Redigerer Jeanne d’Arc (avsnitt)

== Liv ==
Jeanne var datter av Jacques Darc og Isabelle Romée,<ref>Jacques Darc (1380–1440) var en bonde som var ''doyen'', en lokal skatteinnkrever og organisator av byens forsvar. Han giftet seg med Isabelle de Vouthon (1387–1468), kalt Romée, i 1405. Deres øvrige barn het Jacquemin, Jean, Pierre og Catherine. Karl VII adlet Jacques og Isabelles familie den 29. desember 1429, dette gjorde at de fikk endre navn til ''du Lys''.</ref> som bodde i [[Domrémy-la-Pucelle|Domrémy]], en by som da lå i [[hertugdømmet Bar]], men som senere ble annektert til [[Lorraine]] og byttet navn til Domrémy-la-Pucelle.<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/basis/joanofarc-trial.html Condemnation trial, s. 37] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/basis/joanofarc-trial.html |date=20141114161015 }} (besøkt 23. mars 2006).</ref> Hennes foreldre eide omkring tjue [[hektar]] mark og faren arbeidet som tjenestemann for byen og drev inn skatt og forvaltet forsvaret, ved siden av jordbruket.<ref>Pernoud and Clin, s. 221.</ref> De bodde på en isolert jordlott i det nordøstre territoriet som fortsatt var lojalt mot den franske kronen til tross for at de var omringet av burgundiske områder. Flere raid inntraff i hennes barndom og ved et tilfelle ble byen brent.

Jeanne sa under rettssaken at hun var omkring 19 år, hun må dermed ha blitt født omkring år 1412. Hun vitnet om at hun hadde fått sin første åpenbaring omkring 1424 da hun var tolv år gammel. Hun befant seg da alene ute på et jorde og så figurer som hun identifiserte som [[erkeengelen Mikael]], [[Katarina av Alexandria|Santa Katarina]] og [[Margareta av Antiokia|Santa Margareta]]. De sa til henne at hun skulle drive ut engelskmennene og ta [[Karl VII av Frankrike|kronprinsen]] til [[Reims]] for kroning. Hun sa at hun gråt da de forsvant for de var så vakre.<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/basis/joanofarc-trial.html Condemnation trial] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/basis/joanofarc-trial.html |date=20141114161015 }}, s. 58–59 (besøkt 23. mars 2006).</ref>

Da hun var 16 år gammel bad hun en slektning, Durand Lassois, om å ta henne til det nærliggende [[Vaucouleurs]] der hun bad garnisonens øverstkommanderende, greve [[Robert de Baudricourt]], om tillatelse til å besøke det kongelige franske hoffet i [[Chinon]]. Baudricourts sarkastiske svar stoppet henne ikke.<ref>DeVries, s. 37–40.</ref> Hun kom tilbake i januar året etter og fikk støtte av to menn i høye stillinger: Jean de Metz og Bertrand de Poulengy.<ref name="Nullification">[http://www.stjoan-center.com/Trials/null04.html Nullification trial testimony of Jean de Metz.] (besøkt 12. februar 2006)</ref> Under deres beskyttelse kunne hun få et nytt møte der hun forutsa utgangen av [[slaget ved Herrings]].<ref>[http://www.authorama.com/book/jeanne-d-arc.html Oliphant, kap. 2] (besøkt 12. februar 2006).</ref>

=== Framgang ===
[[Fil:Grande salle château de Chinon.JPG|thumb|upright|Ruiner etter salen i [[Chinon]] der hun traff [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]]. I slottets eneste gjenværende intakte tårn ligger det nå et Jeanne d’Arc-museum.]]

Etter at Robert de Baudricourt hadde fått opplysninger fra fronten som stemte overens med hennes forutsigelser ga han henne eskorte til Chinon. Hun reiste gjennom det burgundiske fiendeområdet forkledd som mann.<ref name="Richey">Richey, s. 4.</ref> Hun imponerte [[Karl VII av Frankrike]] under et privat møte. Karls svigermor, [[Jolanda av Aragón]], samlet på denne tiden sammen tropper for å støtte Orléans. Jeanne spurte om hun kunne få ridderutrustning og bli med arméen. Hun fikk rustning, hest, sverd og annet av sitt følge.

