Redigerer Jernbane i Norge (avsnitt)

=== Jernbaner i Norge før 1850, hestejernbanene ===
[[Fil:Hovedbanen Norway first trial run 1853.jpg|thumb|left|Den første prøvekjøringen mellom Christiania og Strømmen. {{Byline|Illustrert Nyhedsblad (1853)}}]]
Norges første jernbane antas å være den omkring {{formatnum:1400}} meter lange hestejernbanen Damtjern-Storflåtan på [[Krokskogen]], som var et ledd i en lengre transportkjede for tømmer fra Land og Valdres til Oslo. [[Kjerraten i Åsa]] var planlagt å nå helt frem til Storflåtan, slik at tømmeret kunne fløtes mot Bogstad, men den tolvte og siste strekningen ble i stedet betjent av hestejernbane over det flate eidet mellom innsjøene. Skinnegangen var av jernbeslåtte (1 x 8 cm flattjern) tømmerstokker/planker (om lag 15 x 20 cm) som hvilte på sviller av tømmer som var nedgravd av hensyn til hestene. Skinnegangen var 1 meter bred og hadde egne vogner; vognene kunne ikke snus og hadde derfor drag i begge ender. Hjulene var relativt små, av støpejern og hadde flenser. På det meste var 16 hester og 16 mann i arbeid, og {{formatnum:1400}}–{{formatnum:1800}} tonn tømmer ble fraktet i løpet av en sesong. Banen ble tatt i bruk i 1805 og tatt ut av bruk omkring 1849.<ref> Hajum, Erik (1977): «Jernbanetanken vinner frem» i: ''Innenlands samferdsel i Norge siden 1800''. Oslo: TØI/Grøndahl. s.100</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Huseby, Eva | utgivelsesår = 2000 | tittel = Nordmarksliv: en beretning fra Storflåtan | isbn = 8279810021 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Topografisk | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015060808057 | side = }} </ref><ref>Christensen, Trygve (1997): ''Sørkedalsvassdraget og Sørkedalen. Fra kjerraten i Åsa til sagene ved Lysakerelva - vannveien fra Tyrifjord til Oslofjord.'' Oslo: T. Christensen.</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Borgen, Per Otto | utgivelsesår = 2000 | tittel = Ringerike: by- og bygdeleksikon | isbn = 8291649065 | utgivelsessted = Drammen | forlag = Forlaget for by- og bygdehistorie | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015090708132 | side = }} </ref>

I 1825 ble den {{formatnum:1200}} meter lange [[Gjøsbubanen]] på [[Otteidanlegget]] i [[Marker]] i Østfold bygget. Dette var et kombinert kanal- og jernbaneanlegg som muliggjorde tømmertransport mellom innsjøene [[Store Le]] og [[Øymarksjøen]]. Vognene ble trukket opp ved hjelp av et opphalingsspill, først drevet av hester eller okser, fra 1854 av en stasjonær dampmaskin. Banen var i bruk fra 1825 til 1926.<ref> Berntsen, Ulf(1973): «Gjøsbubanen» i: ''På Sporet'' nr.12, s.23. Oslo: Norsk Jernbaneklubb</ref>

Den neste jernbanen var antagelig på [[Blaafarveværket]] i [[Modum]] der det ble anlagt en jernbane i 1839 av den tyske bergmesteren [[Karl Friedrich Böbert]]. Dette var en gruvejernbane med hestedrift og støpejernssviller som ble brukt til å transportere [[malm]].

Mortsjølungen-Tvillingtjern-banen (også kjent som [[Grasmobanen]]) var også en kort bane for å frakte tømmer mellom to vassdrag, nemlig fra [[Mangenvassdraget]] til [[Haldenvassdraget]]. Banen ble åpnet i 1849 og var i drift fram til 1931. Til å begynne med ble vognene trukket av hester. Fra 1918 ble det anvendt et motorisert wiretrekk.<ref> Hajum, Erik (1977): «Jernbanetanken vinner frem» i: ''Innenlands samferdsel i Norge siden 1800''. Oslo: TØI/Grøndahl. s.101</ref> Banen var ca. {{formatnum:1400}} meter lang.