Redigerer Julius Cæsar (avsnitt)

== Cursus honorum ==

På veg tilbake til Roma ble han valgt som militær [[tribun]], noe som ble hans første skritt mot en politisk karriere. Han ble valgt til [[kvestor]] i år 69 f.Kr.,<ref>Freeman, 51</ref> og løpet av det samme året, ga han en gravtale for sin tante Julia, ''Laudatio Iuliae amitae''. Hans hustru Cornelia døde også dette året i barselseng. Barnet var dødfødt.<ref>Freeman, 52</ref> Julias begravelse ble en politisk markering, ettersom Cæsar insisterte på at Marius' dødsmaske skulle bæres i prosesjonen. Dette var det første åpne angrepet på Sullas [[proskripsjon]]er. Etter hustruens gravferd, om våren eller tidlig på sommeren 69 f.Kr., dro Cæsar for å tjenestegjøre som kvestor i [[Spania]].<ref>Goldsworthy, 100</ref> Mens han var i Spania, ble det sagt at han kom over en statue av [[Aleksander den store]]. Han innså da hvor misfornøyd han var over hvor kort han selv var kommet, i en alder hvor Aleksander allerede hadde verden for sine føtter. Da han reiste tilbake i 67 f.Kr.<ref>Goldsworthy, 101</ref>, giftet han seg med [[Pompeia (Cæsars hustru)|Pompeia]], et barnebarn av Sulla. Men som han senere skilte seg fra, etter at hans mor hadde hevdet at hun hadde vært involvert i seksuell løssluppenhet.<ref>Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#5 5–8]; Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#5 5]; Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2B*.html#43 2.43]</ref>

I år [[65 f.Kr.]], da han ble valgt til [[aedil]]. Embetet innebar regulering av byggeprosjekter, trafikk, handel og andre sider av dagliglivet i byen. Det var også aedilens oppgave å sørge for at det ble avholdt leker i [[Circus Maximus]]. Disse lekene ble bare i liten grad finansiert av staten, og det var derfor aedilens oppgave å skaffe penger. Dette betydde enorme kostnader fra egen formue. Cæsars leker var storslagne; ved et tilfelle fikk han ledet [[Tiberen]] inn på arenaen for å vise scener fra sjølivet. Han ble derfor meget populær, men også meget pengelens. På slutten av embetsåret, hadde han en gjeld på flere hundre [[talent (mynt)|talenter]]. Dette kunne satt en stopper for hans ambisjoner, ettersom han trengte penger for å bli valgt til høyere embeter.

Hans investering viste seg å være lønnsom, da han i [[63 f.Kr.]] ble valgt til ''[[Pontifex Maximus]]'', yppersteprest for den romerske statsreligionen, etter at forgjengeren [[Quintus Caecilius Metellus Pius]] døde. Hans motkandidater var to mektige senatorer. Det ble fremmet anklager om bestikkelser fra alle de tre sidene, men Cæsar vant overlegent til tross for sine motkandidatenes større erfaring og rang.<ref>Velleius Paterculus: ''Roman History'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Velleius_Paterculus/2B*.html#43 2.43]; Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#7 7]; Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#13 13]</ref> Dette betydde blant annet at han fikk et hus, [[Domus Publica]] på [[Forum Romanum]]. Embetet innebar at han hadde ansvar for all romersk religionsutøvelse, og et spesielt ansvar for [[vestalinnene]]. Det betød også slutten på hans pengeproblemer. Selv om embetet ikke innebar høye nok inntekter til å betale gjelden, lå veien nå igjen åpen til å fortsette oppover på den politiske rangstigen. Dessuten var han i kraft av sitt embete mer eller mindre immun for krav fra kreditorene. Hans embetstid startet med en skandale. Hans kone var ansvarlig for organiseringen av festivalen for [[Bona Dea]] i desember, ettersom dette var en festival utelukkende for kvinner. [[Publius Clodius Pulcher]] klarte å komme seg inn på festivalen, utkledd som kvinne. Dette var helligbrøde, og Cæsar så seg nødt til å skille seg fra Pompeia. Selv om han ikke var sikker på om hun hadde noe skyld, uttalte han at «Cæsars kone, som resten av Cæsars familie, må være hevet over enhver mistanke».