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 0em; margin-right: 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width:40%" cellspacing="5"
| align="left"| «Kongen av England, og du, hertugen av Bedford, som kaller dere regenter over kongeriket Frankrike ... betal deres skyld til himmelens konge, overgi til jomfruen, som er himmelens konges sendebud, nøklene til alle de gode steder som dere har tatt og skjendet i Frankrike.»
|-
| align="left"| ''Hennes brev til engelskmennene, mars–april 1429; Quicherat I, s.&nbsp;240, overs. Wikipedia.''
|}

Ved sin ankomst forvandlet hun den engelsk–franske konflikten til en religionskrig.<ref name="Vale, M.G.A. 1974, s. 55">Vale, M.G.A., ''Charles VII'', 1974, s. 55.</ref> Dette var ikke risikofritt, Karls rådgivere var urolige for at hans fiender kunne hevde at hans krav på tronen kom fra [[djevelen]], om man ikke kunne fastslå at Jeanne ikke var [[kjetter]] eller [[heks]]. For å unngå dette beordret han at hennes bakgrunn skulle undersøkes og at hun skulle utspørres av teologer i [[Poitiers]]. I april 1429 erklærte kommisjonen at hun hadde levd et ”uklanderlig liv, var en god kristen og var ydmyk, ærlig og enkel”.<ref name="Vale, M.G.A. 1974, s. 55" /> Teologene i Poitiers dømte ikke hennes guddommelige åpenbaringer, men de mente at han måtte gi henne en sjanse. Prøven skulle bli å bryte [[beleiringen av Orléans]].

Hun kom til Orléans den 29. april 1429, men [[Jean de Dunois|Jean d’Orléans]], som styrte over hertugslekten i Orléans, stengte henne til å begynne med ute fra krigsmøtene og informerte henne ikke når arméen angrep fienden.<ref>Historier og skjønnlitterære verk kaller ofte denne mannen andre navn. Noen kaller ham hertug av Dunois, og refererer til tittelen han fikk flere år etter Jeannes død. I hennes levetid foretrakk han å bli kalt ”bastarden av Orléans”, noe som av hans samtidige ble oppfattet som en ærestittel ettersom det viste at han skulle være søskenbarn av kong [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]]. Dette navnet forvirrer ofte nåtidens lesere ettersom ''bastard'' er en vanlig forulempning i engelskspråklige land. ”Jean d'Orleans” er mindre presist, men ikke anakronistisk. For en kort biografi, se Pernoud og Clin, s. 180–181.</ref> Dette hindret henne ikke i å være med på de fleste rådsmøtene og slagene. Hvor mye hun var innblandet i det faktisk militære lederskapet er omstridt blant historikere. Tradisjonelle historikere, som Édouard Perroy, mener at hun var fanebærer, med viktigste oppgave å holde kampviljen oppe.<ref>Perroy, s. 283.</ref> Denne typen analyse baserer seg på hennes vitnemål ved rettssaken der hun ble dømt, der hun oppga at hun foretrakk banneret framfor sverdet. Senere forskning legger fokus på vitnemål fra annuleringsrettssaken der arméens kommandant hyllet henne for å ha vært en dyktig taktiker og en fremgangsrik strateg. Historikere er enige om at arméen var særdeles framgangsrik under hennes korte karriere.<ref>Pernoud og Clin, s. 230.</ref>

[[Fil:Chateau Beaugency ballon.jpg|thumb|Det indre kjernetårnet i [[Beaugency]] er en av de få gjenværende festningene fra Jeannes' slag. Engelske forsvarere gjorde retrett opp i tårnet etter at franskmennene hadde brutt gjennom bymuren.]]

