-berlin.de/universitaet/leitbegriffe/gruendungsgeschichte/zukunft_von_anfang_an/standort_mit_geschichte/kwi_phy_chemie.html |date=20160125084710 }} kurze Gründungsgeschichte.</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S13651, Fritz Haber.jpg|thumb|upright|[[Fritz Haber]] i [[1905]].]]
Ved starten av [[første verdenskrig]] i august 1914 gikk instituttet aktivt inn i forskning relevant for krigføringen. Dette gjaldt utvikling av nye eksplosiver, beskyttelse mot gassangrep og utvikling av nye giftgasser.<ref name = Renn-KWGhist/> En eksplosjon i laboratoriet i desember samme år tok livet av [[Otto Sackur]].<ref name = Padova/> I april 1915 var Haber selv til stede i det store slaget ved [[Ieper]] og var rådgiver for en enhet som for første gang tok i bruk klorgass på stor skala mot fienden. I hans gruppe inngikk senere nobelprisvinnere som [[James Franck]], [[Hans Geiger]], [[Gustav Hertz]] og [[Otto Hahn]].<ref name="gaskrieg">D. Martinetz, ''Der Gaskrieg 1914-1918'', Bernard & Graefe Verlag, Bonn (1996). ISBN 3-763-75952-2</ref>  I denne perioden ble instituttet kraftig utvidet med et stort antall nye medarbeidere og nye lokaler i nabobygninger. Men Haber fant også tid til mer fredelig forskning sammen med fysikeren [[Max Born]] som resulterte i etableringen av [[Born-Haber-syklus]]en for [[kjemi|kjemiske prosesser]] 1916.  Da [[første verdenskrig]] var slutt høsten 1918, måtte Haber en kort tid forlate Tyskland da han var ettersøkt som krigsforbryter.<ref name="Haber">D. Stoltzenberg, '' Fritz Haber: Chemist, Nobel Laureate, German, Jew'', Chemical Heritage Foundation, Philadelphia (2004). ISBN 0-941901-24-6.</ref> Det var ikke til noe hinder for at han det året fikk nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av [[Haber-Bosch-prosessen]]. Samme år fikk også Max Planck nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av [[Plancks konstant|virkningskvantet]] i [[Plancks strålingslov|strålingsprosesser]].

I årene som fulgte etter krigen startet Haber et mislykket projekt som gikk ut på å utvinne [[gull]] av havvann for å betale en del av de store krigsskadeserstatningene som Tyskland ble pålagt.<ref name = Renn-KWGhist/>  Men det ble lagt større vekt på grunnforskning. Flere nye avdelinger ble opprettet hvorav noen ble utskilt som egne institutt. Etter at [[James Franck]] i 1920 overtok en stilling i [[Göttingen]], ledet [[Rudolf Ladenburg]] en ny avdeling i [[atomfysikk]] hvor også [[Eugene Wigner]] arbeidet.<ref name= 100years>B. Friedrich, D. Hoffmann and J. James, [http://www.fhi-berlin.mpg.de/mp/friedrich/PDFs/ACh-100-Article.pdf ''One Hundred Years of the Fritz Haber Institute'',]</ref> I 1929 oppdaget [[Karl Friedrich Bonhoeffer]] og [[Paul Harteck]] de to [[isomer]]ene [[hydrogen|parahydrogen]] og [[hydrogen|ortohydrogen]].<ref name= 100years/>  Men arbeidet med utvikling av giftgasser fortsatte også. Blant annet ble det forsket på [[kjemisk forbindelse|kjemiske forbindelser]] basert på [[blåsyre]] for bekjempelse av skadedyr. I [[andre verdenskrig]] ble disse videreutviklet av industrikonsernet [[IG Farben]] til [[Zyklon B]] som ble benyttet til massedrap i tyske utryddelsesleirer.

