Redigerer Istanbul (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Second Court Topkapi 2007 80.JPG|miniatyr|Rester av en bysantinsk søyle funnet ved [[Bysants]]' [[akropolis]].]]
[[Neolittisk tid|Neolittiske]] gjenstander, som dateres tilbake til det 7. årtusen f.Kr. og ble avdekket av arkeologer i begynnelsen av det 21. århundre e.Kr., viser at Istanbuls historiske halvøy ble bosatt tidligere enn før antatt, faktisk før Bosporos ble dannet.<ref>{{cite news |last=Rainsford | first=Sarah | url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/7820924.stm|publisher=BBC |title=Istanbul's ancient past unearthed |date=10. januar 2009 |accessdate=21. april 2010}}</ref> Før denne oppdagelsen var oppfatningen at [[Trakere|trakiske]] stammer, blant andre [[frygere]], begynte å slå seg ned på Sarayburnu mot slutten av det sjette årtusen f.Kr. På den asiatiske siden har det blitt funnet gjenstander som stammer fra rundt det 4. årtusen f.Kr. i Fikirtepe (i [[Kadıköy]]). På samme sted lå også et [[Fønikia|fønikisk]] handelssted ved begynnelsen av det 1. årtusen f.Kr., samt byen [[Khalkedon]] som ble etablert rundt 680 f.Kr.

Det er likevel vanlig å regne at historien om Istanbul begynner rundt 660 f.Kr. da nybyggere fra [[Megara]], under ledelse av kong [[Byzas]], etablerte [[Bysants]] på den europeiske siden av Bosporos. Nybyggerne fortsatte å bygge en [[akropolis]] ved det gylne horn, på tuftene av de tidlige trakiske bosetninger, noe som næret opp under den gryende byens økonomi. Byen opplevde en kort periode med [[Akamenide-dynastiet|persisk]] styre på begynnelsen av det 5. århundre f.Kr., men grekerne gjenerobret den under [[Perserkrigene|de gresk-persiske krigene]]. Bysants fortsatte deretter som en del av [[Det athenske sjøforbundet]] og dens etterfølger, [[Det andre athenske rike]], før byen til slutt oppnådde uavhengighet i 355 f.Kr. Bysants var lenge alliert med romerne, før den offisielt ble en del av [[Romerriket]] i 73 e.Kr.

Bysants beslutning om å støtte den romerske generalen [[Pescennius Niger]] i hans kamp mot den romerske keiseren [[Septimius Severus]] kostet byen dyrt, da de måtte overgi det på slutten av 195 hadde to år med beleiring ødelagt byen. Likevel begynte Severus fem år senere å gjenoppbygge Bysants, og byen fikk tilbake sin tidligere velstand.

=== Konstantinopel ===
[[Konstantin den store]] ble keiser av hele det romerske imperiet i september 324.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine and Eusebius|etternavn=Barnes|fornavn=Timothy David|utgiver=Harvard University Press|år=1981|isbn=978-0-674-16531-1|utgivelsessted=Cambridge, Massachusetts, USA|side=|sider=77|kapittel=|sitat=}}</ref> To måneder senere la han fram planer for en ny, kristen by som skulle erstatte Bysants. Som den østlige hovedstaden i imperiet ble byen kalt ''Nea Roma'' (Nye Roma). De fleste brukte likevel navnet [[Konstantinopel]], et navn som vedvarte inn i det 20. århundre.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine and Eusebius|etternavn=Barnes|fornavn=Timothy David|utgiver=Harvard University Press|år=1981|isbn=978-0-674-16531-1|utgivelsessted=Cambridge, Massachusetts, USA|side=212|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Seks år senere, 11. mai 330, ble Konstantinopel proklamert hovedstaden i et imperium som til slutt ble kjent som [[Østromerriket|Det bysantinske riket]] eller Østromerriket.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Constantine and Eusebius|etternavn=Barnes|fornavn=Timothy David|utgiver=Harvard University Press|år=1981|isbn=978-0-674-16531-1|utgivelsessted=Cambridge, Massachusetts, USA|side=222|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

