Redigerer Italias historie under republikken (avsnitt)

==Den første republikk==
Det har vært hyppige regjeringsskifter i Italia i etterkrigstida, men italiensk politikk har likevel vært prega av stor stabilitet snarere enn av ustabilitet. Det [[Kristendemokrati|kristeligdemokrati]]ske [[Democrazia Cristiana]] (DC) blei i [[1946]] landets største parti, mens kommunistene i [[Partito Comunista Italiano]] (PCI) i [[1948]] seilte forbi [[Partito Socialista Italiano]] (PSI) som det største opposisjonspartiet og blei også det største kommunistpartiet i Vest-Europa. PCI deltok i regjering kun i den nasjonale enhetsregjeringa de første åra etter krigen, der partilederen, [[Palmiro Togliatti]], var justisminister. I mai [[1947]] blei imidlertid både PCI og PSI ekskludert fra regjeringa. PSI samarbeida på dette tidspunktet nært med kommunistene. 

DC satt sammenhengende i regjering fra [[1945]]  til [[1994]].  Bakgrunnen for dette var en enighet mellom DC de andre partiene om å ekskludere PCI fra makta, da det blei oppfatta som et anti-system-parti. Sjøl om DC kun hadde absolutt flertall i parlamentet i perioden [[1945]] til [[1953]], klarte partiet som det største partiet å holde seg ved makta permanent ved hjelp av skiftende koalisjoner med tre mindre partier, det liberale [[Partito Liberale Italiano (1943-1994)|Partito Liberale Italiano]] (PLI), det [[Antiklerikalisme|antiklerikal]]e [[Partito Repubblicano Italiano]] (PRI), det sosialdemokratiske [[Partito Socialista Democratico Italiano (1947-1998)|Partito Socialista Democratico Italiano]] (som brøyt med PSI, da de mente dette partiet ikke tilstrekkelig distanserte seg fra PCI), samt fra etter [[1963]] også med sosialistene i PSI. 

I løpet av etterkrigstida tapte CD gradvis støtte etter hvert som samfunnet blei modernisert og tradisjonelle verdier fikk mindre oppslutning. DCs fikk størst oppslutning i rurale områder, mens det industrielle nordvest, som hadde en større arbeiderklasse, i større grad støtta partiene på venstresida.

Den gradvis minskende støtta til DC førte til slutt til at PSI blei invitert inn i regjeringa. PSI hadde lenge vært utelukka, da de hadde for nære bånd til PCI, men etter [[oppstanden i Ungarn]] i [[1956]] hadde blitt slått ned av [[Sovjetunionen]], blei partiet mer uavhengige av kommunistene. Dette førte etter hvert til en debatt om å inkludere sosialistene i regjeringa. De mest høyreorienterte kreftene gikk mot dette, mens reformister, sosialdemokrater og progressive katolikker var positive. Et forsøk fra høyreorienterte kristeligdemokrater på å inkludere det nyfascistiske [[Movimento Sociale Italiano]] i regjeringa førte til opptøyer og førte ikke fram. 

[[Aldo Moro]], en relativt venstreorientert kristeligdemokrat, var en av hovedinspiratorene for alliansen med sosialistene. Han kom seinere også til å forsøke å inkludere kommunistene (det såkalte [[historiske kompromiss]]). Sistnevnte forsøk blei imidlertid stoppa ved kidnappinga og drapet på Moro i [[1978]]. [[De røde brigader]] påtok seg ansvaret for handlinga. 

I likhet med i mange andre land i [[Vesten]], var også [[Italia]] prega av en voksende sterkt venstreorientert bevegelse i kjølvannet av studentopprøret. En minoritet av de mest ekstreme aktivistene utvikla seg i voldelig retning. Samtidig kom en motreaksjon fra fascistiske grupper som ønska ei utvikling i retning av en mer autoritær stat. 1970-tallet kom til å bli prega av ei bølge av terror, som starta med [[Bombene ved Piazza Fontana i Milano 12. Desember 1969|en bombe ved Piazza Fontana]] i sentrum av [[Milano]] den [[12. desember]] [[1969]] og som varte i hvert fall til [[Terrorangrepet i Bologna 2. august 1980|terrorangrepet i Bologna den 2. august 1980]]. Det viste seg seinere at fascistiske grupperinger sto bak begge disse to angrepa. Ifølge det italienske innariksministeriet blei 67,5 % av de voldelige aksjonene utført av grupper på ytterste høyre fløy, mens ytre venstre sto for 26,5 %. Resten sto andre grupperinger bak. 150 personer blei drept i terroraksjoner utført av ytre høyre og 94 av ytre venstre. Voldshandlingene fra de ulike gruppene hadde ulik karakter. De røde brigader spesialiserte seg likvidering av bestemte personer, mens fascistene i større grad benytta seg av blind vold. Drapet på Aldo Moro er det mest kjente av de røde brigaders likvideringer. 

På [[1980-tallet|80-tallet]] blei, for første gang siden [[1945]] to regjeringer leda av statsministre som ikke var kristeligdemokrater, henholdsvis av [[Partito Repubblicano Italiano|republikaneren]] [[Giovanno Spadolini]] fra [[28. juni]] [[1981]] til [[1. desember]] [[1982]] og [[Partito Socialista Italiano|sosialisten]] [[Bettino Craxi]] fra [[4. august]] [[1983]] til [[17. april]] [[1987]]. I løpet av disse åra blei korrupsjonen mer omfattende, ei utvikling som skulle bli avdekka tidlig på [[1990-tallet|90-tallet]] og som blei kjent under tilnavnet [[Tangentopoli]]. At korrupsjonen hadde kunnet foregå såpass lenge har blitt forklart med den lange sammenhengende regjeringsmakta og vissheten om at velgerne ikke hadde noe reelt alternativ, bortsett fra kommunistene. Situasjonen endra seg etter [[Sovjetunionen]]s fall, som ikke bare førte til at “kommunistspøkelset” ikke lengre var noen reell samlende faktor, men også til at det allerede sterkt reformerte  [[Eurokommunisme|eurokommunisti]]ske [[Partito Comunista Italiano]] i [[1991]] oppløste seg sjøl og danna [[Partito Democratico della Sinistra]] (PDS), som definerte seg som et [[Demokratisk sosialisme|demokratisk sosialist]]isk parti. Dette medførte store problemer for regjeringspartiene, ikke minst DC, som nå ikke lengre kunne skremme velgerne med kommunistspøkelset. Sovjetunionen var borte og PCIs etterfølgere i PDS hadde forlatt den kommunistiske ideologien. Dermed blei det vanskelig for regjeringspartiene, ikke minst DC, å forhindre en stor andel av velgerne å forlate sitt gamle parti som en reaksjon på korrupsjonen, samt en lengre tids mangel på å oppnå politiske resultater.