Redigerer Kâzım Karabekir (avsnitt)

== Militær karriere ==
[[Fil:Yuzbashi Kiazim Efendi 1906.jpg|mini|Den unge, nyutdannede offiseren i 1906]]
Etter kort tid ble han i januar 1906 overført til den osmanske tredje arme i området rundt [[Bitola]] i [[Makedonia (region)|Makedonia]]. Der ble han involvert i kamper mot [[Hellas|greske]] og [[Bulgaria|bulgarske]] motstandskjemperer. For sin innsats ble han i 1907 forfremmet til graden ''seniorkaptein'', en grad som ligger mellom [[Kaptein (grad)|kaptein]] og [[major]].  motstandskjempere. I de følgende årene tjenestegjorde han i Konstantinopel og deretter i andre arme i [[Edirne]].

15. april 1911 søkte Kâzım om å endre familienavnet fra Zeyrek til Karabekir. Frem til dette, ble han kalt Kâzım Zeyrek, etter stedet hvor han bodde med sin mor, noe som var vanlig i Det osmanske rike da familienavnet ikke var vanlig. Fra da av kalte han seg Karabekir, etter sine forfedre.

=== Balkankrigene ===
I løpen av sin tjeneste i Edirne, ble Karabekir forfremmet til major 27. april 1912. Han deltok i [[første balkankrig]] mot [[Bulgaria]], men ble tatt som [[krigsfange]] under [[beleiringen av Edirne]] 22. april 1913. Han forble i krigsfangenskap fram til våpenhvileavtalen ble undertegnet 21. oktober 1913.

=== Første verdenskrig ===
Før utbruddet av [[første verdenskrig]] tjenestegjorde Karabekir først en periode i Konstantinopel, før han ble sendt til en del europeiske land, som [[Østerrike]], [[Tyskland]], [[Frankrike]] og [[Sveits]]. I juni 1914 vendte han hjem, da krigssituasjonen ble mer overhengende og sannsynlig.

Tilbake i Konstantinopel ble Karabekir etterretningsansvarlig ved den osmanske [[generalstab]]en. Like etter ble han forfremmet til [[oberstløytnant]]. Etter kort tid ved den sørøstlige fronten ble han sendt til [[Dardanellene]]. Som sjef for 14. divisjon kjempet Karabekir ved [[slaget om Gallipoli]] i sommermånedene i 1915. I oktober samme år ble han utnevnt til stabssjef for første arme i Konstantinopel.

Han ble senere overført til [[Felttoget i Mesopotamia (første verdenskrig)|frontavsnittet i Mesopotamia]] hvor han sluttet seg til den osmanske 6. arme. For sin suksessrike deltakelse i [[Gallipoli (Tyrkia)|Gallipoli]] ble han dekorert i desember 1915 både av osmanernes og tyskerne og ble midlertidig forfremmet til [[oberst]]. I april 1916 tok han over kommandoen av det osmanske 18. korps, som hadde en viktig seier over de britiske styrkene, ledet av general [[Charles Townshend]] gjennom [[Beleiringen av Kut]] i [[Mesopotamia]].

Karabekir ble deretter utnevnt til kommandant over det osmanske 2. korps på [[Kampene i Kaukasus|Kaukasusfronten]] hvor han hadde bitre kamper mot russiske og armenske styrker i nesten ti måneder. 23. februar 1917 sørget han for at de osmanske styrkene i Kut ikke ble beleiret da [[Det andre slaget om Kut|de britiske styrkene erobret byen]] under [[Erobringen av Bagdad (1917)|den britiske fremrykkingen mot Bagdad]]. I september 1917 ble han utnevnt til [[brigadegeneral]].

=== Den tyrkiske frigjøringskrigen ===
[[Fil:KarabekirXV Corps.jpg|mini|Kâzım Karabekir som utnevnt kommandant for det osmanske XV korps i [[Trabzon]] 19. april 1919]]
[[Fil:Karabekir at Pasinler plain in 1918, cropped.jpg|mini|[[Kâzım Karabekir]] på en stopp i [[Pasinler]] på vei til [[Gjumri|Alexandropol]]]]
[[Fil:Karabekir poster.jpg|mini|Karabekir på en plakat etter seieren over armenerne]]
I henhold til [[Freden i Sèvres]], som avsluttet første verdenskrig ga sultan [[Mehmed VI|Mehmet Vahdettin]] Karabekir ordre om å overgi seg til [[Ententemaktene]], noe han imidlertid nektet. Han ble stående i regionen og sikret [[Erzurum]], med en kavaleribrigade for [[Mustafa Kemal Atatürk|Mustafa Kemal]] og hans patriotiske gruppe som gjennomførte Erzurum-kongressen i byen i perioden 23. juli til 4. august 1919. Han sluttet seg til Mustafa Kemals bevegelse med sin {{formatnum:18000}} store styrke og tok kommandoen på den østlige fronten i [[den tyrkiske frigjøringskrigen ]].

Tidlig i september 1920 gjennomførte Karabekir den første militære operasjonen mot [[Den demokratiske republikken Armenia]]. Det hadde vært mindre sammenstøt i [[Olti]]-regionen, men da de offensive aksjonene praktisk talt ikke medførte noen reaksjoner fra de allierte, iverksatte Karabekir en større offensiv 28. september da han sendte fire divisjoner over grensen til Armenia med mål om å erobret den strategisk viktige befestningen [[Sarıkamış|Sarikamish]].<ref>{{Cite book
  | last =Hovannisian
  | first =Richard G.
  | authorlink= Richard G. Hovannisian
  | title =The Republic of Armenia, Vol. IV: Between Crescent and Sickle, Partition and Sovietization
  | publisher=University of California Press
  | year =1996
  | location =Berkeley
  | isbn =0-520-08804-2
  | pages =184–195}}</ref> Sarikamish falt den følgende dagen, og tyrkerne førte offensiven videre. Den armenske motstanden falt sammen i løpet av oktober, og tyrkerne erobret [[Kars]] 30. oktober og okkuperte [[Gjumri|Alexandropol]], et viktig senter i den nye armenske republikken, 6. november.<ref>Hovannisian. ''Republic of Armenia, Vol. IV'', pp. 237–282.</ref> En våpenhvile ble inngått 18. november og forhandlinger ble gjennomført mellom Karabekir og den armenske utenriksministeren [[Alexander Khatisyan]] i byen. Til tross for at Karabekirs vilkår var veldig strenge, hadde ikke den armenske delegasjonen noe annet valg enn å godta disse. Karabekir satte sin signatur under fredsavtalen [[Alexandropoltraktaten]], som ble undertegnet 2. og 3. desember 1920.<ref>Hovannisian. ''Republic of Armenia, Vol. IV'', pp. 394–396.</ref>

Han ble deretter medlem av den nydannede tyrkiske nasjonalforsamlingen i [[Ankara]] og var også med på å undertegne vennskapsavtalen [[Armenias_historie#Kars-avtalen|Karsavtalen]] med [[Sovjetunionen]] 23. oktober 1921 som endelig slo fast grensene i [[Kaukasus]] etter første verdenskrig.