Redigerer Ivar Mortensson-Egnund (avsnitt)

=== Folkediktning ===
Som fjortenåring stiftet han et livslangt vennskap med den to år yngre [[Moltke Moe]], sønn av biskop [[Jørgen Moe]]. Via disse fikk Ivar Mortensson innblikk i nordisk folkediktning. Allerede i skolealder ble han interessert i den nasjonalromantiske litteraturen med sine temaer fra norsk natur og folkeliv, men enda mer for selve folkediktningen, som ble en livslang interesse.<ref>[[#klangen|Klaus Langen]] s. 15f</ref>

Ivar Mortensson tok [[Latinskole|latin]][[artium]] i 1875, og begynte å studere [[teologi]]. Innimellom studiene levde han noen år som «frikar» og foretok lange vandringer rundt i Sør-Norge. Iblant gikk han alene, i blant sammen med broren Per eller kameraten Moltke Moe. Vandringene var delvis forsknings- og innsamlingturneer. Telemark var favorittområdet <ref>[[#klangen|Klaus Langen]] s. 17</ref> -''«Det gamle norske målet var hardt og skarpt og ljomande som lurblåster. Men då eg fann telemålet, tykte eg at alle kvasse kantar var slipa og svarva, det lydde lett og leikande som eit kulturmål.»''<ref name="libra_1" />

Folkeminnegranskeren [[Rikard Berge]] fra [[Rauland]] skildret vandreren og folkeminnesamleren Ivar Mortensson slik:
:''«Ein kunde vel nærast segja at han livde etter diktingi, han, der han sella frå bygd til bygd, med ein langelur lenger enn han var sjølv, gangande i telebunad og på hardingtæsur, med snedskreppa på rygg, sovande i tre og urd og uthus som det høvde, skrivande upp gamle stev og diktande nye; folk og natur og dikting brådna i eitt bilæte for honom.»''<ref name="libra_1" />

Moltke Moe og Ivar Mortensson ga i 1878 ut samlingen ''Norske Fornkvæde og Folkevisur''. De var da henholdsvis 19 og 21 år. Boka var dels et opptrykk av [[Magnus Brostrup Landstad|Landstad]] og [[Sophus Bugge|Bugge]]. Den var enkelt utstyrt, trykt på dårlig papir og billig i pris. Hensikten var at vanlige folk skulle ha råd til boka, for Ivar Mortensson ville at folkediktinga skulle være en levende kraft i folkets åndsliv. Boka var et første forsøk på å skape en norsk ''[[Kalevala]]'' og ble senere fortsatt med ''Solmøyi'' (1904) og ''Gullharpa vår'' (1931).<ref>[[#klangen|Klaus Langen]] s. 18</ref>

Folkeminne''gransker'' var Ivar Mortensen ikke, han nøyde seg med innsamlingsarbeidet og lot folkediktinga danne grunnlaget for sin egen dikning og de mystiske livsanskuelsene som ga impulser til dikningen hans. Det store visematerialet han hadde samlet gav han til Moltke Moe i håp om at han skulle gi det ut.<ref>[[#klangen|Klaus Langen]] s. 18f</ref>