Redigerer Jainisme (avsnitt)

== Lære ==
Ifølge læren har [[universet]] aldri blitt skapt, og det vil aldri opphøre å eksistere. Det er imidlertid ikke uforanderlig, for det gjennomgår svingninger, hvor det går oppover og nedover med universet, og hvor Jainismen selv også forsvinner og gjenoppstår gjennom en syklisk historeforståelse. I løpet av disse svingningene fremstår det forskjellige lærere eller ''Tirthankaer'', som sørger for at religionen blir holdt i hevd. Jainismen kan, i likhet med [[buddhisme]]n «karakteriseres som en ateistisk religion, i den forstand at den avviser at det skulle eksistere en skapergud slik de abrahamittiske religionene og de teistiske retningene innen hinduismen ser for seg. For selv om guder har en betydelig plass innen jainismen og en rekke guddommer tilbes, er det ikke gjennom disse at frelse kan oppnås. […] et hvert menneskes frelse ligger helt og holdent i dets egne hender»<ref name="VHS"/>.

Jainistene lærer også at virkeligheten består av to evige prinsipper, ''jiva'' og ''ajiva''. Jiva består av et ubestemt nummer av åndelige enheter, mens ajiva (ikke-jiva) er materie i alle slags former og alle betingelser for at materie skal eksistere, som tid, rom og bevegelse.

Universet anses å være «formet som et menneske som står med spredte bein og hviler armene på hoftene (derfor kalles det ''lokapurusa'' 'verdensmannen'), en form som kan ligne et nøkkelhull. De bebodde delene av univeret utgjør en søyle som strekker seg fra bunnen av denne strukturen helt opp til toppen.»<ref name="VHS"/> Den nederste delene av strukturene er underverdnene (''naraka'' eller ''adha-loka''), hvor syndere og demoner holder til, den øverste halvdelen rommer ''oververdner'' (''urdhva-loka'') der de dydige gjenfødes som guder. I midtverdenen (''madhyaloka'') lever menneskene. Øverst finnes de frigjorte sjelenes verden, og det finnes flere underinndelinger.

Religionen er kjent for sine asketer som følger en meget streng levemåte. I jainismen «ligger et ideal om fordringsløshet der det å forlate hus og familie og bli en omvandrende asket fremheves som den beste livsformen og veien til frelse»<ref name="VHS"/>. De ønsker ikke å skade noe levende vesen, og de går ofte så langt som å feie foran seg med en kost mens de går omkring slik at de ikke skal tråkke på noe insekt. Ikkevoldsprinsippet gjør at de fleste er [[vegetarianer]]e. Innen Shvetambara-retningen er både menn og kvinner asketer. Innen Digambara-retningen er de aller fleste asketer menn. Munker kalles ''''muni'' eller ''sādhu'', nonner kalles ''sādhvī'' eller ''āryikā''. Lekfolkene (''srāvaka'' eller ''upāsaka'') bærer religionen gjennom almisser til munkene og gjennom donasjoner som finansierer templer og statuer. Jainismens ideal om [[askese]] «har ført til at det er munkene og nonnene som anses å være de som utøver jainismens lære fullt ut.»<ref name="VHS"/>

Skillet mellom [[svetambara]]- og [[digambara]]retningene gjelder i hovedsak bare munkene, ikke vanlige troende.<ref name="PK"/> De to retningene er ikke enige seg imellom om når skillet mellom dem oppsto. Svetambaraene mener at skillet oppsto 609 år etter Mahaviras død (han antas å ha levd [[599 f.Kr.|599]]–[[527 f.Kr.]]), mens digambaraene mener at det skjedde 160 år etter Mahaviras død. Kildene til de to retningenes historie er imidlertid fra hhv 400-tallet og 900-tallet, og kan ikke regnes som gode historiske kilder. Skillet ble endelig formulert i år [[79]].<ref name="PK"/> De to retningene har sitt kjerneområde i hver sin del av India: svetambara i delstatene [[Gujarat]] og [[Rajasthan]] i nordvest, og digambara i delstaten [[Karnataka]] i sørvest.<ref name="PK"/> De læremessige ulikhetene mellom de to retningene er forholdsvis små, og gjelder i første rekke spørsmål om livsførsel, men det er også meningsforskjeller om hellige tekster, om [[Mahavira]]s biografi og om den oppvåknedes egenskaper. Svetambaramunker går kledd i hvite klær, og tigger sin mat i skåler, mens digambaramunker er enda mer asketiske: de går nakne omkring, og bruker ikke skåler for å tigge eller spise, men får maten rett i hendene.<ref name="VHS">Jens W. Borglands innledning i boka ''[[Jainismen (bok)|Jainismen]]'', 2011, i serien [[Verdens Hellige Skrifter]].</ref> Nakenheten er noen steder mer å regne som et tradisjonelt ideal, ettersom det er forbudt flere steder.