Redigerer Jon Leirfall (avsnitt)

== Partisekretær og rikspolitisk debut ==
I 1929 ble han innhentet av Bondepartiets ledelse til å bli dets partisekretær. Til tross for sin unge alder var ikke Leirfall noen ukjent figur i partiet. Han hadde engasjert seg for språk og politikk også på landbrukshøyskolen, hvor han ledet Ås studentmållag. Gjennom pressearbeidet hadde han også knyttet viktige kontakter.<ref name="storm 16-27" /> Han kom fra stillingen som fylkessekretær i Nord-Trøndelag.<ref name="Håve 25-36">{{Kilde bok|forfatter=Håve, Kjell|tittel=Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år|utgivelsesår=2012|forlag=Bokbyen Forlag|utgivelsessted=Tvedestrand|isbn=82-92920-31-5|side=25–36}}</ref>

Leirfall fikk ansvar for å bygge organisasjonen, men han mintes: «det var ikkje noe stort apparat å ta over – ei kontordame, ei skrivemaskin og ei tom pengekasse».<ref name="leiting">{{Kilde bok|redaktør=Larsen, Bjørn Helge (red.)|tittel=Historisk årbok 1999|forfatter=Håve, Kjell|artikkel=På leiting etter det som soga seier: I Jon Leirfalls fotspor – gjennom norsk politisk historie|side=9–44|forlag=Historielagene i Stjørdalsbygdene|utgivelsesår=1999|isbn=82-993759-3-2}}</ref> Grensene mellom Bondelaget og Bondepartiet var uklare, og partiet fikk ikke egne medlemmer og landsmøter før i slutten av 1930-årene. Frem til slutten av 1931 var partisekretæren underordnet Bondelagets generalsekretær [[Wilhelm Dietrichson]]. Leirfall påbegynte arbeidet med å gjøre partiet mer uavhengig. Han ble også redaktør i partiavisen ''Arbeidslivet'', som han sørget for å modernisere.<ref name="Håve 25-36" />

[[Fil:Peder Kolstads regjering (1931).jpg|thumb|300px|Den første Bondeparti-regjeringen i 1931. Statsminister [[Peder Kolstad]] sittende i midten. {{byline|Nasjonalbiblioteket}}]]

I 1931 bidrog Bondepartiet sammen med [[Arbeiderpartiet]] og tre venstremenn til å felle [[Johan Ludwig Mowinckels andre regjering|Mowinckel-regjeringen]] på [[Lilleborgsaken]]. Et klart flertall i Bondepartiets stortingsgruppe pekte på [[Peder Kolstad]] som statsminister, på bekostning av stortingsgruppens formann [[Jens Hundseid]]. Leirfall, Hundseid, Dietrichson, [[Jon Sundby]], [[Rasmus Langeland]] og [[Thorvald Aadahl]] gav Kolstad råd om sammensetningen av det som skulle bli den første Bondeparti-regjeringen. Etter å ha blitt overtalt av Aadahl, og sannsynligvis blitt påvirket av bekjentskaper utenfor partiet, tok Kolstad med [[Vidkun Quisling]] som forsvarsminister.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Gabrielsen, Bjørn Vidar|år=1970|tittel=Menn og politikk. Senterpartiet 1920–1970|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|side=68–80|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072001076}}</ref> På denne tiden nådde gjeldskrisen i landbruket et klimaks. Det året trykket ''Nationen'' en artikkel som tok til orde for å danne foreninger av debitorer på bygdene for å «diktere passivkapitalen». Forfatter var Leirfall, som holdt seg anonym for ikke å forplikte partiet for mye. Da Kolstad døde i 1932, fremstilte Hundseid seg selv for kongen som den naturlige arvtageren. Rasmus Langeland og Nils Trædal stod på Leirfalls kontor og prøvde forgjeves å ringe til [[Einar Borch]] og få ham til å påta seg oppgaven. Hundseid anså Leirfall så vel som Quisling og [[Bygdefolkets Krisehjelp]] som sine fiender.<ref name="Håve 37-66">{{Kilde bok|forfatter=Håve, Kjell|tittel=Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år|utgivelsesår=2012|forlag=Bokbyen Forlag|utgivelsessted=Tvedestrand|isbn=82-92920-31-5|side=37–66}}</ref> Leirfall skrev i et brev senere det året at han «følger heller Quisling død enn Hundseid levende».<ref>{{Kilde bok|forfatter=Håve, Kjell|tittel=Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år|utgivelsesår=2012|forlag=Bokbyen Forlag|utgivelsessted=Tvedestrand|isbn=82-92920-31-5|side=51}}</ref>

