Redigerer Johannes av Korset (avsnitt)

==Ordensliv==

Den 24. februar 1563, da han var 21 år gammel, trådte han inn i karmelittordenen, hvor han fikk navnet Johannes av St. Mattias (Juan de Santo Matía). Etter å ha fullført [[Novise|novisiat]]et studerte han teologi og filosofi i Salamanca fra 1564 til 1567. Han fikk tillatelse til å følge den gamle karmelittregelen uten de lettelser som forskjellige paver hadde innvilget. Han søkte også om å få forbli [[Lekmann|legbror]], men dette ble avslått, og han ble presteviet i 1567. Den første messen leste han i hjembyen Medina del Campo.

Etter kort tid begynte han å tenke på å gå over til [[karteuserordenen]], som var strengere enn karmelittene, ettersom han ikke var fornøyd med utviklingen. Men under et besøk hjemme i Medina del Campo ble han kjent med karmelittsøsteren [[Teresa av Ávila]], som tidligere hadde reagert på samme måte, og som i 1562 hadde begynt et reformarbeid. Hun overtalte ham til å bli, og til å slutte seg til hennes arbeid, ettersom hun hadde fått tillatelse til å reformere to mannlige ordenshus. Som en følge av dette ble de reformerte (barføtte) karmelittene, ''Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Virginis de Monte Carmelo'', opprettet.

Den 28. november 1567 grunnla han sammen med fire andre det første reformerte mannlige ordenshuset i [[Duruelo]]. Han tok da navnet Johannes av Korset (''Juan de la Cruz''). Brødrene levde i ytterste fattigdom, i et meget enkelt kloster. Teresa grunnla et nytt munkekloster i [[Pastrana]], så et i [[Mancera]] og i 1570 det fjerde i [[Alcalá]]. Munkene i Duruelo flyttet til Mancera, og i 1571 flyttet Johannes videre til Alcalá og ble rektor på en skole som var knyttet til byens universitet. 

Johannes opplevde så det som er beskrevet som en åndelig tørke. Han led sjelekvaler, og mente han ble fristet av [[Djevelen]] og følte at Gud hadde forlatt ham. Men etter å ha gjennomgått dette fant han igjen tilbake til gleden ved kontemplasjon. 

Teresa ble i 1571 sendt til [[Avila]] for å være priorinne for et ureformert kloster der. Hun ba Johannes om å være åndelig veileder og skriftefar, et oppdrag han hadde fra 1572 til 1577. Han møtte sterk motstand fra de ureformerte karmelittene, som så på reformen som et opprør. De kalte ham en «ulydig og oppsetsig munk», og hadde en tilsvarende karakteristikk av Teresa. I 1577 avviste et generalkapittel i ordenen reformen, og nektet å gi de reformerte husene uavhengighet. Johannes ble da sendt tilbake til sitt opprinnelige kloster i Medina. Han nektet, da hans oppdrag var gitt av den pavelige [[nuntius]], og ikke av ordenen. Provinsialen fikk sendt væpnede menn som den 3. desember 1577 brøt opp døren hans, hentet ham og fraktet ham bort. Han ble tatt med til et ureformert kloster i [[Toledo]], hvor han ble satt i enecelle fordi han fortsatt nektet å oppgi reformen. 

Han satt i en celle på 2 x 3 m, nesten uten lys, og fikk verken lese eller skrive, feire [[messe (katolsk)|messe]] eller snakke med andre. Han ble utsatt for harde forhør, og ble pisket offentlig i kapittelhuset tre ganger i uken etter ordre fra [[Hieronymus Tostado]], som var karmelittenes [[generalvikar]] i Spania og rådgiver for den spanske [[inkvisisjonen]]. Hans helse var allerede dårlig, og han døde derfor nesten av behandlingen. Piskingen gav arr som han bar resten av livet.

Mens han satt i cellen smuglet en medbror inn penn og papir, og han skrev sine første dikt, som var preget av mystisisme. Etter ni måneder klarte han å skru av låsen på celledøren, og snek seg forbi vakten. Det eneste han hadde med seg var diktene han hadde skrevet.