=== Lederskap ===
{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 0em; margin-right: 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width:40%" cellspacing="5"
| align="left"| «... jomfruen lar dere vite at her har hun på åtte dager drevet bort engelskmennene, med angrep eller på andre måter, fra alle de steder langs elven Loire som de har erobret. De er døde, tatt til fange, eller demoralisert. Tro på det dere har hørt om jarlen av Suffolk, Lord la Pole og hans bror, Lord Talbot, Lord Scales og Sir Fastolf; mange flere riddere og kapteiner enn disse er beseiret.»
|-
| align="left"| ''Hennes brev til folket i [[Tournai]], 25. juni 1429''; Quicherat V, s.&nbsp;125–126, overs. Wikipedia.''
|}
Hun motsatte seg den forsiktige strategien som hadde kjennetegnet det franske lederskapet under tidligere kampanjer. I de fem månedene med beleiring før hennes ankomst til Orléans, hadde de franske forsvarerne bare forsøkt seg på ett offensivt trekk, og dette endte katastrofalt. Den 4. mai angrep franskmennene fortet Saint Loup, som lå litt avsides. Dagen etter marsjerte hun mot fortet Saint Jean le Blanc, og fant det forlatt. Den 6. mai gikk hun mot Jean d’Orléans under krigsrådet og krevde ytterligere et angrep mot fienden. d’Orleans beordret at byens porter skulle låses for å forhindre enda en kamp, men hun samlet sammen folket i byen sammen med menige soldater og tvang borgermesteren til å åpne porten. Med støtte av kun en kaptein red hun ut og erobret fortet Saint Augustins. Samme kveld oppdaget hun at hun igjen hadde blitt utestengt fra et møte der lederne hadde besluttet å vente på forsterkninger før de gjennomførte neste trekk. Hun brydde seg ikke om denne beslutningen og angrep den 7. mai den engelske hovedfestningen ''les Tourelles''.<ref>DeVries, s. 74–83.</ref> Folk dyrket henne som en heltinne da hun ledet det siste angrepet på les Tourelles etter å ha blitt truffet av en pil i halsen.<ref>Fromme katolikker betraktet dette som bevis på at hun hadde et guddommelig oppdrag. I Chinon og Poitiers hadde hun forklart at hun skulle gi dem tegn på det i Orléans. Gjennom å løfte beleiringen fikk hun støtte av [[erkebiskopen i Embrun]] og teologen [[Jean Gerson]], som skrev avhandlinger som støttet henne direkte etter denne hendelsen.</ref>

{| class="toccolours" style="float: right; margin-left: 1em; margin-right: 0em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width:40%" cellspacing="5"
| align="left"| «Fyrste av Burgund, jeg ber Dem&nbsp;– jeg ber og ydmykt bønnfaller&nbsp;– at Dere ikke kriger mer med det hellige franske kongeriket. Trekk snart tilbake Deres folk fra visse steder og festninger i dette hellige kongerike, så sier jeg på den vennlige kongens vegne at han er beredt til å stifte fred med Dere, på sin ære.»
|-
| align="left"| ''Hennes brev til Filip den gode, hertug av Burgund, 17. juli 1429; Quicherat V, s.&nbsp;126–127, overs. Wikipedia.''
|}

Den plutselige seieren ved Orléans førte til mange forslag om fortsatt offensiv. Engelskmennene ventet seg et forsøk å gjenerobre Paris eller et angrep mot Normandie. I etterdønningene av den uventede seieren lyktes hun i å overtale Karl VII om at hun skulle få lede arméen sammen med hertug [[Johannes II, hertug av Alençon|John II av Alençon]] og fikk kongelig tillatelse til å gjenerobre nærliggende broer langs Loire for så å kunne avansere mot Reims og en kroning av Karl VII. Dette var et modig forslag ettersom Reims lå nesten dobbelt så langt bort som Paris og dypt inne i fiendtlig område.<ref>DeVries, s. 96–97.</ref>

[[Fil:Joanna d`Arc by Jan Matejko 2.jpg|thumb| ''Joanna d’Arc'', fragment av et kjent maleri av [[Jan Matejko]] fra 1886]]
[[Fil:Notre Dame de Reims - détail haut.JPG|thumb|[[Notre-Dame de Reims]], stedet der franske konger tradisjonelt ble kronet. Fram til en brann i 1481 hadde bygningen flere spir.]]

Arméen gjenerobret [[Jargeau]] den 12. juni, [[Meung-sur-Loire]] den 15. juni og [[Beaugency]] den 17. juni. Hertugen av Alençon støttet alle Jeannes beslutninger. Andre kommandanter, deriblant Jean d’Orléans, hadde latt seg imponere av hennes innsats ved Orléans og støttet henne også. Alençon mente at hun reddet hans liv i Jargeau ved å advare ham.<ref>[http://www.stjoan-center.com/Trials/null07.html Nullification trial testimony of Jean, Duke of Alençon] (besøkt 12. februar 2006).</ref> Under det samme slaget sto hun imot en [[kanonkule]] av stein som traff hjelmen mens hun klatret opp en stige. Engelskmennene fikk som forventet forsterkning i området den 18. juni under ledelse av sir [[John Fastolf]]. [[Slaget ved Patay]] kan beskrives som motsatsen til [[Slaget ved Agincourt|Agincourt]]: De franske fortroppene angrep før de engelske [[langbue|bueskytterne]] kunne avslutte sine defensive forberedelser. Hoveddelen av den engelske arméen ble forfulgt og beseiret, og flesteparten av befalet ble drept eller tatt til fange. Fastolf flyktet med en liten gruppe soldater og ble syndebukk for den engelske fornedrelsen. Franskmennenes tap var minimale.<ref>DeVries, s. 114–115.</ref>

