Redigerer Jane Boleyn, vicomtesse Rochford (avsnitt)

== Ekteskap ==
Omkring [[1525]] giftet hun seg med [[George Boleyn, vicomte Rochford]], bror til Mary og Anne Boleyn. Iallfall var hun helt sikkert gift i januar [[1526]], da et brev med [[Thomas Wolsey|kardinal Wolseys]] håndskrift nevner «unge Boleyn og hans kone» som mottakere av £ 20.<ref>https://www.theanneboleynfiles.com/george-boleyn-lord-rochford-part-1/</ref> Janes søster Margaret giftet seg med 
hoffmannen John Shelton (senest født i [[1503]] - død i [[1558]]) som var George Boleyns fetter (sønn av Georges faster, lady Anne Shelton). Ryktene ville ha det til at Johns søster Mary Shelton hadde vært kong Henriks elskerinne, og at dette var grunnen til at Mary og John Sheltons foreldre fikk ansvaret for kongens døtre, [[Maria I av England|prinsesse Maria]] og [[Elizabeth I av England|den senere dronning Elizabeth]]. Da Johns og Margaret Parkers datter, nok en Mary Shelton, siden giftet seg uten først å innhente dronning Elizabeths godkjennelse, ble dronningen så sint at hun slo til Mary Shelton og brakk den ene [[finger]]en hennes.<ref>https://www.oxforddnb.com/view/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-69882?rskey=mH72hK&result=1</ref>

Det foreligger ikke noe bevis fra samtiden om at Jane og George levde i et dårlig [[ekteskap]]. Tvert om gikk hun kledd i svart fra hun ble enke og frem til sin egen død seks år senere, og hun skrev til sin mann mens han satt fengslet og forsikret at hun ville forsøke å fremme hans sak for kongen.<ref>https://www.theanneboleynfiles.com/4-may-1536-jane-boleyn-sends-message-comfort-husband/</ref> Trolig ble Jane sett på med skepsis av ettertiden fordi hun selv ble henrettet for å vært involvert i den affæren kong Henriks 5. kone, [[Catherine Howard]], hadde med [[Thomas Culpeper]]. Dette ble tolket som om Jane selv var en umoralsk person.<ref>http://elizabethnortonhistorian.blogspot.com/2014/05/10-may-1536-lady-rochford.html</ref> 
[[Fil:Beaulieu2.jpg|right|350px|thumb|Beaulieu-palasset omkring [[1580]], et halvt århundre etter at Jane og George Boleyn hadde sit hjem der.]]
Ingenting er kjent om Janes følelser for svigerinnene sine, dronning Anne og Mary Boleyn; men da Anne på [[kroning]]sdagen sin i [[1533]] dro gjennom [[London]] fra [[Tower of London|Tower]] til [[Westminster]], fulgte Jane bak henne på tredjeplass - mye lenger fremme Janes rang som grevinne ga henne rett til, attpåtil foran dronningens egen søster Mary. Det finnes ingen forklaring på Janes forrang ved denne anledning, annet enn at de to svigerinnene har stått hverandre mye nærmere enn historieskrivningen gir inntrykk av.<ref>https://www.theanneboleynfiles.com/10-facts-jane-boleyn-adrienne-dillard/</ref> 

Gjennom ekteskapet fikk hun tittelen grevinne Rochford, og ble derfor kalt lady Rochford. I bryllupsgave fra kongen fikk det unge paret Grimston Manor<ref>https://www.british-history.ac.uk/topographical-hist-norfolk/vol8/pp441-452</ref> i Norfolk. Etter hvert som Boleyn-familiens makt og innflytelse vokste med Anne Boleyns forhold til kongen, ga han i tillegg Jane og George Beaulieu-palasset i [[Essex]] som hovedresidens. Dette utstyrte de med et storslått [[kapell]], en [[tennis]]bane, bad med innlagt varmt og kaldt vann, utenlandske tepper, møbler av [[mahogni]] og en stor samling [[sølvtøy]]. Ektesengen var drapert i gullklede med himmel i hvit [[sateng]]. I [[1534]] ventet Anne Boleyn sitt annet barn og tok seg nær av kongens interesse for en av hoffdamene. Jane hjalp til med å få hoffdamen fjernet fra hoffet. Da kong Henrik oppdaget at Jane hadde vært innblandet, ble hun selv bortvist fra hoffet i flere måneder.<ref>http://www.tudorplace.com.ar/Bios/JaneParker(VRochford).htm</ref>  

