Redigerer Johan Thorne (avsnitt)

== Politisk arbeid ==
[[Fil:Johan Thorne.jpg|thumb|left|150px|Statsråd Johan Thorne. {{Byline|Ludwik Szacinski}}]]
[[Fil:Thornes ansjovis.jpg|thumb|Svensk karikaturtegning vedrørende inkluderingen av en Venstre-politiker i Thornes regjeringskabal i 1897. {{Byline|Edvard Forsström|type=Illustrasjon}}]]

Thorne var medlem av Moss bystyre og [[liste over ordførere i Moss|byens ordfører]] 1881–1889. Som ordfører la han ned en stor innsats for utviklingen av byens næringsliv, blant annet med hensyn til bruken av [[Vansjø]] og etableringen av [[cellulose]]fabrikken i byen.<ref name="Salomonsen" />

Han var innvalgt på [[Stortinget]] fra kjøpstedene [[Moss og Drøbak valgkrets|Moss og Drøbak]] 1883–1891 og fra [[Smaalenenes amt|Smålenenes amt]] 1895–1897 og 1904–1906. Han havnet raskt i opposisjon til Emil Stang sammen med blant andre [[Ketil Motzfeldt]]. I det meste av sin tid på Stortinget var Thorne medlem og formann i [[Stortingets næringskomité]] (og av Arbeiderkommisjonen av 1885), og konsentrerte seg i all hovedsak om næringspolitikk.<ref name="NBL" />

Med sin sakkyndighet innen praktisk økonomi, opparbeidet han seg snart betydelig respekt og økende innflytelse i partiet Høyre.<ref name="NBL" /><ref name="Salomonsen" /> Ifølge [[Paul Thyness]] hadde han imidlertid, som selvbevisst, handlingsrettet og viljesterk forretningsmann, liten sans for kompromisser og politiske nødvendigheter.<ref name="NBL" /> Thorne beveget seg politisk stadig mer mot høyre, motsatt av Emil Stang, og kom i et tillitsforhold til kongen, antageligvis gjennom sin bror, en av kong [[Oscar II]]s kammerherrer.<ref name="NBL" />

Han var [[statsråd]] i [[Indredepartementet]] i [[Emil Stangs første regjering]] fra 13. juli 1889, en utnevnelse som skyldtes kongelig påtrykk.<ref name="NBL" /> 1. juli 1890 gikk han over til å være statsråd ved [[Statsrådsavdelingen i Stockholm]]. Hans forhold til statsministrene Emil Stang og [[Gregers Gram (1846–1929)|Gregers Gram]] var anspent, og dette ble ikke bedre av at Stang hverken rådførte seg med blant andre Thorne eller bad om kongens tillatelse før han stilte [[kabinettsspørsmål]]. Kabinettsspørsmålet førte til at regjeringen måtte gå av den 6. mars 1891. 

Etter en pause fra politikken var han tilbake som statsråd i Indredepartementet i [[Emil Stangs andre regjering]] fra 2. mai 1893. Før dette hadde Thorne vært aktuell som ny statsminister under regjeringskrisen våren 1892, og med krav om handlekraft og klarere linjer overfor kong Oscar fikk Thorne umiddelbart mer appell enn Emil Stang. Han måtte imidlertid innse at Stangs posisjon var for sterk. [[Johannes Steens første regjering]] trakk sin avskjedssøknad tilbake, men ett år senere var regjeringens avgang uunngåelig da den tok opp [[konsulatsaken]] på nytt, og Stang kunne danne sin andre regjering. Allerede i august 1893 søkte Thorne om avskjed, støtt over at Stang på regjeringens vegne avgav en erklæring om konsulatbevilgningen uten å konsultere ham, men overtalelser fra kong Oscar fikk ham til å trekke avskjedssøknaden tilbake.<ref name="NBL" /> Da Thorne kom i uoverensbestemmelse med resten av regjeringen angående jernbanespørsmålet, fikk han innvilget sin avskjedssøknad den 2. mars 1894, full av bitterhet og forakt for «Stang og hans Kreaturer».<ref name="NBL" />

Han var [[stortingspresident]] samtidig som [[Carl Berner]] 1903–1906, formann i [[Stortingets landbrukskomité]] 1904–1906 og Høyres [[parlamentarisk leder|parlamentariske leder]] 1904–1906. I denne perioden spilte Thorne imidlertid en mer tilbaketrukket rolle, men markerte seg allikevel i konsulatsaken. Han stod fast på statsminister [[Francis Hagerup]]s forhandlingslinje, altså at løsningen burde søkes igjennom forhandlinger istedenfor en juridisk omtvistelige aksjonslinje.<ref name="NBL" /><ref name="NB" /> Høsten 1905 ønsket han umiddelbart kongevalg, og han fikk det ærefulle oppdrag av å være ordfører for Stortingets delegasjon til kong [[Haakon VII]] og dronning [[Maud av Norge|Maud]]s kroning i [[Trondhjem]] i 1906.<ref name="Lindstøl" />