Redigerer Italias samling (avsnitt)

==Bakgrunn==
[[Bilde:Bartolomeo Pinelli Überfall 1817.jpg|miniatyr|Briganti, banditter, var et problem i Sør-Italia fra 1500-tallet til slutten av 1800-tallet. Bildet er fra 1817.]]
Italias samling begynte i 1850-årene, men bakgrunnen for den er av betydning. Først var Italia to ganger med et svært kort opphold okkupert av [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]]s [[Frankrike]], før de igjen ble delt opp i [[Kongeriket Napoli]] i sør, [[Østerrikes historie (1804-1867)|Keiserdømmet Østerrike]] i nordøst og [[Huset Habsburg]] og [[Pavestaten]] i midt-Italia og [[Kongedømmet Sardinia|Sardinia-Piemonte]] i nordvest.

Italias bystater hadde på slutten av 1400-tallet begynt å merke Frankrikes interesser. Bystatene hadde lyktes tidligere med internt samarbeid mot en ekstern fiende. Det lyktes ikke nå, og Frankrikes mange fremstøt frem til 1560 slet ut de lokale stormaktene i Italia økonomisk og militært.<ref>Side 97-98, Cassina Wolff</ref> I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Catau-Cambresis. Det medførte et kaotisk styre med ''brigantaggio'' (bandittvesen) og egenrådige baroner i Napoli, mens Milano stort sett fikk gode betingelser.<ref>Side 108-112, Cassina Wolff</ref> Firenze ble mer jordbruksorientert enn handelsfokusert, og [[Republikken Venezia|Venezia]] var økonomisk kraftig redusert etter kostbare kriger mot [[Det osmanske rike|osmanerne]]. [[Adelsrepublikken Genova|Genova]] la seg under Habsburgerne og ble dermed også under spansk styre. [[Savoie|Savoie-Piemonte]] var formelt under [[Det tysk-romerske rike]], men hadde mye selvstendighet. Siden Savoie-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.<ref>Side 114-116, Cassina Wolff</ref>

På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem [[tredveårskrigen]], lavere kjøpekraft hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredveårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.<ref>Side 120-21, Cassina Wolff</ref>

1700-tallet ble en ny periode med omorganisering av landområder. Etter [[freden i Utrecht]] i 1713 forsvant spansk overherredømme i Italia. Milano, som nå inkluderte Mantova, ble underlagt Østerrike. Savoie utvidet med Sicilia, men byttet i 1720 slik at de heller fikk Sardinia. Venezia og Genoa forble selvstendige.<ref>Side 134, Cassina Wolff</ref> Mens det var kaotiske tilstander politisk, ble det innført reformer både i jordbruk, handel og politikk. Venezia, Genoa og [[Kirkestaten]] var imidlertid upåvirket av reformene.<ref>Side 143-153, Cassina Wolff</ref> Napoli ble i 1734 underlagt [[huset Bourbon]], da [[Karl III av Spania]] erobret østerrikerne som var der. Han ble raskt anerkjent internasjonalt som konge av både Napoli og Sicilia, og greide kunststykket å få respekt fra de egenrådige baronene begge steder.<ref>Side 136, Cassina Wolff</ref>

===Frankrikes første invasjon av Italia (1796–1799)===
[[Bilde:Italy c 1810.png|miniatyr|Den italienske halvøy fra omtrent 1810.]]
[[Den franske revolusjonen]] spilte en viktig rolle i å påvirke italienske intellektuelle til å interesserer seg for vitenskap, politiske revolusjoner og nytenkning.<ref name="enfemåtte">Side 158, Cassina Wolf</ref> Med dette kom også begrepet «patria» til å forandre mening fra «landet man kom fra» til en samling med frie borgere, og en patriot ble en som kjempet for nye, liberale ideer mot [[absolutisme]].<ref>Side 63, Adrian Lyttleton: «The National Question in Italy» i ''The National Question in Europe in Historical Context'' av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref>

Det skjedde imidlertid ingenting med det før de franske styrkene invaderte områder i Nord-Italia og dermed bekjempet og fjernet absolutistiske regimer. I Lombardia ble det skrevet en grunnlov av 110 italienske delegater. Grunnloven, som åpnet for et parlament i tråd med [[Maktfordelingsprinsippet|Montesquieus tredeling av makten]], ble godkjent i en folkeavstemning.<ref name="enfemåtte" />

En av grunnene til at Frankrike støttet italiensk løsrivelse og nasjonalisme, var at det også støttet deres interesser, delvis ved å svekke Østerrike. Franske styrker opprettet [[Den cisalpinske republikk]] i Nord-Italia. Det nye landet tok raskt en trikolor inspirert av Frankrike, men med grønn i stedet for blå. De franske styrker igangsatte også en essaykonkurranse om hvordan et eventuelt samlet Italia burde regjeres. Imidlertid ble en del forslag mer radikale enn det [[Direktoriet]] ønsket. Særlig ble eventuelle sammenhenger mellom italienske nasjonalister og [[jakobinerklubben|jakobinere]] fryktet. Dermed ble talefriheten begrenset.<ref>Side 64-67, Lyttleton</ref>

Til tross for at intellektuelle støttet Napoléon, var både kirken og dermed bøndene svært skeptiske til ham. Geistlige ledere kunne igangsette bondeopprør, støttet av Østerrike. Når de intellektuelle ofte var elitistiske og hadde hemmelige møter, ble det derfor ingen folkebevegelse for frigjøring og samling.<ref>Side 159-160, Cassina Wolff</ref> Bøndene protesterte ikke bare mot Napoléon og moderne lovgiving fordi de støttet kirken, men også, særlig i sør, fordi nye lover ville bety at de mistet den felles jorden bøndene hadde utenfor landsbyene. Dermed var de, geistlige og en rekke andre reaksjonære med på å bekjempe de gjenværende franske styrkene da Napoléon måtte trekke tilbake styrkene for å forsvare seg mot et østerriksk-russisk fremstøt.<ref>Side 161-162, Cassina Wolff</ref>

===Frankrikes andre invasjon av Italia (1800–1815)===
Østerrike og Bourbon slo hardt tilbake mot radikale italienere i 1799, men deres regjering ble kortvarig. Allerede i 1800 invaderte Napoléon igjen Italia, og denne gangen var takhøyden for republikanisme og frihetsidealer enn under siste del av Direktoriet lavere.<ref>Side 163, Cassina Wolff</ref> Et felles italiensk kongerike ble skapt med Napoléons stesønn, [[Eugène de Beauharnais]], som visekonge. Kongeriket Italia tok utgangspunkt i Den cisalpinske republikk og utvidet med Veneto og Marche, i tillegg til Lombardia, resten av nordøst-Italia og Emilia-Romagna.<ref>Side 70, Lyttelton</ref>

Delen av Italia som ikke var i et formelt selvstendig kongerike, var enten direkte del av det franske kongeriket, kongeriket Napoli eller kongeriket Sicilia. Sardinia var det eneste området som på sett og vis hadde noen selvstendighet sammen med Italia. Napoli var for lokalt i funksjon til at det kunne styres fra Frankrike, og Napoléon innsatte først sin bror [[Joseph Bonaparte]] og så sin svoger [[Joachim Murat]]. På grunn av at de italienske områdene manglet generelle lover for hele området, og fungerte mye etter sedvanerett, ble [[Code civil des français|Code Napoléon]] innført. I tillegg ble byråkrati og juridisk system fra Frankrike innført. Dette overlevde den senere reformen.<ref>Side 70-71, Lyttelton</ref>