Redigerer Ismail I (avsnitt)

== Shāh Ismā'ils liv ==
[[Fil:The Battle between Shah Ismail and Abul-Khayr Khan.jpg|thumb|Shah Ismāˤil kjemper mot [[Abu al-Khayr Khan]] i en scene fra [[Tarikh-i Alam-Aray-i]].]]
Shāh Ismā'il ble født 24. juli 1487. Som ettårig mistet han sin far, [[Hāydār Safavi]] Sultan, som ble drept i krigen mot [[Shirvānshāh]] i 1488. Hāydārs død vakte glede hos den [[Det osmanske riket|osmanske]] [[sultan]] [[Bayezid II]], som i et brev gav til uttrykk at ''"nyheten har flerdoblet min glede"''<ref>Adel Allouche: Osmanlı-Safevî İlişkileri – Kökenleri ve Gelişimi, Anka Yayınları, 2001, s. 63</ref>, og om Hāydārs tilhengere, [[qizilbash|qizilbāsh]]ene, sa han: ''"Må Gud forbanne Hāydārs kjetteriske følgere."''<ref>Adel Allouche: Osmanlı-Safevî İlişkileri – Kökenleri ve Gelişimi, Anka Yayınları, 2001, s. 64</ref>

Ismā'īl hadde to eldre brødre, Ali Mīrzā og Ibrāhīm. Sultan Yakub, som var Shirvānshāhs allierte og svigersønn, fikk Hāydārs sønner i sin varetekt. Han valgte å sende barna i fangeskap i Istakhr-slottet i [[Fars]]-provinsen. Efter Hāydārs død ble den eldste sønnen Ibrāhīm leder av den safavidiske [[sufi]]orden.

I 1493 ble de tre brødrene løslatt på oppfordring av Sultan Yakubs nevø Rustam. Rustam så fordeler i å samarbeide med den daværende [[safavidene|safavidisk]]e lederen, Ali Mīrzā, da han kunne hjelpe ham med å nedkjempe Rustams fætter, Baysungur, som hadde arvet [[Aqqoyunlu-kongeriket]] i stedet for Rustam. Men Rustam anså etter hvert Ali Mīrzā som en voksende trussel, og fikk ham derfor slått ihjel i 1493 eller 1494. Ismā'īl, som nå var forfulgt og ettersøkt, ble nødt til å søke tilflukt hos lederen av [[Gilan]], Karkiya Mīrzā Ali i byen [[Lahijan]].

I 1499 drog Ismā'īl, sammen med 1500 tilhengere fra [[Syria]] og [[Anatolia]], atter en gang av sted mod sin slektsby [[Ardabil]], men ble av sikkerhetsmessige årsaker nødt til å oppholde seg i [[Arjuvan]] i stedet. På dette tidspunktet sendte Ismā'īl et budskab til sine tilhengere i Øst-Anatolia og Syria om å forberede seg på et møte i [[Erzincan]] det følgende året. 7000 tilhengere møtte opp på Ismā'īls forespørsel. Ismā'īls tilhengere, [[qizilbash|qizilbāsh]]ene, bestod av bestemte stammer og klaner fra [[Anatolia]], [[Syria]] og [[Irak]]:

Større stammeføderasjoner (''uymāq'')<ref>Faruk Sümer: Safevî Devletinin Kuruluşu ve Gelişmesinde Anadolu Türklerinin Rolü, Türk Tarih Kurumu, 1999, s. 43-49</ref>:

* '''Rumlu''': Et stort stammeforbund som levede omkring [[Sivas]]-Koyulhisar og Sebinkarahisar samt [[Tokat]] og [[Amasya]]-områdene.
* '''Ustajalu''': Et stammeforbund som primært holdt til i områdene mellom [[Sivas]], [[Amasya]] og [[Tokat]], men som også strakte seg til [[Kirsehir]].
* '''Tekelu''': Som også navnet indikerer, var dette stammeforbundet fra Teke ([[Antalya]]-området).
* '''Shamlu''': Shamlu-forbundet oppholdt seg i det sørlige [[Sivas]] om sommeren, og i området mellom [[Aleppo]]-Ayntab ([[Gaziantep]]) om vinteren. Sham er navnet på byen [[Damaskus]], men også et generelt uttrykk som brukes om det daværende [[Syria]].
* '''Dulkadir''': Dulkadir eller Zü'l-Kadir, som det også blir kalt, var et stort stammeforbund som levde i områdene omkring [[Kahramanmaraş|Marash]] og Boz Ok ([[Yozgat]]). I [[safavidene|safavidisk]]e kilder fremgår det at dette forbundet bestod af 80.000 husstander.

