Redigerer Jødisk historie i England (avsnitt)

== Tidlig historie ==
=== Vilhelm I til Henrik I: 1066-1135 ===
Det finnes ingen nedtegnelser som omtaler tilstedeværelsen av jøder i England før den normanniske erobringen i 1066. De få referanser til jøder i [[angelsaksisk lov|angelsaksiske lover]] for [[den romersk-katolske kirke]] relaterte til jødisk religiøs praksis for [[påske]]n.

I den overbevisning om at jødenes kommersielle dyktighet og innføring av frisk kapital ville gjøre England mer velstående inviterte [[Vilhelm I av England]] en gruppe jødiske handelsmenn fra [[Rouen]] i [[Normandie]], kongens eget hertugdømme, til England i [[1070]].<ref>I henhold til den engelske historikeren [[William av Malmesbury]]</ref> Jøder hadde derimot ikke tillatelse til å eie jord og land, og kunne heller ikke drive handel (unntatt [[medisin]]). De var derfor utelukket fra jordbruk og ordinær handelsvirksomhet. De ble tillatt til riket hovedsakelig for å drive [[Lån|utlån]] av [[penger]], en form for tidlig bankvirksomhet. Da [[katolsk]] doktrine og lære hevdet at å låne penger var en [[synd]] var jøder hendige i ha for denne virksomheten.

En gang rundt 1093 sendte [[Gilbert Crispin]], [[Westminster Abbey|abbed ved Westminster]], en meningsordutveksling med en jøde kalt «Disputt av en jøde med en kristen om den kristne tro».<ref>«Disputation of a Jew with a Christian about the Christian Faith».</ref> Crispin skrev at 

:«Jeg skrever det nylig, satte det på papir, hva en jøde sa da denne diskuterte med meg mot vår tro i forsvar av hans egen lov, og hva jeg svarte i favør av troen mot hans innvendinger. Jeg vet ikke hvor han var født, men han ble utdannet ved Mayence; han var godt kjent selv i vår lov og litteratur, og hadde et sinn øvet i Den hellige skrift og disputter mot oss. Han pleide ofte å komme til meg som en venn både i forretninger og for å se meg, ettersom i bestemte ting var jeg påkrevet for ham, og så ofte som vi kom sammen ville vi snart snakke i en vennlig ånd om Den hellige skrift og vår tro. Nå på en bestemt dag hadde Gud bønnhørt både ham og meg med større fritid enn vanlig, og vi begynte snart utspørringen som vanlig. Og da hans innvendinger var konsekvente og logiske, og ettersom han forklarte med like konsekvens hans tidligere innvendinger, mens våre svar møtte hans innvendinger fot til fot og av hans egen bekjennelse synes likeverdig støttet av vitnesbyrd fra Den hellige skrift, noen av de tilstedeværende ba meg bevare vår disputt da den antagelig kunne være nyttig for andre i framtiden.»

Denne diskusjonen var kjent for sin upartiske presentasjon av både [[Kristendom|kristne]] og [[Jødedom|jødiske]] synspunkter, og for gjensidige respektfulle tonen i meningsutvekslingen.

I begynnelsen var jødenes status ikke strengt regulert. Et forsøk ble gjort for å introdusere et prinsipp fra kontinentet – at alle jøder var kongens eiendom – og en paragraf som introduserte dette prinsippet ble lagt til kong [[Henrik I av England|Henrik I]] i en del manuskripter av såkalte «Lover til Edvard Bekjenneren».

Imidlertid, i løpet av regimet til Henrik I  [[1100]]&ndash;[[1135]]) ble et kongelig [[charter]] gitt Joseph, den fremste [[rabbi]] i [[London]], og alle hans tilhengere. Ved denne bestemmelse ble det tillatt for jøder [[Bevegelsesfrihet|å bevege seg rundt i landet]] uten å betale [[toll]], til å kjøpe og selge varer og eiendommer, å selge deres pant og sikkerhetsgarantier etter å ha holdt dem et år og én dag, til å bli dømt av deres likemenn, og til å kunne sverge på [[Tora]] framfor den kristne [[Bibelen|Bibel]]. En spesiell tyngde ble tilskrevet en avlagt ed fra en jøde ved at den tilsvarte tolv kristne menns ed ettersom jødene representerte kongen av England i finansielle saker. Den sjette klausul i dette charteret var av særlig betydning: det ble gitt lov for jøder å reise over hele kongedømmet ettersom de var kongens egen eiendom (''sicut res propriæ nostræ'').

