Redigerer Johanne Pedersdatter (avsnitt)

== Saken ==
Johanne ble anklaget for å ha forgjort flere med døden til følge. I retten møtte [[lensherre]] Henrik Bille og fogden, rådmennene Velom Jonsen og Svend Hansen, og en [[lagrett]] bestående av 16 av byens aktede menn. Hovedvitne var den påstått [[synsk]]e Karen Nilsdatter. Dødsdommen tyder på at Johanne etter flere runder med [[tortur]] har erkjent skyld. Da dommen ble avsagt, ble Henrik Bille spurt om ikke han ville la henne leve. Det ville han ikke, og det ville vært problematisk med [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian 4.s]] forordning av [[12. oktober]] [[1617]]<ref>[https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/forbrytelse-og-straff/trolldomsforordningen-av-12.oktober-1617 Kongens trolldomsforordning av 1617]</ref> om trolldom. Karen Nilsdatter forklarte at da hun fikk vite at prestekonen var blitt syk, gikk hun til [[prestegård]]en og tilbød å hjelpe. I forstuen mente hun å se en hvit skikkelse, men satte seg på sengekanten hos den syke. Utenfor hørtes det bråk fra [[katt]]er eller [[ulv]]er - eller var det noe verre? Først nå skjønte hun at kvinnen i forstuen hadde vært Johanne, enda hun senere hevdet hun ikke kjente henne - men dette vitnemål «ville hun leve og dø på», et uttrykk som går igjen i trolldomsprosesser. Karen fikk dele seng med en annen kvinne, og plutselig tok den fyr. Da mente hun Johanne stod over henne og [[spytt]]et på henne tre ganger. Johanne-skikkelsen forlot så rommet, men i døren snudde den seg og spyttet tre ganger til. Spytte kunne man for å verne seg mot det onde; men også for styrke en [[magi]]sk handling.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 218-19)</ref>

Maren Skredders som arbeidet i prestegården, fortalte at etter prestekonens død kom Karen Nilsdatter dit for å kjøpe brød. Hun sa da at prestekonen hadde lovet henne et skjørt for hjelpen hun hadde gitt, men at «svøpen» - dvs. [[ondskap]]en - fremdeles var i prestegården, og at flere snart ville følge prestekonen. Det fikk hun rett i, presten herr Nils døde snart også. Johanne benektet at hun hadde skadet prestekonen, men hun hadde kranglet med presten herr Nils om et kjøp av en ku. Herr Nils var kjent som en udugelig prest, han hadde stilt beruset i kirken og hadde fra [[alter]]et [[forbannelse|forbannet]] [[Randaberg]] [[menighet]] fordi de ikke ville gi ham noe skussmål da han ønsket å søke et fast prestekall.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 216-20)</ref>

Det var ikke herr Nils med sitt dårlige rykte som tok ut anklage mot Johanne. Det gjorde [[fogd|byfogden]] Torn Søffrensson, som kort tid før hadde klaget over flere av herr Nils' liktaler. Men Søffrenson var en fanatisk heksejeger.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 217)</ref> Han var fra [[Skive]] i [[Jylland]] (og i Jylland ble det i årene [[1617]]-25 ført ikke mindre enn 267 [[hekseprosess]]er), og far til [[svartebok]]spresten [[Søren Schive]]. Søffrensson ble byfogd i Stavanger i [[1618]] og avla rådmannseden året etter. I løpet av sine 16 år i embedet fikk han syv personer sendt på bålet - ikke bare Johanne, men også foreldrene til Karen Nilsdatter, Jon Smed, Karen Svensdatter i Buo og Aslaug Eriksdatter - sistnevnte fikk sjansen til å renvaske seg ved «vannprøven», men hun fløt og ble dermed funnet skyldig.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 233)</ref>

[[Rettergang]]en mot Johanne varte i tre måneder, og Simon Jakobsen støttet sin kone som best han kunne. I [[1610]] var det blitt reist trolldomsanklage mot borgeren Bernt Hermansens kone og mot biskop Jørgen Erikssøns tredje kone Barbra Trondsdatter. Den siktede Adtlou Eriksdatter hadde den gang anklaget Barbra for å ha bedt henne om å gå til [[lagmann]] Peder Rafn og gi ham råd som kunne gjøre ham veltalende i retten og hans kone råd mot [[sjøsyke]]. Kvinnenes familier henvendte seg da direkte til Christian 4. som deretter påla den daværende lensherren, [[Jørgen Kaas til Gjelskov]], å ta seg av sakene, så det ikke overgikk kvinnene noen urett.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 228)</ref>