[[Fil:Map of Constantinople (1422) by Florentine cartographer Cristoforo Buondelmonte.jpg|venstre|miniatyr|upright=0.75|Det eldste gjenværende kart over Konstantinopel ble laget i 1422 av Cristoforo Buondelmonti.]]
Etableringen av Konstantinopel ble en av Konstantins mest varige prestasjoner, den romerske makten ble flyttet østover etterhvert som byen ble et sentrum for gresk kultur og kristendom.<ref name=":0" /><ref name=":1">{{Kilde bok|tittel=A History of Byzantium|etternavn=Gregory|fornavn=Timothy|utgiver=John Wiley and Sons|år=2010|isbn=978-1-4051-8471-7|utgivelsessted=Oxford|side=63|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Mange kirker ble bygget over hele byen, blant annet [[Hagia Sofia]], som forble verdens største katedral i tusen år.<ref name="klwa171">{{harvnb|Klimczuk|Warner|2009|p=171}}</ref> Andre forbedringer av byen foretatt av Konstantin inkluderte en omfattende renovering og utvidelse av [[At Meydani|Konstantinopels hippodrom]]. Med plass til titusenvis av tilskuere ble hippodromen sentral i samfunnslivet og i det 5. og 6. århundre, episenter for episoder med uro som blant annet [[Nikaopprøret]].<ref>{{cite web|last=Dash|first=Mike|url=http://blogs.smithsonianmag.com/history/2012/03/blue-versus-green-rocking-the-byzantine-empire/|title=Blue Versus Green: Rocking the Byzantine Empire|publisher=The Smithsonian Institution|work=Smithsonian Magazine|date=2. mars 2012|accessdate=30. juli 2012|språk=engelsk|archive-date=2012-08-05|archive-url=https://web.archive.org/web/20120805185404/http://blogs.smithsonianmag.com/history/2012/03/blue-versus-green-rocking-the-byzantine-empire/|url-status=yes}}</ref> Konstantinopels beliggenhet har bidratt til at byen forble en viktig del av historien; murene og befestningene langs kysten beskyttet i mange århundrer Europa mot inntrengere fra øst, og dermed også mot islams frammarsj.<ref name=":1" /> Under det meste av [[middelalderen]], som var sammenfallende med den siste delen av den bysantinske perioden, var Konstantinopel den største og rikeste byen på det europeiske kontinentet og til tider den største i verden.

Det var også på denne tiden at mange nordiske [[viking]]er reiste til Konstantinopel, byen de kalte [[Miklagard]]. Det var spesielt de svenske vikingene som reiste dit som handelsmenn. Her handlet de på store basarer med arabere og grekere. Mange menn fra Norden gikk også i tjeneste hos den bysantiske keiseren i Miklagard, blant andre den senere [[Norge|norske]] kongen [[Harald Hardråde]]. Disse ble kalt [[væring]]er og utgjorde en garde av elitesoldater.

Konstantinopels nedgang begynte etter [[det fjerde korstog]], da byen ble plyndret og herjet. Byen ble senere sentrum i [[Det latinske riket]], som ble skapt av de katolske korsfarerne for å erstatte det ortodokse bysantinske riket. Det latinske riket var kortvarig, og Det bysantinske riket ble gjenopprettet, riktignok svekket, i 1261. Konstantinopels kirker, forsvar, og grunnleggende tjenester var i forfall, og byens befolkning var redusert til mellom hundre tusen og en halv million i løpet av det 8. århundre.

Ulike økonomiske og militære vedtak fattet av [[Andronikos II]], slik som reduksjonen av de militære styrkene, svekket imperiet og gjorde det mer utsatt for angrep. På midten av det 14. århundre, begynte [[Osmanere|osmanene]] en strategi for å ta mindre byer og tettsteder over tid, for på den måten å kutte Konstantinopels forsyningsveier og kvele byen sakte. Den 29. mai 1453, etter en åtte ukers beleiring (hvor den siste romerske keiseren, [[Konstantin XI]], ble drept), lyktes [[sultan]] [[Muhammad II|Mehmet II erobreren]] i å erobre Kontantinopel og erklærte byen den nye hovedstaden i [[Det osmanske rike]]. Timer senere red sultanen til Hagia Sofia og innkalte en imam for å forkynne [[Shahadah|den islamske trosbekjennelsen]], og konverterte dermed den store katedralen til en keiserlig moské.