=== Stefan I til Henrik II: 1135-1189 ===
[[Fil:Lincoln Jew's House.jpg|thumb|right|Fronten av et jødisk hus i Lincoln, rett nedenfor Jew's Court.]]
De fredelige forbindelsene mellom kristne og jøder i England ble forstyrret under kong [[Stefan av England]] som brente ned huset til en jøde i [[Oxford]], en del beretninger sier at husets eier brant opp sammen med det, ettersom han nektet å betale et bidrag til kongens utgifter. Det er også i løpet av denne tiden at den første nedskrevne [[nidskrift]] mot jøder ble ført i forbindelsen med saken til [[William av Norwich]] (mars [[1144]]): hvor jødene fikk skylden for en ung gutt død.

Mens [[Korstog|korsfarerne]] i [[Tyskland]] prøvde ut sine sverd på jøder ble slike utbrudd mot engelske jøder, i henhold til jødiske krøniker, forhindret av kong Stefan.

Etter [[Det engelske kaos under Stefan|kaoset under Stefan]] ble det ny samfunnsorden under [[Henrik II av England|Henrik II]], og jødene kunne fornye sin aktivitet. Innenfor fem år etter at Henrik var blitt konge er det vitnesmål for jøder i [[London]], [[Oxford]], [[Cambridge]], [[Norwich]], [[Thetford]], [[Bungay]], [[Canterbury]], [[Winchester (England)|Winchester]], [[Newport]], [[Stafford]], [[Windsor]], og [[Reading (Berkshire)|Reading]]. Dog hadde de fortsatt ikke tillatelse til begrave sine døde andre steder enn i London, en restriksjon som ikke ble fjernet før i [[1177]]. Ved at jødene var spredt over det meste av riket gjorde det mulig for kongen benytte dem når situasjonen krevde det. Han betalte dem med kravbrev hos sheriffene i distriktene som redegjorde for betalinger i halvårlige regnskap på såkalte «pipe rolls», såkalte rørruller med manuskripter, se eksempelvis [[Aaron av Lincoln]].

[[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke|Strongbows]] erobring av [[Irland]] i [[1170]] ble finansiert av Josce, en jøde fra [[Gloucester]]; og kongen skal deretter å bøtelagt Josce for å ha lånt penger til det som var hans misbehag. Som en regel derimot synes det som Henrik II ikke begrenset den finansielle aktiviteten til jødene. Den gunstige stillingen til de engelske jødene ble kjent, blant annet av besøket til [[Abraham ibn Ezra]] i [[1158]], av [[Isaac av Chernigov]] i [[1181]], og som tilfluktssted i England av jøder som ble utvist fra [[Frankrike]] av [[Filip II August av Frankrike]] i [[1182]], blant dem antagelig også den lærde [[Judah ben Isaac Messer Leon]] fra [[Paris]] ([[1166]] – [[1224]]).

I [[1168]] da en allianse med [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Fredrik I Barbarossa]] ble klargjort, grep Henrik II de fremste representantene til jødene og sendte dem over til [[Normandie]] mens han skattla de øvrige med 5000 [[Mark (myntenhet)|mark]].<ref>''Gervase of Canterbury'', red. Stubbs, i. 205</ref> Da han krevde at resten av landet skulle betale en [[Saladin-tiende]] for et [[korstog]] mot [[Saladin]], krevde han en fjerdedel av all jødiske løseøre. Tienden ble beregnet til 70 000 pund, en fjerdedel av 60 000 pund. Med andre ord, verdien av jødenes personlige eiendom ble regnet som en fjerdedel av hele landet. Det er usannsynlig at hele beløpet ble betalt på en gang da det i mange etter pålegget om skatt var det mange arresterte som ble krevd satt fri av jødene.

Kongen hadde sannsynligvis blitt ledet til å gjøre dette store og urimelige kravet på de engelske jødene av det overraskende fordelen som kom til hans skattkammer ved dødsfallet til Aaron av Lincoln. All eiendom som var ervervet av [[åger]]i, om det var av en jøde eller en kristen, ble kongens eiendom ved ågerkarlens død. Aaron av Lincolns eiendommer inkluderte 15 000 pund i gjeld som han eide. Foruten dette kom en stor formue på kongens hender, noe som imidlertid ble tapt da den ble sendt over til Normandie. En egen avdeling av skattkammeret, innstiftet for å behandle dette store regneskapet, ble kjent som «Aarons finans» («Aaron's Exchequer»).