Den franske arméen bega seg mot Reims fra Gien-sur-Loire den 29. juni og den 3. juli kapitulerte byen [[Auxerre]], som ble holdt av burgunderne. Andre byer i deres vei ga seg uten strid og ble igjen franske. [[Troyes]], stedet der traktaten som forsøkte å ta ifra Karl VII hans arv ble undertegnet, kapitulerte etter en fire dager lang beleiring uten blodsutgytelser.<ref>DeVries, s. 122–126.</ref> Arméen led av matmangel da de kom fram dit. [[Edward Lucie-Smith]] bruker dette som et eksempel på Jeannes flaks. Den omvandrende munken Broder Richard hadde prediket om verdens undergang ved Troyes og overtalt beboerne der til å dyrke [[bønne]]r, en avling som kan høstes tidlig. Hæren ankom akkurat da bønnene var klare til innhøsting.<ref>Lucie-Smith, s. 156–160.</ref>

Reims åpnet sine porter for arméen den 17. juli, og kroningen fant sted morgenen etter. Selv om Jeanne og hertugen av Alençon insisterte på at de raskt skulle begi seg videre mot Paris, foretrakk det kongelige hoffet å forhandle om våpenhvile med [[Filip III av Burgund|hertugen av Burgund]]. Han brøt overenskomsten og utnyttet den som en uthalingstaktikk for å forsterke forsvaret i Paris.<ref>DeVries, s. 134.</ref> Den franske arméen marsjerte gjennom byer nær Paris under den midlertidige våpenhvilen, og disse kapitulerte på fredelig vis. Hertugen av Bedford ledet en engelsk styrke som konfronterte den franske arméen i et slag den 15. august. Den franske hæren angrep deretter Paris den 8. september. Til tross for at hun hadde blitt skutt i benet med armbrøst fortsatte Jeanne å lede troppene resten av dagen. Neste morgen fikk hun kongelige ordre om retrett. De fleste historikere legger skylden på den franske kammerherren [[Georges de la Trémoille]] for de politiske feilene som ble gjort etter kroningen<ref>[http://www.gutenberg.org/files/16933/16933.txt Gower, kap. 4] (besøkt 12. februar 2006). Mer tilbakeholdne er Pernoud og Clin, s. 78–80, DeVries, s. 135, samt [http://www.authorama.com/book/jeanne-d-arc.html Oliphant, kap. 6] (besøkt 12. februar 2006).</ref>. I oktober [[Beleiringen av Saint-Pierre-le-Moûtier|erobret Jeanne Saint-Pierre-le-Moûtier]] og ble adlet.

=== Tatt til fange ===
Etter [[Beleiringen av La Charité|et mindre slag i La-Charité-sur-Loire]] i november og desember bega Jeanne seg i april til [[Compiègne]] for å forsvare den mot en [[Beleiringen av Compiègne|engelsk og burgundisk beleiring]]. En liten, men risikofylt trefning den 23. mai 1430 førte til at hun ble tatt til fange. Da hun gav ordre om retrett var hun blant de siste til å forlate slagmarken og burgunderne omringet de bakre soldatene. En bueskytter rev henne ned fra hesten, men til å begynne med nektet hun å kapitulere.<ref>DeVries, s. 161–170.</ref>

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 0em; margin-right: 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width:40%" cellspacing="5"
| align="left"| «Det er sant at kongen og hertugen av Burgund har kommet overens om en våpenhvile i femten dager og at hertugen til gjengjeld etter disse femten dager skal overlate byen Paris. Men dere skal ikke bli forundret om jeg ikke tar meg inn i den byen ganske raskt. Jeg er ikke fornøyd med disse våpenhvilene og jeg vet ikke om jeg vil holde meg til dem, men om jeg gjør det er det kun for å beskytte kongens ære: hvor mye de enn vanærer det kongelige blodet så kommer jeg til å beholde arméen i tilfelle de ikke kommer til en fred på slutten av disse femten dagene.»
|-
| align="left"| ''Hennes brev til befolkningen i Reims, 5. august 1429; Quicherat I, s. 246, overs. Wikipedia.''
|}

<span style="white-space:nowrap">Det var vanlig</span> at en [[krigsfange]]s familie betalte løsepenger for fangen. Jeanne og hennes familie var bønder og hadde ikke midler til dette. Mange historikere fordømmer kong Karl VII for at han ikke grep inn. Hun gjorde flere fluktforsøk, ved et tilfelle hoppet hun fra et 21 meter høyt tårn ned i en tørr vollgrav. Etter dette ble hun flyttet til den burgundiske byen [[Arras]]. Engelskmennene kjøpte henne av hertugen av Burgund. Biskop [[Pierre Cauchon]] av [[Beauvais]], som var en av engelskmennenes tilhengere, spilte en avgjørende rolle i disse forhandlingene og i den kommende rettssaken.