=== Osmansk og tyrkisk styre ===
[[Fil:Süleymaniye Mosque, Istanbul.jpg|miniatyr|upright|Süleymaniyemoskeen er en av flere moskeer i Istanbul designet av [[Mimar Sinan]].]]
Etter Konstantinopels fall begynte Mehmet II umiddelbart arbeidet med å revitalisere byen, som på den tiden også var blitt kjent som Istanbul. Han oppfordret de som hadde flyktet fra byen under beleiringen til å komme tilbake, og tvang muslimer, jøder og kristne fra andre deler av Anatolia til å bosette seg her. Sultanen inviterte folk fra hele Europa til hovedstaden sin, og skapte et kosmopolitisk samfunn som vedvarte gjennom mye av den osmanske perioden. Samtidig reparerte Mehmet II byens skadede infrastruktur, og fikk bygget [[Topkapipalasset]], sultanens offisielle residens.

Osmanene forvandlet raskt byen fra en bastion for kristendommen til et symbol på islamsk kultur. Religiøse stiftelser ble etablert for å finansiere bygging av storslåtte keiserlige moskeer, ofte forbundet med skoler, sykehus og offentlige bad. [[Det osmanske dynastiet]] tok status som [[kalifat]] i 1517 og Istanbul forble hovedstaden i dette siste kalifatet i fire århundrer. [[Suleiman I den store|Suleiman den stores]] regjeringstid 1520-1566 var en periode med særlig store kunstneriske og arkitektoniske prestasjon, sjefsarkitekt [[Mimar Sinan]] utviklet flere ikoniske bygninger i byen, mens osmansk kunst som keramikk og [[kalligrafi]] blomstret. Den totale befolkningen i Istanbul utgjorde {{formatnum:570000}} ved slutten av det 18. århundre.<ref name="chfo">{{cite journal | last1=Chandler |first1=Tertius |last2=Fox |first2=Gerald |title=3000 Years of Urban Growth| url=https://archive.org/details/3000yearsofurban0000chan_v6h1 |year=1974|publisher=Academic Press|location=London|isbn=978-0-12-785109-9|ref=harv}}</ref>

En periode med opprør i starten av det 19. århundre førte til fremgangen til den progressive sultan [[Mahmud II]] og til slutt til ''Tanzimatperioden'', som ga politiske reformer og introduserte ny teknologi til byen. Det ble bygget broer over [[Det gylne horn]] i denne perioden og Istanbul ble koblet til resten av det europeiske jernbanenettet i 1880. Moderne fasiliteter, som et stabilt vannettverk, strøm, telefon og trikker, ble gradvis introdusert til Istanbul i løpet av de neste tiårene, om enn noe senere enn til andre europeiske byer. Likevel var moderniseringsinnsatsen ikke nok til å hindre tilbakegangen til Det osmanske riket.

[[Fil:RHS Lemnos.jpg|miniatyr|venstre|Det greske slagskipet «Lemnos» og torpedobåten ''Dafni'' utenfor kysten av Istanbul under okkupasjonen av byen]]
I begynnelsen av det 20. århundre ble sultan [[Abd-ul-Hamid II]] kastet av ungtyrkernes statskupp og en rekke kriger plaget det skrantende rikets hovedstad. Den siste av disse, [[første verdenskrig]], resulterte i den britiske, franske og italienske okkupasjonen av Istanbul. Den siste osmanske sultanen, [[Mehmet VI]], ble forvist i november 1922, og året etter ble okkupasjonen av Istanbul avsluttet med signeringen av [[Lausannetraktaten]] og anerkjennelsen av republikken Tyrkia, erklært av [[Mustafa Kemal Atatürk]].

I de tidlige årene av republikken ble Istanbul oversett til fordel for [[Ankara]], valgt som Tyrkias hovedstad for å distansere det nye, sekulariserte landet fra sin osmanske historie. Men, fra slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet, gjennomgikk Istanbul store strukturelle endringer. Nye offentlige plasser, boulevarder og avenyer ble bygget over hele byen, noen ganger på bekostning av historiske bygninger. Befolkningen i Istanbul begynte å raskt øke i 1970, da folk fra Anatolia flyttet til byen for å få jobb i de mange nye fabrikkene som ble bygget i utkanten av den viltvoksende metropolen. Denne plutselige, kraftige økningen i byens befolkning forårsaket en stor etterspørsel etter boliger, og mange tidligere avsidesliggende landsbyer og skoger ble oppslukt i byområde til Istanbul.