I denne tiden levde jødene i et godt forhold med sine kristne naboer, inkludert de geistlige og de kunne komme og gå fritt i kirkene, og de søkte tilflukt som andre i klostre ved oppstyr og uro. En del jøder levde i velstående hus, og bidro til å bygge et stort antall klostre og kirkebygg rundt om i riket. Imidlertid hadde de ved slutten av Henrik IIs regime skaffet seg uforskyldt fiendskap og nag fra de øverste samfunnsklassene ved at en antijødisk stemning ble fremmet av korstogene, noe som smittet over på resten av landet.

=== Massakrene i London og York (1189–1190) ===
[[Rikard I av England|Rikard I]] hadde tatt korset, det vil si gitt løfte om å dra på korstog, før han ble kronet den [[3. september]] [[1189]]. En antall framstående jøder i England presenterte seg selv for å gi kongen sin hyllest ved Westminster, men det synes som om det var en for form overtro å tillate jøder å være tilstede ved en slik hellig seremoni, og de ble jagd bort fra banketten etter kroningen. Øyeblikkelig spredte det seg et rykte fra Westminster og til [[City of London|London by]] at den nye kongen hadde beordret alle jøder drept. En mobb av pøbler samlet seg i [[Old Jewry]], en gate i London hvor jøder dominerte, og etter forgjeves å ha angrepet de sterke steinhusene i løpet av dagen satte de dem i brann i løpet av natten. De som forsøkte å flykte fra sine brennende hjem ble angrepet og drept. Kongen var rasende over denne fornærmelsen på hans kongelige verdighet, men brydde seg ikke om å straffe overgriperne, antagelig på grunn av deres store antall. 

Etter at Rikard I reiste fra England på det [[tredje korstog]]et, brøt det ut opptøyer med tap av liv i havnebyen [[King's Lynn]] i [[Norfolk]] hvor noen jøder forsøkte å angripe en døpt trosfrende som hadde søkt tilflukt i en kirke. Byens befolkningen raste mot dem, satte husene deres i brann og drepte dem med sverd. Også i [[Stamford Fair]] den 7. mars [[1190]] ble mange drept, og den 18. mars ble hele 57 mennesker drept ved [[Bury St. Edmunds]]. Jødene i [[Lincoln (England)|Lincoln]] reddet livet kun ved å søke tilflukt i en borg.

[[Fil:Cliffords Tower from behind.jpg|thumb|Festningen i York, hvor jødene i York ble drept i 1190.]]
Isolerte angrep på jøder skjedde også i [[Colchester, England|Colchester]], [[Thetford]], og [[Ospringe]], men den mest iøynefallende og umenneskelige hendelsen skjedde i [[York]] om natten den 16. mars (dagen for den jødisk fest [[Shabbat ha-Gadol]], sabbaten før påskefesten) og 17. mars 1190. Jødene i York ble alarmert av de foregående massakrene og ved at flere jødiske hus ble satt i brann av antijødiske opptøyer i kjølvannet av den religiøse opphisselse som fulgte korsfarernes forberedelser. Jødenes leder Josce bønnfalt bestyreren av festningen [[York Castle]] til motta dem med deres husturer og barn, og de ble sluppet inn i [[York Castle|Clifford's Tower]]. Imidlertid ble tårnet beleiret av en mobb av korsfarere som krevde at jødene konverterte til kristendommen og bli døpt. Fanget i festningen ble jødene rådet av deres religiøse leder, rabbi [[Yomtov av Joigney]], til heller å begå [[selvmord]] enn å konvertere. Josce begynte selvofringen ved å drepe sin hustru Anna og sine to barn, og deretter lot han seg drepe av Yomtov. Fedrene til hver familie drept sin hustru og barn, og deretter lot de seg bli drept av Yomtob. Den håndfull jøder som ikke drepte seg selv overga seg til korsfarerne ved daggry den 17. mars, og de forlot tårnet under løftet at de ikke ville bli skadet eller lide overlast, men de ble likevel drept straks de kom ut. Etterpå ble tårnet, bygd av tre, brent ned til grunnen.