I [[1578]] flyttet han til det reformerte klosteret i [[Beas de Segura]], og deretter videre til klosteret Monte Calvario i nærheten. I [[1580]] ble striden innen ordenen endelig bilagt, da paven godkjente at de reformerte opprettet en egen provins. Først i 1593, etter Johannes' død (og mot hans vilje), ble de reformerte en egen orden. Johannes fikk etter dette flere høye embeter i ordenen, og ble kjent som sjelesørger og åndelig veileder. Han hadde grunnlagt et kollegium i [[Baeza]], hvor han var rektor i tre år. Han gjorde alt for å hjelpe sine munker, blant annet ved å kjøpe dyre medisiner og å kjøpe inn kjøtt til de syke under en influensaepidemi. Selv unnet han seg ingenting.

Hans hovedverk som forfatter er de tre diktene «''Sjelens mørke natt''», «''[[Åndelig sang]]''» og «''Den levende kjærlighets flamme''». Johannes har også skrevet kommentarer, med samme tittel, til hver av diktene. Dertil er også kommentaren «Oppstigningen til Karmel» knyttet til det første av diktene. Både diktene og kommentarene står sentralt i den spanske litteraturens gullalder og innen den [[kristen mystikk|kristne mystikken]]. 

Teresa av Avila døde i [[1582]], og Johannes fortsatte deretter reformarbeidet alene. Han bl samme år prior i ''Los Martires'' ved [[Granada]]. I klosteret valgte han det verste rommen, og sov på planker. Det eneste positive med rommet var et vindu mot hagen, som han ofte kikket ut av, på blomstene i hagen eller stjernene på nattehimmelen, mens han bad. Han elsket naturen, og tok ofte med munkene ut på landet.

Moren, som var en from kvinne, ble overlatt til karmelittnonnene, hvor hun fant seg godt tilrette. Hun hadde sammen med sin sønn Frans hele tiden hjulpet og støttet Johannes i hans arbeid. Hun døde hos dem, og ble gravlagt i klosteret i Medina del Campo. 

Også innen de reformerte ordensgrenen oppsto det strid, og Johannes støttet da de moderate kreftene mot [[Nikolas Doria]], som ville bryte helt med de ureformerte. Doria og hans meningsfeller vant makten i ordensgrenen, og Johannes ble fratatt embetet som prior. Fra [[1585]] var han provincial i [[Andalucía]]. Etter endt embetstid der ble han, fra [[1588]], prior i hovedklosteret i [[Segovia]]. 

Doria fikk støtte fra paven, slik at det i [[1588]] ble en klarere splittelse mellom de reformerte og de ureformerte. [[Hieronymus Gacián]], som støttet Johannes, ble fratatt all autoritet. Striden roet seg etterhvert, men i pinsen [[1591]] forsvarte Johannes både Gracián og ordenssøstre som også tilhørte de moderate. Doria benyttet muligheten til å frata Johannes alle embeter, og sendte ham til en avsidesliggende kommunitet i Andalucía, ''La Peñuela''. Der tilbrakte han noen måneder i meditasjon og bønn. 

Under et besøk i [[Sevilla]] hadde Johannes begrenset prekenretten til to brødre. En av dem, en pater Diégo, ble etterhvert konsultor i ordenensgrenen, og startet undersøkelser av Johannes. Han brakte falske anklager, og skrøt av at han skulle få utvist Johannes fra ordenen og få ham sendt som misjonær til [[Mexico]]. 

Før det ble noe av dette ble Johannes alvorlig syk, og han fikk ordre om å forlate La Peñuela. Han fikk valget mellom det bekvemme klosteret i Baeza, eller et kloster i [[Ubeda]] hvor den andre munken han hadde refset i Sevilla, pater Frans, nå var prior. Han valgte Ubeda. Sykdommen ble verre under reisen, og han ådro seg en betennelse i det ene benet. I tillegg behandlet prioren ham på en umenneskelig måte, blant annet ved å bytte ut en sykepleier som behandlet ham godt, og ved å nekte ham vanlig mat. Provinsialen fikk høre om dette, og ga prioren en kraftig reprimande.

Johannes levde så under bedre forhold, men led sterkt under sykdommen. Blant annet var datidens kirurgiske inngrep var svært smertefulle. Han død 14. desember 1591, 49 år gammel. Det fortelles at det bredte seg en duft av roser i cellen da han døde, og prioren skjønte at han hadde vært en hellig mann. Hans legeme ble fraktet til Segoia, hvor det er bevart i klosteret ''Carmelitas Descalzos'', angivelig uten spor av forråtnelse.