[[Fil:Maccari-Cicero.jpg|thumb|300px|''Cicero fordømmer Catilina'' av Cesare Maccari.]]
[[Marcus Tullius Cicero]], som var konsul, avslørte en konspirasjon for ta kontroll over republikken, organisert av [[Lucius Sergius Catilina]], en patrisisk aristokrat. De sammensvorne hadde planer om å styrte de valgte embetsmennene. Fem av Catilinas menn, alle fra prominente familier, ble dømt til døden uten forutgående rettssak. Dette var en skandale for romerne, og Cæsar var blant dem som protesterte mot dette bruddet på rettstradisjonen. Saken ble behandlet i Senatet, der [[Cato den yngre]] fikk trumfet gjennom at de skulle henrettes, – noe som skjedde samme dag. Flere senatorer anklaget Cæsar for å ha vært involvert i sammensvergelsen.<ref>Sallust: ''Catiline War'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Sallust/Bellum_Catilinae*.html#49 49]</ref> Cæsar hadde en dårlig dag også av andre grunner enn det politiske nederlaget; hans forhold til Servilia Caepionis ble offentlig kjent denne dagen. Det er usikkert om Cæsar hadde noen rolle i Catilinas konspirasjon, noe han ble beskyldt for. Mest sannsynlig er det at han dels virkelig så på mangelen på rettssak som en skandale, og dels at han så en mulighet til å knekke politiske motstandere uten at han hadde vært med på selve konspirasjonen. Tilsvarende ville han være et lett bytte for sine motstandere dersom de hadde kunnet knyttet ham til konspirasjonen. Selv om han sto på den tapende side og ble utsatt for alvorlige beskyldninger, fortsatte hans karriere riktig vei. Etter endt embetsperiode som praetor ble han i [[61 f.Kr.]], guvernør i [[Hispania Ulterior]] igjen. Denne stillingen var svært innbringende, og han kunne betale ned mye av sin gjeld.

Cæsar vendte seg til [[Marcus Licinius Crassus]], en av Romas rikeste menn. I motytelse for politisk støtte i Crassus' motstand mot Pompeius, betalte Crassus en del av Cæsars gjeld og fungerte som garantist for andre. Selv da, for å unngå å bli en privat borger og således bli åpen for rettsforfølge sin gjeld, reiste Cæsar til den spanske provinsen før hans tid som pretor var avsluttet. I Spania beseiret han to lokale stammer og ble hyllet som ''[[imperator]]'' av sine soldater, reformerte loven for gjeld, og fullførte sin guvernørpost med ære.<ref>Plutarch: ''Caesar'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#11 11–12]; Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#18 18.1]</ref> Som ''imperator'' hadde Cæsar krav på et triumftog. Men han ønsket også å bli valgt til [[romersk konsul]], den fremste embetsverdigheten i republikken. Om han hadde feiret med triumftog, måtte han ha forblitt soldat og stått utenfor byen inntil seremonien kunne bli foretatt. For å kunne stille til valg, måtte han gi fra seg kommandoen og reise inn til Roma som privat borger. Han kunne ikke makte begge deler på den tiden som var tilgjengelig. Han ba senatet om tillatelse for å stille til valg ''in absentia'', uten selv å være til stede, men [[Cato den yngre]] blokkerte forslaget. I valget mellom å komme til Roma i spissen for et triumftog eller stille til valg som konsul, valgte Cæsar det siste.<ref>Plutarch: ''Julius'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#13 13]; Suetonius: ''Julius'' [https://archive.today/20120530163202/http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Julius*.html#18.2 18.2]</ref>