=== Bestemmelsen over jødekvarteret, 1194 ===
I løpet av kong Rikard Is fravær i [[Det hellige land]] og i løpet av hans fangenskap på veg tilbake ble jødene plaget av [[William Longchamp]], [[Rikskansler i Storbritannia|rikskansler]] i [[England]] og [[Ely bispedømme#Biskoper|biskop av Ely]]. Det jødiske samfunnet ble tvunget til å bidra 5000 mark til kongens løslatelse, mer enn tre ganger så mye som hele London bidro med. Da kongen var kommet tilbake var han fast bestemt på å organisere det jødiske samfunnet for å sikre seg at ikke lenger ville bli bedratt av noe tilsvarende opptøyer som hadde skjedd under hans kroningsseremoni, noe som var hans rett som universell legateier av jødekvarteret. Rikard besluttet følgelig i 1194 at nedtegnelser skulle bli ført av kongelige tjenestemenn over alle transaksjoner som jøder utførte, og uten slike nedtegnelser ville transaksjoner ikke være lovlige.

Hver gjeld måtte bli innført i en håndskrift, en del som ble oppbevart av den jødiske kreditor, og en annen som ble oppbevart i en kiste hvor kun særskilte tjenestemenn hadde tilgang. Ved dette kunne kongen til enhver tid ha kunnskap om den eiendom som enhver jøde i landet hadde, og ingen ødeleggelse av de gjeldsbevis som jødene holdt kunne frigjøre kreditoren fra det han sto gjeld for. Denne «Bestemmelsen over jødekvarter» («Ordinance of the Jewry») var i praksis begynnelsen på et eget kontor for jødene ved skattkammeret, noe som gjorde alle transaksjoner til det jødiske samfunnet i England forpliktet til skattlegging av Englands konge, og ble således en sovende partner i alle transaksjoner av jødisk pengeutlåning. Kongen krevde dessuten 2 [[bezant]]er i pundet, det er 10 prosent av alle summer dekket av jøder ved hjelp av kongens domstoler.

Ved denne tiden hadde jødene mange av de samme borgerlige rettighetene som ikkejødiske borgere, men deres lån kunne bli gjenopprettet av loven mens kristne pengeutlånere kunne ikke gjenopprette mer enn hans opprinnelige lån. De var i direkte tilknytning til kongen og hans domstoler, men dette betydde ikke egenrådig makt hos kongen til å skattlegge dem eller ta deres penger uten å betale tilbake, noe som er hyppig eksemplifisert i rørrullene. De var vitterlig kongens «menn», men ikke mer enn baronene i løpet av den samme tidsepoken, og de hadde rettighetene av adelig rank og kunne således reise og bosette seg hvor som helst.

=== Under Johan, 1205-1216 ===
Så tidlig som i [[1198]] hadde [[pave Innocens III]] skrevet til alle kristne herskere, blant annet Rikard I av England, hvor paven krevde at herskerne gjennomførte med tvang ettergivelse av all gjeld krevd av jøder fra kristne. Dette kravet gjorde selve den jødiske eksistensberettigelse umulig.

Den 5. juli [[1205]] fremmet paven prinsippet at jødene var fordømt til evig [[slaveri]] ettersom de hadde korsfestet [[Jesus Kristus|Kristus]]. I England fulgte den verdslige makten Kirkens initiativ. Kong [[Johan av England]], som hadde kommet i gjeld til det jødiske samfunn mens han var i Irland, behandlet jødene først med overflatisk overbærenhet. Han bekreftet charteret til rabbi Josce og hans sønner og gjorde det gjeldende for alle jøder i England; han skrev et skarp protest til ordføreren i London om angrepene som fortsatt skjedde mot jødene i byen, og i andre byer i England. Han utpekte en erkeprest for alle engelske jøder den 12. juli 1199.

Da Normandie gikk tapt 1205 synes det som om Johans holdning overfor jødene endret seg. På høyden av hans triumf over paven i 1210 krevde han et beløp på ikke mindre enn 100 000 pund fra de religiøse hus i England, og samtidig 66 000 mark fra jødene. En av de sistnevnte, Abraham of Bristol, som nektet å betale hans kvote på 10 000 mark, hadde på kongens ordre fått syv hans tenner trukket ut, en om dagen inntil han betalte.<ref>Roger of Wendover, ii. 232; men se også Ramsay: "Angevin Empire," side 426, London, 1903</ref>

Selv om Johan presset så mye som han kunne få ut av det jødiske samfunnet, var de samtidig et viktig element på hans side i trekantstriden mellom konge, baroner og landdistriktene som utgjør den konstituerende historie i England i løpet av hans regime og under hans sønn. Selv i ''[[Magna Carta]]'' ble det lagt inn klausuler som forhindret kongen eller hans jødiske undersåtter å ta renter mens en arv var mindreårig.

