Redigerer Iran–Irak-krigen (avsnitt)

==Krigen==

===Tidlige faser===
[[Fil:Iran Iraq War Start Attack on Tehran Airport 1980-09-22.jpg|220px|miniatyr|Iran–Irak-krigen- [[22. september]] [[1980]] – [[Teheran]]]]
[[Irak]] satte i gang en invasjon av [[Iran]] 22. september 1980. En anklage mot Iran om støtte til et feilslått attentat mot [[utenriksminister]] [[Tariq Aziz]] ble brukt som forløper for angrepet. [[Saudi-Arabia|Saudi Arabia]] og [[Kuwait]] gav betydelig finansiell støtte. [[Blitzkrieg|Overraskelsesangrepet]] rykket raskt frem mot de fremdeles uorganiserte iranske styrkene, selv om et irakisk luftangrep på iranske flyplasser var ineffektivt. Folket i Iran samlet seg rundt sin revolusjon, fremfor å vende seg mot [[ayatollah]]ens regjering slik eksiliranere hadde lovet, og gav mye tøffere motstand enn ventet. 

Tidlig hadde Irak noe begrenset suksess, de rykket frem på bred front inn i iransk territorium langs [[Mehran]]-[[Khorramabad]]-aksen i det sentrale Iran og mot Ahvaz i den oljerike provinsen [[Khuzestan]]. I juni [[1982]] tok en iransk motoffensiv tilbake områdene som tidligere ble tapt til Irak.

Mesteparten av kampene i resten av krigen skjedde på irakisk territorium, selv om noen har tolket den irakiske tilbaketrekningen som en taktisk plan av det irakiske militæret. Ved å kjempe rett innenfor Irak, kunne Saddam Hussein høste folkelig irakisk patriotisme. Den irakiske hæren kunne også kjempe på sitt eget territorium i veletablerte forsvarsstillinger. Iranerne fortsatte å sette inn usofistikerte menneskelige bølger av angrep, mens irakiske soldater forble for det meste i defensive stillinger.

Iraks [[militæret i Irak|armé]] var hovedsakelig bevæpnet med våpen landet hadde kjøpt fra [[Sovjetunionen]] og dets [[satellittstater]] i det foregående tiåret. Under krigen kjøpte landet avansert utstyr fra Sovjet og [[Frankrike]] verdt milliarder av dollar<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/3324053.stm «How Saddam could embarrass the West»], [[BBC]] News</ref> i tillegg til [[Kina]], [[Egypt]], [[Tyskland]] og andre kilder (inkludert europeiske fasiliteter for å lage og/eller forbedre kjemiske våpen). Tyskland<ref>[http://www.dw-world.de/dw/article/0,,716376,00.html «Iraqi Report Could Prove Damaging to Germany»], Deutsche Welle</ref> sammen med andre vestlige land (blant dem [[Storbritannia]], Frankrike, [[Italia]] og USA) gav Irak teknologi til [[biologisk krigføring|biologiske]] og [[kjemisk krigføring|kjemiske våpen]] og muligheten til å bli en atommakt. Mye av Iraks finansielle støtte kom fra andre arabiske stater, først og fremst oljerike Kuwait og Saudi-Arabia.

USA hadde vært på vakt overfor Teheran-regimet siden [[den iranske revolusjon]] i 1979 som hadde kastet deres støttespiller, [[sjah]] [[Muhammed Reza Pahlavi]] og resultert i at deres [[ambassade]]-personell ble holdt tilbake i [[gisselkrisen i Iran]] i 1979-81. Etter den iranske suksessen på slagmarken i 1982, gikk USA inn med sterkere støtte til Irak ved å gi etterretning, økonomisk støtte og angivelig også våpen.<ref>[http://www.iranchamber.com/history/articles/arming_iraq.php «Arming Iraq: A Chronology of U.S. Involvement»], Iran Chamber Society</ref> USA normaliserte også relasjonene med den irakiske regjeringen, som var blitt brutt under [[seksdagerskrigen|seks-dagers-krigen]] i 1967.