Da [[nazi]]stene overtok makten i Tyskland i 1933, fikk ansatte med jødisk avstamming ikke lenger lov til å forbli ved instituttet. Som direktør nektet Haber å gjennomføre disse oppsigelsene og forlot sin lederpost i protest. Året etter døde han på vei til dagens [[Israel]] og forhåpentligvis en ny, akademisk stilling. Haber hadde håpet at  [[James Franck]] eller [[Otto Hahn]] ville overta som direktør. I stedet satte de nye myndighetene sin mann inn i stillingen, og han fikk gjennomført nazifiseringen. I 1935 overtok kjemikeren [[Peter Adolf Thiessen]] som direktør.<ref name= FUhist/> Da var storparten av tidligere ansatte ikke lenger ved instituttet.  Han prøvde likevel å styrke grunnforskningen ved å starte opp nye aktiviteter [[røntgendiffraksjon|røntgenanalyse]], [[elektronmikroskop]]i og [[teoretisk kjemi]].<ref name= 100years/> Men ved starten av [[andre verdenskrig]] ble forskningen relevant for krigføringen dominerende og instituttet ble berømmet av myndighetene for å være en «nasjonalsosialistisk mønsterbedrift».<ref name = FritzHaber-hist /> Thiessen fortsatte i denne stillingen til krigen nærmet seg slutten i [[1945]]. Da overga han seg til de sovjetiske styrkene sammen med [[Gustav Hertz]] og [[Manfred von Ardenne]].<ref name="Soviet">Z. Zeman and R. Karlsch, ''Urangeheimnisse: Das Erzgebirge im Brennpunkt der Weltpolitik 1933–1960'', Ch. Links Verlag, Berlin (2003). ISBN 3-86153-276-X.</ref> Han ble senere en sentral person ved [[Universitetet i Berlin]] i det nye [[DDR]].<ref name = FritzHaber-hist />

===Kjemi===
[[Fil:Hahn Meitner 1912.jpg|thumb|upright|[[Lise Meitner]] med forskerkollega [[Otto Hahn]] i 1912, samme år som Meitner og von Bahr første gang traff hverandre]]
På samme dag som KWG-instituttet for [[fysikalsk kjemi]] og [[elektrokjemi]] ble innviet i [[1912]], ble også ''KWI für Chemie'' innviet. Det fikk [[Ernst Otto Beckmann]] som direktør og samtidig leder for en avdeling for [[uorganisk kjemi]]. Sammen med syv assistenter ledet [[Richard Willstätter]] en annen avdeling i [[organisk kjemi]], mens [[Otto Hahn]] ble satt til å ledet den minste avdelingen med bare en assistent som arbeidet med [[radioaktivitet]]. Det var [[Lise Meitner]] som tidligere hadde vært assistent for [[Max Planck]]. Med utbruddet av [[første verdenskrig]] ble instituttet trukket inn i forskning relevant for krigføringen.

Willstätter fikk i 1915 nobelprisen i kjemi for sin forskning på fargestoffer i planter og spesielt [[klorofyll]]. Året etter forlot han instituttet. Da Beckmann i 1921 gikk av som direktør, ble han etterfulgt av [[Alfred Stock]].<ref name = Chronik-MPIC>''Max-Planck-Institutt für Chemie'', [http://www.mpic.de/fileadmin/user_upload/pdf/Presse/Chronik_kompl_kl.pdf Chronik des Kaiser-Wilhelm-Instituts für Chemie.] {{Wayback|url=http://www.mpic.de/fileadmin/user_upload/pdf/Presse/Chronik_kompl_kl.pdf |date=20160304190310 }}</ref> Han led under en alvorlig forgiftning som sannsynligvis skyldtes [[kvikksølv]]. Derfor ble dette et viktig forskningstema i årene som fulgte med tanke spesielt på bruk av [[amalgam]] i tannfyllinger.<ref name=Stock>Berlin Story Verlag, [http://www.berlinstory-verlag.de/programm/leseprobe/333-KWI_Kaiser_Wilhelm_Institut_fuer_Chemie.html  ''Chemie in Berlin'',] {{Wayback|url=http://www.berlinstory-verlag.de/programm/leseprobe/333-KWI_Kaiser_Wilhelm_Institut_fuer_Chemie.html |date=20160116140219 }} KWI Kaiser Wilhelm Institut für Chemie.</ref> I 1926 forlot han stillingen som direktør.

