Redigerer Julien Offray de La Mettrie (avsnitt)

== Verk ==
Som filosof ble La Mettrie særlig kjent for sin bok ''L'homme machine'' (1748; norsk: ''Mennesket, en maskin''). Boken ''Discours sur le bonheur'' eller ''Anti-Sénèque'' (1748), som han selv anså som sitt hovedverk, ble avslått i sin tid og ikke særlig lest i ettertiden.{{tr}}

[[Karl Marx]] var den første som brukte merkelappen ''[[Mekanistisk verdensbilde|mekanistisk]] materialisme'' på «Monsieur Machine» La Mettrie, for å markere utviklingen av sin egen tenkning frem til den [[historisk materialisme|historiske materialisme]].{{tr}} 

La Mettrie står egentlig ikke for en mekanistisk materialisme.{{tr}} Han utviklet derimot – med utgangspunkt i [[Descartes]] – en strengt erfaringsorientert [[materialisme]] og som benekter alle metafysiske forutsetninger eller konklusjoner.{{tr}} Følgelig definerer han sjelen – et sentralt konfliktpunkt i den tidlige opplysningstiden – som resultat av komplekse kroppsfunksjoner. Dermed fremstår sjelen ikke bare som påvirket av individuelle forandringer (f. eks. av kroppslige funksjonsforstyrrelser eller pga. læring) men også som et resultat av en biologisk utvikling. Med dette avvek La Mettrie radikalt fra Descartes, som hadde antatt en [[dualisme]] av ånd og materie. La Mettrie var altså en materialistisk [[monist]] og en konsekvent [[ateist]], og i motsetning til sine samtidige ikke en rolig en.{{tr}} Mens nesten alle prominente representanter for opplysningstiden plasserte sin morallære på samme trinn som den kristne morallære, proklamerte La Mettrie – selv om han la ordene i munnen på et fingert «skrekkelig menneske» – at verden aldri skal bli lykkelig om den ikke blir ateistisk.<ref>Se: ''Der Mensch als Maschine''. Nürnberg: LSR-Verlag 1985, s. 66</ref>

Med dette skaffet han seg enda flere fiender. Hans første og mektigste fiender var franske leger.{{tr}} Etter hans mening ignorerte de ethvert medisinsk fremskritt om bare "butikken var i sving", og han var ikke taus om dette fenomenet. Og så kom opplysningstidens representanter som hans fiender – de som egentlig skulle være hans allierte mot de klerikale og politiske maktene av ''l'[[ancien régime]]'': [[Voltaire]], [[Denis Diderot|Diderot]], [[Paul Henri Thiry d'Holbach|Holbach]] og [[Jean-Jacques Rousseau|Rousseau]] hadde han alle imot seg. Først tiet de om han og hans bøker, etterpå stengte de han ut fra filosofenes forsamling som et i moral og tanke, råttent menneske.<ref>Denis Diderot (1782): ''Essay über die Herrschaft der Kaiser Claudius und Nero sowie über das Leben und die Schriften Senecas''. I: Philosophische Schriften II. Berlin (Ost): Aufbau-Verlag 1961, s. 429</ref> Voltaire kalte spydig La Mettrie for «hoffateisten», da han levde ved Fredrik IIs hoff.{{tr}}

Opplysningstidens filosofer brydde seg ikke om å argumentere mot La Mettries tanker som de aktet så lavt. Men en kan finne antydninger på at det var La Mettries ''théorie des remords'', hans oppfatning om skyldfølelsens utvikling og opprinnelse og om samvittighetens funksjon, som han hadde utviklet i sin bok ''Discours sur le bonheur'', som var det utilgivelige. Med denne teorien – som La Mettrie betraktet som sin eneste egne filosofiske prestasjon<ref>Se: ''Über das Glück, oder Das höchste Gut («Anti-Seneca»)''. Nürnberg: LSR-Verlag 1985, s. 11</ref> – utvikler han en rudimentær teori om utviklingen av et (i moderne terminologi) ''Über-Ich'' (super-ego) og de skader på personligheten som opptrer i denne sammenheng. Dette er først blitt fremhevet av nyere La Mettrie-studier.<ref>Bernd A. Laska: ''Die Negation des irrationalen Überichs bei La Mettrie''. Nürnberg: LSR-Verlag 1999 [http://www.lsr-projekt.de/lmnega.html (Online-Version)]</ref>