Redigerer Jernbanetog (avsnitt)

==Tog som kjøretøy – den gjengse betydningen==
[[Fil:E12271-41.jpg|thumb|Motorvognsett type 73 nord for Støren.{{byline|Svein Sando}}]] For at jernbanekjøretøy skal forstås som tog, må kjøretøyene være koblet sammen, og de må kunne bevege seg ved egen hjelp. Minst ett av kjøretøyene må altså være et trekkraftkjøretøy.

Det tradisjonelle toget består av et lokomotiv først, og så én eller flere etterhengte vogner. I mellomkrigstiden ble det også vanligere å utstyre vogner med egne motorer slik at man ikke trengte et eget lokomotiv. Dette var begrunnet ut fra driftsøkonomi og fleksibilitet, da slike motorvogner gjerne utstyres med førerrom i begge ender av motorvogntoget. Motorvognene ble gjort så kraftige at de kunne trekke et par vogner i tillegg til seg selv. Et vanlig motorvogntog ved NSB fram til 1990-årene besto derfor som regel av tre vogner:
*En '''selvgående motorvogn''' med passasjeravdeling.
*En '''mellomvogn''' - en ren passasjervogn, normalt tilpasset designmessig motorvognen.  
*En '''styrevogn''', en passasjervogn, men med et førerrom i enden hvorfra man kan fjernbetjene motorvognas motorer.
Mellomvognen manglet i noen motorvogntog, bl.a. de første lokaltogene av [[NSB type 69|type 69]].

I de fleste nyere motorvognsett er motorene og annen teknisk utrustning spredt rundt på alle eller flere av vognene. Flytoget har for eksempel en motorboggi på hver av de fire vognene i motorvognsettet. Den opprinnelige betydningen av begrepet tog, noe som trekker, er derfor utvannet en del ved at alle enhetene i toget trekker seg selv.

Sammenkoblede jernbanevogner som ikke er tilkoblet lokomotiv eller motorvogn, kalles på sjargong «[[slerke]]». Hvis et tog med lokomotiv etter endt tur kobles fra vognene, står det altså igjen ei slerke.