I gruppen til [[Otto Hahn]] og [[Lise Meitner]] kunne man i 1917 påvise den langtlevende isotopen protaktinium <sup>231</sup>Pa oppdaget og resultatet ble publisert året etter da krigen gikk mot slutten. I 1924 fikk Hahn opprykk til visedirektør for hele instituttet og overtok som direktør da Stock gikk av. I 1928 ble han formelt utnevnt til direktør og innehadde stillingen frem til [[1945]]. Han fortsatte som daglig leder for den [[kjernekjemi]]ske avdelingen, mens Meitner nå ledet en avdelingen [[kjernefysikk]]. For å unngå farlig stråling ble et spesielt «Radiumhaus» satt opp utenfor instituttbygningen.<ref name = Stock />

Etterhvert var det vanskelighetene rundt forståelsen av [[betastråling]] som opptok Meitner mest.<ref name="Sime-book">R. L. Sime, ''A Life in Physics'', University of California Press, Berkeley (1996). ISBN  0-5200-8906-5.</ref> I [[1930]] mottok hun et brev fra [[Wolfgang Pauli]] hvor han foreslo at problemene kunne forklares ved at det i prosessen ble sendt ut en ekstra partikkel, [[nøytrino]]et.<ref name="Winter">K. Winter, ''Neutrino Physics'', Cambridge University Press, Cambridge (1991). ISBN 0-521-65003-8.</ref> For å hjelpe til med de teoretiske problemene som oppsto i forbindelse med eksperimentene, ble [[fysiker]]en [[Max Delbrück]] ansatt i 1932. En av hans første oppgaver var å undersøke anomalier i spredning av [[gammastråling]].<ref name = Delbrück-oral>[http://oralhistories.library.caltech.edu/16/1/OH_Delbruck_M.pdf ''Max Delbrück, 1906 - 1976''.] Caltech Oral Histories.</ref> Knapt et år senere ble det klart at disse skyldes det ny-oppdagede [[positron]]et. Omtrent samtidig oppdaget [[James Chadwick]] [[nøytron]]et i [[England]]. Meitner og Delbrück skrev på dette tidspunktet en av de første lærebøker om kjernefysikk, ''Der Aufbau der Atomkerne: Natürliche und künstliche Kernumwandlungen''.

[[Fil:Nuclear Fission Experimental Apparatus 1938 - Deutsches Museum - Munich.jpg|thumb|Utstyret som Hahn og Strassmann brukte i 1938 til å påvise [[kjernefysisk fisjon]]. Det finnes i dag ved [[Deutsches Museum]].]]
Våren [[1933]] kom [[Adolf Hitler]] til makten, og Meitner begynte å frykte for sin stilling ved instituttet. [[Albert Einstein]] søkte da tilflukt i [[USA]]. På dette tidspunktet besto avdelingen til Hahn og Meitner av 25 vitenskapelige medarbeidere og var ledende på sitt felt. [[Max Planck]] nominerte dem begge for nobelprisen i kjemi.<ref name = Planck-bio />  Året etter mente [[Enrico Fermi]] i [[Roma]] å ha produsert [[transuran]]er ved bestråling av [[uran]] med nøytroner. Hahn og Meitner bestemte seg for å konsentrere arbeidet i begge sine avdelinger om denne oppdagelsen. [[Fysiker]]en [[Carl Friedrich von Weizsäcker]], som i [[1936]] hadde funnet en enkel formel for [[atomkjerne]]nes masser,<ref name = Weiz>C.F. von Weizsäcker,  ''Zur Theorie der Kernmassen'',  Zeitschrift für Physik. '''96''', 431-458 (1935).</ref> ble ansatt da [[Max Delbrück]] hadde begynt å arbeide med biologiske problemstillinger og hadde fått et stipend for å reise til USA.<ref name = Delbrück-oral/> Likedan fikk den unge [[Fritz Strassmann]] en stilling for å arbeide med den kjemiske analysen. Tross det ga eksperimentene de neste årene ingen klarhet om produksjonen av transuraniske element.<ref name="Hahn">O. Hahn, ''Vom Radiothor zur Uranspaltung: Eine wissenschaftliche Selbstbiographie'', Friedrich Vieweg & Sohn Verlag, Braunschweig (1962). ISBN 978-3-322-98325-1.</ref>