=== Økende forfølgelse, 1200-tallet ===
[[Fil:JudenMitHut.jpg|thumb|Jøder ble trakassert og forfulgt av kristne, blant annet ved å påtvinge dem egne klesdrakter, som egne hatter i Tyskland, og med et eget emblem i England.]]
Med tiltredelsen av [[Henrik III av England]] i [[1216]] ble jødenes posisjon noe lettere, men kun for en kort tid. Pave Innocens III hadde i foregående året fått [[det fjerde kirkemøtet i Lateranet]] til å innføre en lov som tvangsgjennomførte at alle jøder måtte bære et eget emblem på klærne, og i [[1218]] gjennomførte [[Stephen Langton]], [[erkebiskop av Canterbury]], det samme i England hvor emblem tok form som avlang hvit lapp, to fingerlengder ved fire. Kirkens handling ble fulgt opp med tilsvarende utstøtning i de engelske bykommunene.

Det ble følgelig sendt opprop til kongen hvor han ble oppfordret til å fjerne jøder fra hans kommuner, og de ble utvist fra [[Bury St. Edmunds]] i [[1190]], [[Newcastle]] i [[1234]], [[Wycombe]] i [[1235]], [[Southampton]] i [[1236]], [[Berkhamsted]] i [[1242]], [[Newbury]] i [[1244]]. Jøder ble utvist fra landområdene til enkedronning [[Eleanora av Provence]] i januar [[1275]], noe som innbefattet byer som [[Guildford]].

Da baronenes krig brøt ut ble det benyttet voldelig handlinger for å fjerne alle spor av inngått gjeld, enten til kongen eller til de høyere baroner. Jødene i London, Canterbury, [[Northampton]], Winchester, [[Cambridge]], [[Worcester (England)|Worcester]], og Lincoln ble plyndret i årene [[1263]]&ndash;[[1265]], og ''archæ'' ble enten ødelagt eller avlevert i hovedkvarterene til baronene ved Ely. [[Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester|Simon de Montfort]], som tidligere hadde utvist jødene fra hans by [[Leicester]], annullerte all inngått gjeld til jøder da han selv var på høyden av sin makt etter [[slaget ved Lewes]]. Han hadde blitt beskyldt for å ha delt plyndringen, men han utsendte forordninger om deres beskyttelse etter slaget.<ref>Kingsford: «Song of Lewes», ss. 59, 80, Oxford, 1890</ref> Både det jødiske samfunn og kongen som hans representanter fikk store og uberegnelige tapt av denne generelle sletting av all gjeld.

Verdien av det jødiske samfunnet for den kongelige skattkiste hadde blitt betydelig mindre i løpet av [[1200-tallet]] av to grunner: kongens inntekter fra andre kilder hadde økt, og bidragene fra jødene hadde minsket både absolutt og relativt. Foruten dette hadde kongen funnet andre kilder til å skaffe seg lån. Italienske handelsmenn, «pavens åkere» som de ble kalt, skaffet ham penger, til tider i sikkerhet hos det jødiske samfunnet. Ved innskrenkningen av det området som jøder hadde tillatelse til utøve sin lånevirksomhet ble deres midler for å skaffe seg profitt minsket, mens kongen ved hans kontinuerlige inndrivninger forhindret automatisk vekst av rentene.

Ved midten av 1200-tallet hadde jødene i England, som de på kontinentet, blitt kongens løsøre. Det var tilsynelatende ingen begrensninger til de inndrivninger han kunne pålegge, skjønt det var opplagt imot hans egne interesser å ta fram dem all kapital, uten den ville de ikke kunne skaffe ham renteinntekter.

Ytterligere fordommer hadde blitt reist mot jødene på akkurat denne tiden ved gjenoppvekkingen av en anklage av et rituelt mord. Kongen hadde solgt det jødiske samfunnet til sin bror [[Richard av Cornwall]] i februar [[1255]] for 5000 mark, og hadde mistet alle rettigheter over det for et år. Den påfølgende august hadde et antall av de jødiske lederne som hadde samlet seg i Lincoln for å feire ekteskapet til en datter av Berechiah de Nicole. Disse ble arrestert og anklaget for å ha drept en gutt ved Hugh. 91 ble sendt til London og innestengt i [[Tower of London]], atten ble henrettet for å ha nektet å trygle, og resten ble holdt i fengsel inntil Rikard av Cornwalls kontroll over deres eiendom utløp.