=== Rettssaken ===
[[Fil:Tour Jeanne D'Arc10.jpg|thumb|upright|Tårnet i [[Rouen]], der hun var innesperret under rettssaken, har blitt kjent som Jeanne d’Arc-tårnet. Under et av sine fluktforsøk hoppet hun ut fra et annet tårn, som trolig var av lignende konstruksjon.]]

[[Heresi|Kjetterirettssaken]] hadde politiske årsaker. [[John av Lancaster, 1. hertug av Bedford|Hertugen av Bedford]] gjorde krav på den franske tronen på sin brorsønn kong [[Henrik VI av England]]s vegne. Hun hadde bidratt til å gjøre kroningen av motstanderen [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]] mulig, så det var viktig å fordømme henne for å underminere Karls legitimitet. Rettssaken ble innledet den 9. januar 1431 i [[Rouen]], som var sete for den engelske okkupasjonsmakten. Den var inkonsekvent på mange punkter.

[[Fil:joan of arc interrogation.jpg|thumb|left|upright|Jeanne forhøres i sin fengselscelle av kardinal Winchester. Av [[Hippolyte Delaroche]], 1824, Musée des Beaux-Arts de Rouen]]

Ett av problemene var at biskop Cauchon agerte som dommer, noe som var utenfor hans [[jurisdiksjon]].<ref>Den andre rettssaken slo senere fast at Cauchon ikke hadde rett til å gjøre dette. Se ''Joan of Arc: Her Story'', av Regine Pernoud and Marie-Veronique Clin, s. 108.</ref> Han ble utnevnt på grunn av sin støtte til det engelske styre som bekostet rettssaken. Ingen bevis eller vitnemål mot henne kunne bli funnet.<ref>[http://www.stjoan-center.com/Trials/null03.html Nullification trial testimony of Father Nicholas Bailly.] (Besøkt 12. februar 2006.)</ref> Uten slike bevis manglet retten grunn til å innlede rettssaken. Dessuten ble hun nektet forsvarere. Under den første offentlige eksaminasjonen klaget hun over at alle som var til stede var tilhengere av anklagersiden og bad om at representanter fra den franske siden skulle inviteres.<ref>Taylor, Craig, ''Joan of Arc: La Pucelle'', s. 137.</ref>

Rettsdokumentene viser hennes bemerkelsesverdige intellekt. Notatenes mest berømte utveksling er en øvelse i subtilitet. «På spørsmål om hun visste at hun var i Guds nåde, svarte hun: Hvis jeg ikke er det, kan Gud sette meg der, og hvis jeg er, må Gud så beholde meg»<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/basis/joanofarc-trial.html Condemnation trial] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/basis/joanofarc-trial.html |date=20141114161015 }}, s. 52.</ref> Spørsmålet er en vitenskapelig felle. Kirkens lære mente at ingen kunne være sikker på å være i Guds nåde. Hvis hun hadde svart ja, så hun ville ha dømt seg selv for kjetteri. Hvis hun hadde svart nei, så hun ville ha tilstått sin egen skyld. Notarius Boisguillaume forklarte senere at i det øyeblikket retten hørte dette svaret ble «de som avhørte henne stumme».<ref Name="Pernoud">Pernoud og Clin, s. 112</ref> På 1900-tallet fant [[George Bernard Shaw]] denne dialogen så overbevisende at deler av hans skuespill ''Saint Joan'' er bokstavelige oversettelser av rettssakstranskripsjonen.<ref>Shaw, George Bernard (2001): ''Saint Joan''. Penguin Classics; nyutgivelse. ISBN 0-14-043791-6</ref>

Flere domstolsfunksjonærer vitnet senere om at betydelige deler av notatene fra rettssaken ble endret for å framstille henne i et dårligere lys. De tolv anklagepunktene som oppsummerer rettens avgjørelse motsier også den endrede rettsboken..<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/basis/joanofarc-trial.html Condemnation trial] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/basis/joanofarc-trial.html |date=20141114161015 }}, s. 314–316.</ref>