Meitner måtte flykte til [[Sverige]] sommeren 1938 etter at hun begynte å frykte for sitt liv i Berlin, men hun forble i jevn brevkontakt med Hahn.<ref name = Sime-book/> I juleferien samme år konkluderte hun og hennes nevø [[Otto Frisch]] at de siste målingene til Hahn og Strassmann kunne forklares ved at uranatomet ble spaltet i to mindre [[atomkjerne]]r ved innfangning av et [[nøytron]]. De kalte prosessen for [[kjernefysisk fisjon|fisjon]].

I Berlin april 1939 ble det dannet en ''Uranverein'' (uranforening) av fysikere som skulle koordinere videre forskning. Otto Hahn var ikke til stede.<ref name = Hahn/> Snart ble den tyske  uranforskningen konsentrert ved det nye KWG-instituttet for fysikk og lagt direkte under den tyske hærens kommando, ''Heerenswaffenamt'' (HWA) på samme måte som Habers institutt hadde blitt lagt under den militære ledelse i [[første verdenskrig]].  En mye større og mer systematisk forskning med tanke på [[atomreaktor]]er og [[atombombe|bomber]] ble på samme tid startet opp i [[USA]].<ref name="Rhodes">R. Rhodes, ''The Making of the Atomic Bomb'', Simon & Schuster, New York (1986). ISBN 0-671-44133-7.</ref>  Den 1. september 1939 begynte den [[andre verdenskrig]]. De neste årene fortsatte Hahn og Strassmann å studere fisjonsprosessen ved instituttet. På begynnelsen av 1944 ble bygningen så mye ødelagt ved et bombeangrep at Hahn flyttet hele gruppen sin til [[Württemberg]] i Syd-Tyskland. Ved krigens slutt vel et år senere ble han tatt til fange av [[Alsos Mission]] og ført til England. Høsten 1945 kunne han ta imot nobelprisen i kjemi som var tildelt han året før.<ref name=Hahn/>

===Fysikk===
[[Fil:Albert_Einstein_(Nobel).png|left|thumb|upright|Albert Einstein i 1921.]]
I forbindelse med ansettelsen av [[Albert Einstein]] i 1914 ved det [[Det prøyssiske vitenskapsakademiet]], ble det også planlagt å bygge opp et institutt for [[fysikk]] under hans ledelse. De første årene var han den eneste ansatte. Han hadde sin arbeidsplass på KWG-instituttet til [[Fritz Haber|Haber]] som hadde reservert et eget rom da Einstein kom til Berlin i 1914.<ref name = Padova/> Bygning av et eget fysikkinstitutt var sikret finansiering fra bankmannen Leopold Koppel, men ble utsatt da [[første verdenskrig]] brøt ut om høsten samme år.<ref name = FU-hist/>

Einstein henla da i stor grad sitt arbeid til sin bolig i [[Schöneberg|Berlin-Schöneberg]].<ref name=FU-fysikk>Freie Universität, Berlin, [http://www.fu-berlin.de/universitaet/leitbegriffe/gruendungsgeschichte/zukunft_von_anfang_an/standort_mit_geschichte/kwi_physik.html ''Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Physik'',] {{Wayback|url=http://www.fu-berlin.de/universitaet/leitbegriffe/gruendungsgeschichte/zukunft_von_anfang_an/standort_mit_geschichte/kwi_physik.html |date=20160125043302 }} kurze Gründungsgeschichte.</ref> En viktig grunn til at han hadde blitt invitert til den prestisjefulle stillingen i Berlin, var å videreføre sine bidrag til [[kvantefysikk]]en som ble spesielt viktig etter lanseringen av [[Bohrs atommodell]]. Men Einstein arbeidet hovedsakelig med en utvidelse av [[spesiell relativitetsteori|den spesielle relativitetsteorien]] for å inkludere [[tyngdekraft]]en. Høsten 1915 kunne han presentere [[generell relativitetsteori|den generelle relativtetsteorien]] i et foredrag i Vitenskapsakademiet og den ble publisert året etter.<ref name = Padova/> Han mottok nobelprisen i fysikk i 1921 for oppdagelsen av [[fotoelektrisk effekt|den fotoelektriske effekten]].