=== «Statutum de Judaismo», 1275 ===
Kort tid etter at [[Edvard I av England]] var blitt kronet i [[1275]] gjorde han en del eksperimentelle bestemmelser. Kirkens lover mot åkeri hadde nylig blitt gjentatt med mer enn vanlig voldsomhet ved [[Det andre konsilet]] i [[Lyon]] i [[1274]], og Edvard I i «Statutum de Judaismo» forbød jødene med absolutt virkning å låne på åkeri, men ga dem tillatelse til drive handel og håndverk, og selv drive jordbruk for en periode som ikke måtte være mer enn ti år, skjønt han uttrykkelig ekskluderte dem fra alle [[Føydalisme|føydale]] fordeler av å eie land. Denne tillatelsen derimot, sett på et middel hvor jøder generelt kunne skaffe seg en leveveg, var en illusjon. [[Jordbruk]] var ikke noe man kunne starte på et øyeblikk, heller ikke håndverk var noe man ervervet seg med en gang, og det engelske samfunn på 1200-tallet var [[Laug|håndverkslaugene]] (''guild'') allerede sikret med et [[monopol]] for alle utdannede håndverkere, og i flertallet av markene hvor det foregikk kjøp og salg var medlemmer av handelslaugene. Ved å frata jødene muligheten å drive lånevirksomhet fratok kongen dem i praksis fra alle muligheter til å tjene et levebrød under alle livsforhold som eksisterte i det føydale England, og i prinsippet utviste «Statutt for jødedom» dem femten år før den endelige deporteringen. En del av jødene forsøkte å omgå loven ved å benytte seg av triksene til caursinene<ref>''Caursinere'' (eller ''cahorsinere'') har fått avledet deres navn fra byen [[Cahors]], men begrepet ble vanligvis brukt om pengeutlånere. De virkelig caursinere var kapitalistiske kristne bankmenn. I England var de upopulære på grunn av de opptrådte som pavelige meklere, og på grunn av de store rentesatser som de krevde, [http://www.fordham.edu/halsall/source/1235cahorsins.html Matthew of Paris: ''The Usury of the Cahorsins'', 1235]</ref>, som lånte pengesummer og utpresset heftelser som omfatter både lånet og renter. I desperasjon var det en del som ble landsvegsrøvere, andre henvendte seg til ''Domus Conversorum'' (''Huset for de konverterte'', en bygning i London for jøder som ble kristne), mens et betydelig antall synes å ha begynt med [[myntklipping]], noe som var ulovlig, for å forsøke å skaffe seg en form for utrygg og vaklende eksistens. Som en konsekvens ble hele det jødiske samfunn i England arrestert i [[1278]] og ikke mindre enn 293 jøder ble henrettet i London.

=== Jødenes lederskap, 1200-tallet ===
Jødene hadde tillatelse til deres egen domsmakt, og det er bevis på at deres eget ''[[beth din]]'' med tre [[dommer]]e. Henvisning er gjort til ''parnas'' (president) og ''gabbai'' (kasserer) av forsamlingen, og til skriverne. Et fullstendig utdannelsessystem synes å ha vært på beddingen.

Overhodet for det jødiske samfunnet lå hos den fremste [[rabbi]], kjent som «kirkeforstanderen av alle jøder i England»; han synes å ha blitt valgt av jødene selv og som ble gitt en ''congé d'élire'' av kongen.<ref>''Congé d'eslire'', fra [[fransk]] «tillatelse til utvelge», en bevilgning fra Englands krone som ble utstedt under storsegl til domprost og katedralens ordenskapittel, eller for det jødiske samfunn i middelalderen, til deres fremste rabbi.</ref> Kongen krevde derimot, retten til stadfesting, tilsvarende som med de kristne biskopene. Den jødiske kirkeforstanderen var en kongelig offisiell og holdt posisjonen som rådgiver i henhold til jødisk lov til jødenes skattkammer da engelsk lov tillot gyldigheten av jødisk lov i dets eget omfang, tilsvarende som lovverket aksepterte [[kirkerett]].

Seks kirkeforstandere er kjent fra 1200-tallet: [[Jacob av London]], valgt på nytt [[1200]]; Josce, [[1207]]; [[Aaron av York]], [[1237]]; Elyas av London, [[1243]]; [[Hagin fil Cresse]], [[1257]]; og Cresse fil Mosse.