[[Fil:Flag_of_Persia_1502-1524.svg|thumb|150px|left|Safaviderigets flag under Shāh Ismāīl I (1501-1524)]]

Mindre stammeføderasjoner (''uymāq'')<ref>Faruk Sümer: Safevî Devletinin Kuruluşu ve Gelişmesinde Anadolu Türklerinin Rolü, Türk Tarih Kurumu, 1999, s. 49-56</ref>:

* '''Varsak''': Dette stammeforbundet holdt til omkring [[Tarsus]]-området.
* '''Chepni''': Chepni-stammen holdt primært til i det nordlige Anatolia, i og omkring [[Trabzon]], [[Bayburt]], [[Gümüshane]], [[Giresun]] og Canik ([[Ordu]] og [[Samsun]]).
* '''Arabgirlu''': Som navnet også indikerer var denne stammen fra [[Malatya]]-området.
* '''Turgudlu''': Denne stammen levede i [[Karaman]]-området.
* '''Bozcalu''': Denne stammen var en del av det større Shamlu-forbundet.
* '''Ajirlu''': Man tror også at Ajirlu var en del av Shamlu-forbundet.
* '''Hinislu''': Denne stammen var fra Hinis, som er det området hvor det sørvestlige [[Erzurum]] ligger i dag.
* '''Chemishkezeklu''': Dette forbundet var fra Chemishkezek, som var navnet på det nåværende [[Tunceli]].

[[Fil:Safavid_Empire_1501_1722_AD.png|thumb|250px|right|Safaviderikets utstrekning under Shāh Ismāīl I (ca. 1510)]]
I 1501 gikk Ismā'īl til angrep mot Shirvanshāh, som han seiret over og slik fikk hevnet drapet på sin far, Hāydār. Alvand Aqqoyunlu, som hadde herredømmet og det vestlige [[Iran]], hadde i mellomtiden forberedt seg på å slå Ismā'īls hær tilbake fra sør. Ismā'īl valgte derfor å vende om for å gå i krig mod Alvand Aqqoyunlu, som han beseiret, til tross for at hans [[qizilbash|qizilbāsh]]-soldater hadde en liten hær (7.000 mann) i forhold til motstanderne (30.000 mann).

Samme år (1501) utropte Ismā'īl sig til konge (''shāh'') av [[Safavide-dynastiet|Safavideriket]] og gjorde [[Tabriz]] til hovedstad. Samtidig ble [[sji’a|sji’a-islam]] gjort til rikets statsreligion. Fra denne periode dro flere og flere [[Anatolia|anatolske]] [[qizilbash|qizilbāsh]]er til Safavideriket; noen for å støtte sin ''shāh'', andre for at besøke eller bli opplært av deres religiøse leder (''murshid-i kāmil'').

I løpet av de neste ti årene erobret Ismā'īl store landområder til sitt nye imperium; Sentral- og Sør-Iran blev innlemmet ved seieren over de resterende [[aqqoyunlu]]styrkene i [[Hamadan]] i  1503, de [[Det kaspiske hav|kaspiske]] provinser [[Mazandaran|Māzandarān]] og Gurgān samt [[Yazd]]-provinsen i sørøst i 1504, utvidelsen mot vest og innlemmelsen av [[Diyarbakir|Diyār Bakr]]  i 1505-7, erobringen av [[Bagdad|Baghdād]] og Sørvest-Iran i 1508, erobringen av Shīrvān i 1509-10 og [[Khurasan|Khurāsān]] i 1510.<ref>Roger Savory: Iran under the Safavids, Cambridge, 1980, s.35</ref>