Denne nye gravitasjonsteorien var med begeistring blitt mottatt av astronomen [[Erwin Finlay-Freundlich]] i Berlin som allerede i 1914 hadde reist på en ekspedisjon til Russland for å påvise avbøyning av lyset under en solformørkelse som teorien hadde forutsagt. På grunn av utbruddet av første verdenskrig, måtte den avlyses. Freundlich beholdt den nære kontakten med Einstein. Han gikk i gang med å få bygget et nytt observatorium i [[Potsdam]] for observasjon av [[rødforskyvning]]en av lyset fra [[Solen]]. Delvis finansiert med midler som Einstein disponerte gjennom sitt institutt, sto det moderne bygget ferdig i 1922 og heter i dag [[Einsteinturm]].

Frem til [[1933]] forble Einstein den eneste ansatte ved instituttet. Da sa han opp sin stilling der samt ved Vitenskapsakademiet i Berlin og emigrerte til USA. Nye, finansielle midler ble likevel sikret fra [[Rockefeller Foundation]] og stillingen som direktør ble tilbudt nederlenderen [[Peter Debye]]. Han skulle også få overta professoratet etter [[Walther Nernst]] ved Universitetet i Berlin. Sommeren 1936 tok han opp sin nye stilling og mottok nobelprisen i kjemi samme høst.  
Det nye fysikkbygget ble formelt innviet sommeren 1938. Da hadde Debye også påbegynt konstruksjon av et 2,8 MV høyspenningsanlegg for en [[partikkelakselerator]]. Det kan være grunnen til [[Carl Friedrich von Weizsäcker]] hadde flyttet dit fra Hahns institutt året før.<ref name = Renn-KWGhist/> Aktiviteten rundt akseleratoren utgjorde en egen forskningsavdeling som ble ledet av Debye parallelt med at han hadde gruppe som forsket på gasser og væsker ved lave temperaturer. I tillegg drev en avdeling [[røntgendiffraksjon]] under ledelse av [[Max von Laue]], mens en tredje avdeling studerte [[atomkjerne]]r med [[spektroskopi]]ske metoder.<ref name = FU-fysikk/>

[[Fil:Bundesarchiv Bild183-R57262, Werner Heisenberg crop.jpg|thumb|upright|[[Werner Heisenberg]] var leder for ''KWI für Physik'' fra 1942.]]
Etter den tyske invasjonen av [[Polen]] høsten 1939 ble Debye bedt av nazistene om å forandre nasjonalitet for å fortsette som direktør ved instituttet. Debye nektet, tok permisjon og reiste i januar 1940 til [[Cornell University]].  Han ble værende der resten av sitt liv. [[Kurt Diebner]] var samarbeidsvillig med de nasjonalsosialistiske myndighetene og ble ansatt som direktør.

Allerede i 1940 hadde deltagerne i det tyske uranprosjektet blitt enig om å utvikle en [[atomreaktor|reaktor]]. Etter at Norge var okkupert, kunne de bruke [[tungtvann]] fra [[Norsk Hydro]] som [[nøytronmoderator|moderator]].<ref name = Rhodes/> Reaktoren skulle bygges ved instituttet i [[Dahlem]]. Det teoretiske arbeidet ble ledet av [[Werner Heisenberg]] som forble boende i [[Leipzig]] hvor han ledet sitt eget institutt. I løpet av 1941 argumenterte [[Fritz Houtermans]] og Weizsäcker for at en slik reaktor også kunne produsere [[transuran]]er.<ref>H. Kant, [http://www.mpiwg-berlin.mpg.de/Preprints/P203.PDF ''Werner Heisenberg and the German Uranium Project''], Max-Planck Institut für Wissenschaftsgeschichte, (2002).</ref> I tillegg fikk Heisenberg bygget en forskningsreaktor ved sitt eget institutt, mens en gruppe rundt Diebner konstruerte en lignende anretning utenfor Berlin. Dette arbeidet ble aktivt støttet av [[Albert Speer]].