Etter regjeringens fall i februar 1933 gikk Quisling langt i forsøket på å ta Hundseids plass som Bondepartiets formann. Det lyktes ham ikke. Jon Leirfall var blant de som i stedet øynet muligheten for et søsterparti i byene, sannsynligvis med blikk for den store mobiliseringen rundt Bygdefolkets Krisehjelp. Med Quisling og Hundseid som ledere for hvert sitt parti, antok Leirfall at konflikten ville dempes. I mai 1933 stod Quisling i spissen for å danne det [[fascisme|fascistoide]] partiet [[Nasjonal Samling]]. Fortsatt ble Leirfall og Jon Sundby regnet som pådrivere for et samarbeid med det nye partiet. I ettertid bedyret han at han brukte sin stilling for å avverge en indre splittelse i Bondepartiet, og tok seg nær av beskyldninger om å ha vært fascist.<ref name="Håve 37-66" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Gabrielsen, Bjørn Vidar|år=1970|tittel=Menn og politikk. Senterpartiet 1920–1970|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|side=120–123|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072001076}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Rovde, Olav|år=1995|tittel=Norges Bondelag 1896–1996. Bind 1: I kamp for jamstelling 1896–1945|utgivelsessted=Oslo|forlag=Landbruksforlaget|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010081320013|isbn=82-529-1629-5|side=310}}</ref> 

Bondebevegelsens høvdinger, Wilhelm Dietrichson og [[Johan E. Mellbye]], var prinsipielt skeptiske til at staten skulle gripe inn i gjeldskrisen i landbruket. Leirfall delte ikke dette synet. For å hindre at [[Arbeiderpartiet]] vant velgere på bygdene på bekostning av Bondepartiet, ville ikke Leirfall holde avstand mellom partiene for enhver pris.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Gabrielsen, Bjørn Vidar|år=1970|tittel=Menn og politikk. Senterpartiet 1920–1970|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|side=38–41|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072001076}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Rovde, Olav|år=1995|tittel=Norges Bondelag 1896–1996. Bind 1: I kamp for jamstelling 1896–1945|utgivelsessted=Oslo|forlag=Landbruksforlaget|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010081320013|isbn=82-529-1629-5|side=280}}</ref> Selv om han var kritisk til Arbeiderpartiets radikalisme, imøtegikk han de mest antisosialistiske delene av sitt eget parti.<ref name="Håve 25-36" /> Leirfall tilhørte flertallet i Bondepartiet som støttet [[kriseforliket]] i 1935. Forliket sikret Arbeiderpartiet regjeringsmakt ved [[Johan Nygaardsvold]], mens Bondepartiet fikk gjennomslag for økonomiske virkemidler rettet mot landbruket. Etter at han gått av som generalsekretær, ble han i 1934 styremedlem i Bondelaget. Selv om Leirfall var mer praktisk orientert enn Mellbye, stod de hverandre nært. De samarbeidet for å overbevise Bondelaget om å avvise [[nazisme|nazifisering]] i 1940.<ref name="Håve 67-90">{{Kilde bok|forfatter=Håve, Kjell|tittel=Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år|utgivelsesår=2012|forlag=Bokbyen Forlag|utgivelsessted=Tvedestrand|isbn=82-92920-31-5|side=67–90}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Rovde, Olav|år=1995|tittel=Norges Bondelag 1896–1996. Bind 1: I kamp for jamstelling 1896–1945|utgivelsessted=Oslo|forlag=Landbruksforlaget|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010081320013|isbn=82-529-1629-5|side=384–390}}</ref>

Leirfall fratrådte som generalsekretær ved årsskiftet 1933/1934. Dette skyldtes til dels den belastende konflikten mellom Hundseid og Quisling, dels Leirfalls ambisjoner i hjemfylket foran [[stortingsvalget 1936|stortingsvalget i 1936]]. Han kom også tidlig i konflikt med sin etterfølger, [[Hans Holten]].<ref name="Berntsen 106-110">{{Kilde bok|forfatter=Berntsen, Harald|utgivelsesår=2007|tittel=Staurberaren Per Borten|forlag=Aschehoug|utgivelsessted=Oslo|isbn=978-82-03-22885-8|side=106–110}}</ref> Han gikk til en stilling som kornoppkjøper og møllekontrollør for [[Statens kornforretning]] i Stjørdalsbygdene. Leirfall var Bondepartiets 1. vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag fra 1937 til 1945, etter at de sittende representantene [[Ivar Kirkeby-Garstad]] og [[Eliseus Müller]] hadde fått innfridd sine ønsker om renominasjon. Han møtte første gang på Stortinget som vararepresentant i juni 1938, da han brøt med partilinjen og stemte for å senke stemmerettsalderen til 21 år. Vararepresentanter ble sjelden innkalt på denne tiden, og Leirfall var i mange år den eneste stortingsrepresentanten som hadde møtt før okkupasjonen.<ref name="storm 73-75">{{Kilde bok|forfatter=Leirfall, Jon|tittel=I storm og stille. Blad frå minneboka|utgivelsesår=1989|utgivelsessted=Oslo|forlag=Samlaget|isbn=82-521-3390-8|side=73–75|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008091600068}}</ref>