I mai [[1536]] ble George Boleyn arrestert og satt i [[Tower of London]], anklaget for et [[incest]]uøst forhold til sin søster Anne; dessuten for å ha gjort narr av kong Henriks manglende seksuelle evner, og kommentert at prinsesse Elizabeth angivelig ikke var kongens datter - uttalelser som ble regnet som høyforræderi. Til overmål leste han anklagene høyt i retten, noe han var spesifikt bedt om ikke å gjøre, og som ytterligere ydmyket kongen.<ref>https://www.theanneboleynfiles.com/15th-may-1536-the-trial-of-george-boleyn/</ref> Om incest-anklagen svarte George: «På grunnlag av bare en eneste kvinne er dere villige til å tro denne [[ondskap]] om meg, og på grunnlag av hennes påstander domfelle meg.»<ref>[https://books.google.no/books?id=GIogDgAAQBAJ&pg=PT221&lpg=PT221&dq=boleyn+on+the+basis+of+only+one+woman+you+are+willing+to+believe+this+great+evil+of+me,+and+on+the+basis+of+her+allegations+you+are+deciding+my+judgment.&source=bl&ots=E8Ae8zrLrv&sig=ACfU3U0J3zj1TSbEzNI_2baA2vYXjm-74g&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjpv6rL6dTsAhWLxosKHY94DOMQ6AEwBnoECAYQAg#v=onepage&q=boleyn%20on%20the%20basis%20of%20only%20one%20woman%20you%20are%20willing%20to%20believe%20this%20great%20evil%20of%20me%2C%20and%20on%20the%20basis%20of%20her%20allegations%20you%20are%20deciding%20my%20judgment.&f=false Lissa Chapman: ''Anne Boleyn in London'']</ref> Dette utsagnet om «bare en eneste kvinne» ble i ettertid tolket som rettet mot hans kone Jane. Men [[dommer]] John Spelman<ref>https://www.theanneboleynfiles.com/sir-john-spelman-anne-boleyn-and-lady-wingfield/</ref> som var til stede, nevnte lady Bridget Wingfield som hadde vært hoffdame både hos dronning Katarina og hennes etterfølger dronning Anne. Lady Wingfield og Anne stod hverandre nær, og da kongeparet reiste til [[Calais]] i [[1532]], gjorde de opphold på veien til [[Dover]] nettopp for å besøke henne. Av Spelmans rapport fremgår det at noe hun hadde avslørt om dronning Anne, bidro til at denne ble dømt.<ref>https://www.theanneboleynfiles.com/sir-john-spelman-anne-boleyn-and-lady-wingfield/</ref>

Først 50 år senere kom [[Thomas Wyatt den eldre|Thomas Wyatts]] sønnesønn George Wyatt ([[1553]]-[[1624]]) med anklager om at Jane skulle ha vært en dårlig kone. I sin bok ''The Life of Anne Boleyn'', delvis basert på erindringene til Annes [[hoffdame]] Anne Gainsford,<ref>https://spartacus-educational.com/George_Wyatt.htm</ref> kaller han Jane «sin manns anklager, som til og med søkte hans [[blod]]», men Wyatt underbygger ikke dette. Boken hans var bestilt av [[erkebiskop av Canterbury|erkebiskopen av Canterbury]] for å tjene som motvekt til datidens katolske [[propaganda]] som verserte på kontinentet. Han fremstiller Anne Boleyn nærmest som en protestantisk [[martyr]], og siden hennes datter Elizabeth satt på tronen med henvisning til sin nedstamning fra [[huset Tudor]], kunne ikke George Wyatt legge skylden for Annes død der den hørte hjemme, på hennes mann kong Henrik. Siden Jane hadde vært [[katolikk]] og venninne av kong Henriks eldste datter, prinsesse Maria, var det i stedet nærliggende å utpeke henne som [[syndebukk]].<ref>http://onthetudortrail.com/Blog/2020/05/11/jane-boleyn-propaganda-and-the-rise-of-myth-by-adrienne-dillard/</ref> 

150 år senere hevdet også den skotske [[biskop]]en Gilbert Burnet<ref>https://www.ourcivilisation.com/smartboard/shop/burnetg/about.htm</ref> at ekteskapet hadde vært ulykkelig, og at Jane hadde vitnet mot sin mann og hans søster Anne fordi hun skulle ha vært sjalu på det tette forholdet mellom de to søsknene. Burnet hevdet også at Jane ikke var noen dydig kvinne, og at hun fortalte kongen historier som skulle få ham til å se med mistanke på sin kones forbindelse med sin egen bror. Hadde Burnet lest gjennom skriftene til [[dommer]] John Spelman,<ref>https://www.oxforddnb.com/view/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-26105</ref> ville han visst at vitnemålene som var avgjørende i saken mot George Boleyn, var fra Bridget Wingfield og Nan Cobham.<ref>http://onthetudortrail.com/Blog/2020/05/11/jane-boleyn-propaganda-and-the-rise-of-myth-by-adrienne-dillard/</ref> En ansatt ved den franske [[ambassade]]n som fulgte rettssaken tett, kjente også til at hoffdamen lady Worcesters bror, Anthony Browne, våren 1536 hadde bemerket at hans søster var gravid, enda hennes fraværende ektemann ikke kunne være barnefaren. Browne - som var en venn av kongens rådgiver, Thomas Cromwell - bebreidet sin søster for å ha vært lettsindig. Lady Worcester skal ha svart sin bror at hun iallfall «ikke var verre enn dronningen», og har neppe kunnet tenke seg at broren hennes ville gå videre til kongen med dette.<ref>G.W. Bernard: ''Anne Boleyn: Fatal attractions'' (s. 154)</ref>