Men det viste seg vanskelig å realisere et kjernefysisk prosjekt i krigens tjeneste. Resultatene var ikke overbevisende på de militære myndighetene, og i [[1942]] ble denne forskningen igjen satt under sivil ledelse med Heisenberg som direktør for instituttet i Dahlem. Arbeidet med de forskjellige reaktorene fortsatte, men eventuelle militære anvendelser var kommet i bakgrunnen.

I løpet av det følgende året tiltok de allierte bombeangrepene så mye i styrke at man begynte å flytte disse eksperimentene til Syd-Tyskland hvor det ble bygget opp igjen en ny reaktor i Haigerloch.<ref name="Schirach">R. von Schirach: ''Die Nacht der Physiker'', Berenberg Verlag, Berlin. (2012). ISBN 3-937-83454-0.</ref>  Eksperimentene her ble igjen ledet av Heisenberg og Weizsäcker. I april 1945 ble de tatt til fange av [[Alsos Mission]] og førte til England sammen med Otto Hahn og andre.

===Antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk===

[[Rasehygiene]] og [[eugenikk]] var et sentralt begrep på begynnelsen av det 20. århundret og ble mye debattert av biologer, sosiologer og medisinere. Sammenlignet med hva som foregikk i andre land, mente mange at Tyskland lå etter i denne utviklingen. Blant annet sto et nytt institutt med dette for øye allerede ferdig i [[Uppsala]].<ref name="Schmuhl">H.W. Schmuhl, ''Grenzüberschreitungen: Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik'', Wallstein Verlag, Göttingen (2005). ISBN 978-3-89244-799-3</ref>

I 1926 besluttet KWG derfor å opprette ''Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik'' for å overta føringen på dette viktige området.  Rasehygenikeren [[Eugen Fischer]] ble kalt til direktør for instituttet. Han var da professor i [[antropologi]] ved universitetet i [[Freiburg]] og ble gitt et nytt professorat i Berlin. Sammen med [[Erwin Baur]] og [[Fritz Lenz]] hadde han i 1921 publisert boken ''Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene'' som var blitt et standardverk på dette feltet.

Instituttet ble åpnet i [[1928]] og besto av tre avdelinger. Antropologisk forskning ble ledet av Fischer selv, mens en avdeling om menneskelig arvelære ble ledet av [[Otmar Freiherr von Verschuer|Otmar von Verschuer]] som tidligere hadde studert under Fischer. Han var opptatt av hvordan åndssvekkelse, kriminalitet og sykdommer gikk i arv gjennom studier av tvillinger. Den tredje avdelingen  omhandlet eugenikk og ble ledet av [[jesuittpater]] og [[biolog]] Hermann Muckermann. Spesielt han bidro han til å gjøre instituttets syn på rasehygiene kjent gjennom et stort antall offentlige opptredener.<ref name = Renn-KWGhist/> Instituttet var finansiert med statlige og private midler samt bidrag i flere år fra [[Rockefeller Foundation]].<ref name = Wess>S.F. Wess, [http://www.mpiwg-berlin.mpg.de/KWG/Ergebnisse/Ergebnisse17.pdf ''Humangenetik und Politik als Wechselseitige Ressourcen: Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik im "dritten Reich"''], Forschungsprogramm ''Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus'', Max-Planck-Gesellschaft, Göttingen (2005).</ref>
 