=== Henrettelsen ===
[[Fil:Stilke Hermann Anton - Joan of Arc's Death at the Stake.jpg|thumb|''Jeanne d'Arcs død'' av Hermann Stilke (1803–1860)]]

[[Heresi|Kjetteri]] var kun belagt med dødsstraff om det ble gjentatt flere ganger. Jeanne gikk med på å bære kvinneklær da hun sverget sin uskyld. Noen dager senere fortalte hun til et medlem av tribunalet «at en engelsk lord hadde tatt seg inn i fengslet og forsøkt å [[Voldtekt|voldta]] henne».<ref>Se Pernoud, s. 220, som siterer vitnemål fra tiggermunkene Martin Ladvenu og Isambart de la Pierre i appelldomstolen.</ref> Hun gikk tilbake til å bære mannsklær enten som en beskyttelse mot overgrep eller, ifølge Jean Massieus vitnemål, ettersom kjolen hennes hadde blitt stjålet og at hun ikke hadde noe annet å ha på seg.<ref>[http://www.stjoan-center.com/Trials/null02.html Nullification trial testimony of Jean Massieu.] (Besøkt 12. februar 2006.)</ref> Hun hadde forkledd seg til [[pasje]] under sin reise gjennom fiendeland og båret rustning i strid. ''Chronique de la Pucelle'' hevder at det forhindret overgrep da hun befant seg på slagmarken. Kirkemenn vitnet senere om at hun fortsatte å bære mannsklær i fengselet for å forhindre overgrep eller voldtekt.<ref>[http://www.stjoan-center.com/Trials/#nullificasjon Nullification trial testimony of Guillaume de Manchon.] (Besøkt 12. februar 2006.)</ref> Å bevare [[kyskhet]]en var en berettiget grunn til å bære mannsklær: slike klær skulle ha forvansket et angrep og det ville væra mindre sannsynlig at menn oppfattet henne som et sexobjekt.<ref>Ifølge Adrien Harmand, som er ekspert på middelalderens klær, bar hun to lag med bukser, som var festet til trøyen på tyve steder. De ytre buksene var av lær. – [http://lerozier.free.fr/chausses.htm ''Jeanne d’Arc, son costume, son armure''] {{Språkikon|fr|fransk}} (besøkt 23. mars 2006).</ref> Hun henviste til rettens undersøkelser i Poitiers da hun fikk spørsmål om dette. Noe dokument fra dette finnes ikke bevart, men omstendighetene tyder på at kirkemennene i Poitiers hadde gått med på dette. Med andre ord, hun hadde som oppdrag å gjøre et mannsarbeid og derfor var det passende at hun kledde seg deretter.<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/basis/joanofarc-trial.html Condemnation trial, s. 78] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/basis/joanofarc-trial.html |date=20141114161015 }} (besøkt 12. februar 2006). [http://www.stjoan-center.com/Trials/null05.html Retrial testimony of Brother Seguin de Seguin], Professor of Theology at Poitiers, does not mention clothing directly, but constitutes a wholehearted endorsement of her piety.</ref> Jeanne hadde kort hår under sine felttog og i tiden i fengslet. Hennes tilhengere, som teologen [[Jean Gerson]], forsvarte hennes frisyre, det samme gjorde også inkvisitøren Jean Bréhal under den senere rettssaken.<ref>Fraioli, ''Joan of Arc: The Early Debate'', s. 131.</ref> Til tross for dette ble hun i rettssaken i 1431 dømt til døden.

Øyenvitner beskrev [[Brenning på bål|bålbrenningen]] den 30. mai 1431. Hun ble bundet til en høy påle i Vieux-Marche i Rouen. Der bad hun to av kirkemennene, Martin Ladvenu og Isambart de la Pierre, om å holde opp et [[krusifiks]] foran henne. En bonde laget et lite kors som hun satte på kjolen sin. Etter at hun hadde brent opp, skrapte engelskmennene vekk kullet for å vise hennes forkullede lik så at ingen skulle kunne påstå at hun hadde lyktes å komme unna med livet i behold. Deretter brente de liket to ganger til for at det skulle bli mindre aske og for å forhindre [[relikvie]]samling. De kastet levningene i [[Seinen]]. Bøddelen, Geoffroy Therage, oppga senere at han «... var svært redd at han skulle forbannes».<ref>Pernoud, s. 233.</ref>