Redigerer Jakob Alexander Jakobsen Wallin (avsnitt)

== Tiltale, dom og henrettelse == 
Wallin ble tiltalt for å ha brukt kniv mot underinspektør Hammer slik at det forvoldte hans død, og dessuten kastet stein mot overinspektøren, kaptein Angell, og oppsynsbetjent Elias Tjønneland. Det var byfogden i Bergen, med [[meddommer|meddomsmenn]], som avsa dommen 29. juni 1875, der Wallin ble for «''Forbrydelse mod Kr(iminal)l(ovens)l.s Kap. 14 §1 og 3 jfr. §5 og Kap. 3 §1, dømt til at have sit Liv forbrudt og til at give Erik Madsen Hammers Enke Erstatning efter uvillige Mænds Skjøn…''» Wallin ble [[dømt]] for [[overlagt]] kniv[[drap]] på underinspektør [[Erik Hammer]] i Bergen tukthus. Saken gikk helt til [[Høyesterett]] som avslo [[benådning]]. Kongen undertegnet dødsdommen. Erik Hammer etterlot seg kone og syv barn. Wallin angret på drapet, og ga det fineste han eide, et verktøyskrin, til Hammers eldste sønn [[Hans Gudbrand Hammer]]. 

Wallin ble offentlig halshugget på [[Nordnes]] i Bergen, kl 9:45 om formiddagen den 25. januar 1876. Motstandere av dødsstraff hadde rykket inn en [[annonse]] i ''[[Bergens Tidende]]'' der de oppfordret folk å til å holde seg borte fra henrettelsen, men rundt {{formatnum:5000}} var likevel møtt frem ved [[rettersted]]et.<ref>«På denne dag i 1876», ''[[Bergens Tidende]]'' 25. januar 2023</ref>  

På henrettelsesdagen kunne bergensere kjøpe [[skillingsvise]]n «En ny og sandfærdig Beretning og Vise om den grusomme Morder Wallin.»

Presten leste [[Fadervår]] da øksen falt. Den døde ble lastet over i likvognen og kjørte til [[Møllendal gravplass]] der presten foretok jordpåkastelse, og klokker Grung sang et par [[salme]]r før graven ble lukket.<ref>[https://www.nrk.no/vestland/xl/bergen-1876_-halshugd-med-oks-foran-_halve-byen_-1.12654942 Eivind Pettersen: «Bergen 1876: Halshugd med øks foran «halve byen»», NRK 25. desember 2015]</ref> [[Skarpretter]]en, [[Theodor Larsen]], måtte straks tilbake til hovedstaden Christiania for å forberede neste henrettelse, i [[Halden|Fredrikshald]], vel to uker senere, da den svenske giftmordersken Sofie Johannesdatter Heffermehl fikk bøte med livet for å ha myrdet blant annet sine arbeidsgivere med [[arsenikk]]. Tre uker senere ble «Svartbækken» halshogd ([[Kristoffer Nilsen Grindalen]]) i [[Hedmark]], den siste henrettelsen i Norge i fredstid.<ref>[https://web.archive.org/web/20120814095348/http://digitalarkivet.uib.no/sab/bp2001/side40.htm Christopher John Harris: «En offentlig halshogging i Bergen for 125 år siden»]</ref>

Henrettelsen er malerisk skildret i boken ''Paa Vandring'' (1882) av den bergenske forfatteren [[John Paulsen]] (1851–1924):
{{Sitat|…Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa 'Nordnæs'. Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, 'Signekjærringer', der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig. Maaske frygtede de for, at senere hen skulde de ingen Plads finde til sig og sine Krykker, eller finder Udsigten spærret til det blodige Folkeskuespil, som nu Guskjelov i 50 Aar ej har været opført i Bergen. Derfor maatte de være om sig i tide, ligesom man ved et sjelden Theaterforestilling, hvor Alverden strømmer til, indfinder sig længe før det berammede Klokkeslet.

Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige [[Fruentimmer]], kort sagt den laveste [[Almue]], isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderligste [[Fysiognomi]]er, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater…

Næste Morgen fandtes Wallins Grav halvt skjult af Blomster, sjeldne og kostbare nu ved Vintertid. Sortklædte tæt tilslørede Damer, efter Sigende af den bedre Stand, havde om Natten listet seg derop til den fjerne, ¼ Mil fra bergen beliggende Kirkegaard for at nedlæge disse Blomster som Bevis paa deres Sorg og Sympathi. Ved denne offentlige, opsigtsvækkende Henrettelse havde Øvrigheden altsaa kun udrettet, at Publikum paa en almindelig Forbryders Pande satte – en [[Martyr]]-Krans.<ref>{{Kilde bok |utgiver=Andr. Schous Forlag, Kjøbenhavn | forfatter=John Paulsen |utgivelsesdato=1882 |tittel=Paa Vandring}}</ref>}}