Redigerer København-tolkninga (avsnitt)

== Beskrivelse ==
Gitt København-tolkningas brede oppslutning er det noe overraskende at det ikke fins noen konkrete, «offisielle» kilder som beskriver tolkningas innhold.<ref>Stapp ([[#s72|1972]]); Howard ([[#h4|2004]])</ref> Istedenfor har ulike tilhengere i ulike sammenhenger presentert deler av sine oppfatninger. Den nedenstående lista beskriver det som antagelig er de viktigste karakteristikkene ved København-tolkninga.
* Kvantetilstanden til et system er ''fullstendig beskrevet'' gjennom kvantemekanikken; det fins altså ikke noen «[[skjulte variabler]]» – dvs. deterministiske fysiske størrelser som ligger bak kvantesystemers tilsynelatende indeterminisme. København-tolkninga anser dermed kvantesystemer for å være prinsipielt [[indeterminisme|indeterministiske]].
* [[Bølgefunksjonen]] ''ψ'' tolkes som en ren beskrivelse av ([[bayesiansk sannsynlighet|bayesianske]]) [[sannsynlighet]]er, og ikke som en fysisk realitet. Det er måleresultater som anses som reelt eksisterende, ikke bølgefunksjonen.
* Under en måling, dvs. ved interaksjonen mellom kvanteobjekt og måleinstrument, «[[bølgefunksjonens kollaps|kollapser]]» bølgefunksjonen: Bølgefunksjonens sannsynlighetsfordeling går over til å realisere én konkret tilstand (nemlig den målte). ''Hvilken'' av de mulige tilstandene som blir realisert, er prinsipielt ubestemt og dermed uforutsigbart. Overgangen skjer ''momentant og ikke-[[lokalitet (fysikk)|lokalt]]'' (dvs. den tar ikke tid resp. har en uendelig hastighet), og innebærer dessuten at partikler ''ikke har noen objektiv posisjon'' før deres bølgefunksjon har kollapsa.
* Bølgefunksjonens kollaps ''forårsakes av observatørens iakttagelse''. (Ifølge noen varianter er det bare ''[[bevissthet|bevisst]]'' observasjon som kan forårsake bølgefunksjonens kollaps, men ifølge andre kan også et måleinstrument fungere som «observatør» og forårsake kollaps. En teori setter som betingelse at målingene på et tidspunkt vil bli bevisst observert)
* [[Heisenbergs uskarphetsrelasjon]] tolkes som et inkompatibilitetsprinsipp: Visse egenskaper ved et system kan ikke være definert (eller målbare) samtidig. Hvis en partikkel f.eks. har en presist definert posisjon på et bestemt tidspunkt, er det meningsløst å snakke om partikkelens [[bevegelsesmengde]] på det samme tidspunktet.
* [[Bølge–partikkel-dualiteten]] tolkes i tråd med Bohrs [[komplementaritetsprinsipp]]: Det er måleanordninga som avgjør om et kvanteobjekt har bølge- eller partikkelegenskaper. Det er mao. meningsløst å spørre om et kvanteobjekt «egentlig» (dvs. uavhengig av hvilken av dets egenskaper som måles) er en partikkel eller en bølge.

Ingen av disse påstandene følger som sagt direkte eller tvingende av kvantemekanikkens formalismer og empiriske funn, men er ''tolkninger'' av disse. For hvert av utsagnene fins det derfor én eller flere alternative kvantemekaniske tolkninger som inntar et avvikende ståsted.

Det er en del variasjon i hvilke [[metafysikk|metafysiske]] («utenomvitenskapelige») konklusjoner de ulike tilhengerne har trukket (og trekker) av København-tolkninga. En utbredt holdning har blitt sammenfatta som «hold kjeft og regn!»<ref>"If I were forced to sum up in one sentence what the Copenhagen interpretation says to me, it would be ‘Shut up and calculate!’ But I won't shut up. I would rather celebrate the strangeness of quantum theory than deny it" (Mermin, [[#m89|1989]], s. 9).</ref> Ifølge en slik form for [[instrumentalisme]] (eller [[pragmatisme]])<ref>Stapp ([[#s72|1972]])</ref> består kvantemekanikkens oppgave utelukkende i å bruke og utvikle formalismene, ikke i å forstå eller forklare dem (altså et brudd med [[realisme (erkjennelsesteori)|realismen]]). Flere tilhengere (f.eks. Bohr) var dessuten av den oppfatning at kvantemekanikken har ''[[ontologi]]ske'' konsekvenser, at det altså ligger i partiklers ''natur'' at deres egenskaper ikke er definerte; hvis man ikke kan måle den nøyaktige bevegelsesmengden til et elektron, så er det fordi elektronet ikke ''har'' noen nøyktig bevegelsesmengde (en holdning som kan karakteriseres som [[positivisme|positivistisk]] eller [[logisk empirisme|logisk-empiristisk]]). Heisenberg m.fl. helte derimot mer mot å trekke ''[[epistemologi]]ske'' konklusjoner fra kvantemekanikken; i&nbsp;så fall leverer ikke kvantemekanikken en beskrivelse av naturen som sådan, men av ''vår kunnskap om naturen'':
:«Forestillinga om en objektiv realitet av elementærpartiklene har fordampa [...] til fordel for matematikkens gjennomsiktige tydelighet, som ikke lenger gjenspeiler partiklenes adferd, men vår kunnskap om denne adferden.»<ref>Heisenberg ([[#h58|1958]], s. 100)</ref>
Noen tilhengere (f.eks. [[John von Neumann|von Neumann]]<ref>Von Neumann ([[#vn32|1932]])</ref>) antok helt eksplisitt at indeterminismen skyldtes observatørens mangel på kunnskap. I&nbsp;så fall skjer f.eks. [[bølgefunksjonens kollaps]] ''fordi og i det øyeblikk'' observatørens kunnskap øker gjennom en bevisst iakttagelse. (Siden kunnskapen varierer mellom observatører, kan en slik forestilling betegnes som [[subjektivisme|subjektivistisk]]).