[[Fil:Freie Universitaet Berlin - Otto-Suhr-Institut - Gedenktafel - Kaiser-Wilhelm-Institut fuer Anthropologie-menschliche Erblehre und Eugenik.jpg|left|thumb|Minnetavle på bygningen i Dahlem for tidligere ''KWI für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik''. I dag er dette ''Otto-Suhr-Institut'' for statsvitenskap ved [[Freie Universität Berlin]].]]
I de første årene utviklet instituttet seg til et humangenetisk sentrum og oppnådde en viss berømmelse spesielt gjennom tvillingsundersøkelsene til Verschuer. Det tilbød en rekke kurs og forelesninger for offentlige ansatte og private personer om eugenikk og menneskelig arvelære. Ved nasjonalsosialismens maktovertakelse i 1933 var instituttet på mange måter klar til å bidra med sin ekspertise til at denne skulle lykkes. Likevel ble Muckermann avsatt og erstattet med Fritz Lenz som hadde meldt seg inn i nazipartiet [[NSDAP]].

Fischer var i begynnelsen heller ikke helt på linje med de nye makthaverne. For eksempel gjaldt dette spørsmål om [[jøde]]ne. Derfor hadde også nazistene satt seg i mot at han ble valgt til rektor ved universitetet. Men Fischer med sin prestisje var viktig for dem, og han forble i stillingen som direktør. Ved å arbeide sammen med det nye regimet forsto han at han kunne utvide forskningen og sikre nye midler for denne. Ved flere anledninger understreket han etterhvert at instituttet var en del av den rasehygieniske bevegelse. Han ville stille dets ressurser til rådighet for den nye staten og ville arbeide for en steriliseringslov til beskyttelse mot arvebelastet avkom.<ref name = Schmuhl/> I 1935 forlot Verschuer sin stilling i Berlin og fikk ledelsen av et nytt institutt for arvelære og rasehygiene i [[Frankfurt am Main]].

Få år etter maktovertagelsen var instituttet blitt en sentral premissleverandør for nazistenes rasepolitikk ved å gi den en vitenskapelig legitimasjon i byråkratiet og befolkningen. På internasjonale møter forsvarte instituttets ansatte denne politikken og tvangssteriliseringen som etterhvert  ble satt i gang. De var med på å begrunne utformingen av [[Nürnberglovene]] og la til rette for de senere massedrapene i [[Aktion T4]].<ref name = Wess/> Dette skjedde gjennom skriftlige utredninger samt utdannelse av et stort antall ansatte i sykehus, institusjoner og rettsinstanser som skulle praktisere de nye raselovene.  Fischer selv var nå blitt helt på linje med myndighetene og ble medlem av NSDAP i 1940. Frem til sin naturlige avgang i 1942 nøt han stor respekt og beundring både av kollegaer og politiske myndigheter.<ref name = Wess/>

Ny direktør for instituttet etter Fischers avgang ble Verschuer. Det betydde en tydelig forandring av arbeidsoppgavene i mer klinisk retning som også omfattet medisinske eksperimenter på mennesker som befant seg i forskjellige [[konsentrasjonsleir]]er, fangeleirer og pleiehjem. Han forlangte å få sin tidligere student [[Josef Mengele]] som i mellomtiden hadde gått inn i [[SS]], med som en assistent i Berlin. Hans oppgave var å drive disse eksperimentene som en del av den antropologiske forskningen. Dette ble spesielt grusomt etter at den 32 år gamle Mengele i mai 1943 ble beordret til lege i [[Auschwitz]], som nettopp var ombygd fra å være en tvangsarbeidsleir for Industrikonsernet IG-Farben, til en dødsleir for alle mulige kategorier «undermennesker», etnisk, sosialt, medisinsk og kriminologisk. Her kunne han blant annet eksperimentere på tvillinger som fremdeles var av interesse for Versucher. Blod og annet biologisk materiale ble sendt til instituttet i Dahlem for å bli analysert. Dette var instituttets mørkeste time. Men likevel ble utviklingen i denne retningen bejublet av Fischer fra hans pensjonisttilværelse.

Under den siste del av krigen ble instituttet i stor grad flyttet ut av Berlin. Det var det eneste av KWG-instituttene som ble definert å være viktig for krigføringen helt til den tok slutt. Da ble det permanent nedlagt, mens de fleste andre instituttene fortsatte som en del av [[Max-Planck-Gesellschaft]].<ref name = Schmuhl/>