Simon Jakobsen ønsket at konen fikk sitte i forvaring hjemme, og tilbød sitt eget liv og gods i pant som garanti for at hun ikke rømte. Dette godtok ikke retten, før to andre aktede menn også satte sine liv og gods i pant (kjøpmann Herman Lønnemand og skredder Hans Lauritsen, som senere giftet seg med Jakobsens datter av første ekteskap, Margrete. I de siste fortvilte ukene før domfellelse prøvde Jakobsen å frikjøpe Johanne. Først tok han opp dette med byfogd Søffrensson, som avslo. Så gikk han til borgmester Niels Høgh,<ref>[http://vagshaug.no/allslekt/9139.htm Slektstavle]</ref> som avviste tilbudet om penger med at han uten godtgjørelse skulle sørge for at loven ble fulgt. Jakobsens fremstøt tjente ikke Johannes sak. Hans kone ble dømt og brent på bål, og hennes del av fellesboet tilkjent kongen.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 210)</ref>

Blant lagmennene som dømte Johanne, var den aktede bakeren Kristen Gundersen og Peiter Reimers, også kaldt Peiter [[kontrafei|Contrafeier]], kjent spesielt for [[altertavle]]ne han malte og [[portrett]]et av [[Peder Claussøn Friis]]. Blant vitnene mot henne var kvinnene som hadde sittet ved Karens sykeseng: Biskop [[Laurits Clausen Scabo]]s kone Mette Ditlevsdatter Fox, kremmer Bernt Berntsens kone Idkenn og [[magister]] Jens Jørgensens kone Kirsten Trane.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 229)</ref>

Johanne Pedersdatter avviste Karen Nilsdatters påstander med at hun ikke hadde noe med prestekonens sykdom å gjøre, og heller ikke kunne utrette noe ondt. Hennes mann  sa i retten at ikke vektla noe som helst fra Karens løgnaktige munn. Han betraktet henne som en tyv og en hore og dermed «uærlig». Han førte også vitner på dette. Men motparten førte vitner som støttet Karen. Ingeborg Davidsdatter sa at prestekonen mistenkte Johanne for å ha forbannet både datteren og henne selv. Ingeborg hevdet å ha vært hos prestekonen i to uker, og at denne jevnlig klaget over Johanne som gjorde det så vondt for henne. Til biskopens kone Mette Fox hadde hun sagt, at det var én i byen «som er ond i hugen». Å tenke ondt var den gang å skape ondt. Kirsten Trane sa at prestekonen hadde sagt om Johanne: «Gud gi at hun ville komme til meg! Vil hun ikke tilgi meg, så vil jeg tilgi henne før jeg dør.»<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 221-22)</ref>

Jon Davidsen var blant Johannes argeste motstandere. Hun og hans sønn Christen hadde begge solgt [[øl]] på [[Hjelmeland]] da Johanne skjelte ut Christen for å stjele kunder fra henne. Etterpå gikk Christen nærmest fra vettet, dro klærne av seg og prøvde å gå gjennom loft og vegger hjemme. Moren hans gikk til Johanne og sa at hvis ikke hun gjorde gutten frisk igjen, skulle hun få henne på bålet, om hun så skulle «tigge seg gjennom tre kongeriker». Søren Smed forklarte at en kveld satt tjenestejenten hans i [[ildhus]]et da en svart [[gås]] kom inn. Hun skrek og jaget gåsen. Svarte fugler ble forbundet med ulykke og død. Samme natt fikk Søren voldsomme sting i siden som varte i syv uker. Men han presiserte at han ikke visste om Johanne hadde noe med dette å gjøre.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 223)</ref> Flere naboer hadde heller ikke noe galt å si om Johanne. En nabokone bevitnet at hun «''alldeles indtedt haffde at klagge paa Simens Quinde''».<ref name="ReferenceA">Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 225)</ref>

Fem år etter at Karen Nilsdatter hadde gjort sitt for å få Johanne dømt, ble Karens egne foreldre, Nils Pedersen Skabo<ref>[https://www.trolldomsarkivet.uio.no/cgi-bin/ikos/heksepdf.pdf?fysDokId=1878&regId=277 Nils Skabos trolldomssak]</ref> og Maren Povlsdatter, også anklaget for trolldom, dømt og begge brent.<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 224)</ref>

I Stavanger [[domkapitel]]s forhandlingsprotokoll for [[1. oktober]] 1622 står et notat om at presten Otto Ravn ureglementert var til stede ved «det pinlige forhøret» (dvs. torturen). Videre hadde han også fulgt Johanne til bålet sammen med presten, herr Gabriel. Biskop Scabo i Stavanger - for øvrig herr Gabriels svigerfar - ble svært fortørnet over disse overtramp. Ingen vet sikkert hva som siden skjedde med Ravn, men mange år senere holdt en forarmet prest ved navn Otto Ravn til i [[Jostedalen]]. Om det er samme person, har han vært svært ung da han fulgte Johanne til bålet.<ref name="ReferenceA"/> Herr Nils som ble enkemann etter Karen, ble igjen innberettet til domkapitelet for å gjentatte ganger å ha møtt frem drukken til gudstjenester og offentlig i gatene. Likevel fikk han fortsette som prest til sin død i [[1625]].<ref>Bente Gullveig Alver: ''Mellem mennesker og magter'' (s. 216)</ref>
[[Fil:Viborg_Katedralskole_Symmetrical.jpg|thumb|[[Viborg]] [[katedralskole]].]]