Irak tilbød i 1982 å innstille krigshandlingene, men Irans faste besluttsomhet på å ødelegge den irakiske regjeringen fra og med juli 1982 førte til ytterligere seks år med statisk krigføring.

===Tankskipkrigen og amerikansk innblanding===

Både Iran og Irak angrep [[tankskip|oljetankere]] og handelsskip fra 1981 av, inkludert nøytrale nasjoners skip, i et forsøk på å fravriste handel fra motstanderen. Etter gjentatte irakiske angrep på Irans viktigste eksportfasilitet på [[Kharkøya|Khark-øya]], angrep Iran en kuwaitisk tanker nær [[Bahrain]] [[13. mai]] 1984 og en saudiarabisk tanker i saudisk farvann [[18. mai]]. Angrep på skip tilhørende ikke-stridende nasjoner i gulfen økte kraftig etter dette, og denne fasen av krigen ble kalt «tankerkrigen». Da det hele var over, hadde Iran og Irak senket skip tilsvarende mer enn en tredjedel av den totale tonnasjen handelsskip som gikk ned under [[andre verdenskrig|annen verdenskrig]]. De fleste av de drøyt 300 sjøfolk som omkom var koreanere, indere, filippinere og pakistanere.

To [[Norge|norske]] supertankere eid av [[John Fredriksen]] ble angrepet og hardt skadet av irakiske jagerfly i 1986; «W Eagle» og «W Enterprise» (Tidligere eiet av rederiet [[Lars Krogh]] under navnene [[«Wind Eagle»]] og [[«Wind Enterprise»]]). Dette ble aldri slått stort opp i norske medier da rederiet ikke ønsket publisitet rundt saken. «W Eagle» ble truffet ved roret av en radarsøkende rakett. Skipene kunne ikke fortsette for egen maskin. «W Enterprise» ble enda hardere skadet. Skipet ble truffet ikke langt fra broen og tankskipet så i ettertid nærmest helt «flatt» ut, i tillegg til å ligge svært dypt i vannet, i sterk kontrast til den vanlige profilen med et langt skrog og et høyt overbygg. Det måtte større ombygninger til for å få skipet seilbart igjen. Ingen skal ha blitt drept i angrepene, men flere på «W Enterprise» skal ha blitt forholdsvis hardt skadet. «W Enterprise» var fullastet med olje, begge skipene var blant datidens største og mest moderne tankskip.

Skipet «Seawise Giant» på 564 000 dødvekttonn og verdens største supertanker ble også angrepet av irakiske jagerfly og bombet da den lå som lagerskip for Iran i Hormuz-stredet 14. mai 1988. Vraket ble senere kjøpt av et selskap tilknyttet det norske rederiet Norman International AS og reparert. Det kom i drift igjen i 1991 under navnet [[knock Nevis|«Jahre Viking»]].

Angrepene førte til at norsk utenriksdepartement ble bedt om å foreta en stille vurdering om bevæpning av norske tankskip. Utrederne kom raskt til en negativ tilråding.

Det største antallet angrep var iranske angrep mot kuwaitiske fartøy, og den [[1. november]] 1986 ba Kuwait formelt om hjelp fra andre nasjoner for å beskytte skipstrafikken. [[Sovjetunionen]] gikk med på å leie tankere fra [[1987]] og USA tilbød å gi tankerne beskyttelse ved å la dem seile under amerikansk flagg [[7. mars]] 1987 ([[Operasjon Earnest Will]] og [[Operasjon Prime Chance]]). Under [[folkerett]]en ville et angrep på slike skip bli behandlet som et angrep på USA, og gi USA muligheten til å svare militært. Denne støtten ville beskytte skipene som gikk til irakiske havner, og garanterte effektivt Iraks inntektsstrøm for resten av krigen. 

Et irakisk fly angrep ved en feiltagelse [[USS Stark (FFG-31)|USS «Stark»]], en [[fregatt]] av [[Oliver Hazard Perry-klassen|«Perry» klassen]] [[17. mai]], drepte 37 og skadet 21. Men USAs oppmerksomhet var rettet mot å isolere Iran. Amerikanerne kritiserte Irans minelegging av internasjonalt farvann og sponset FNs sikkerhetsråds resolusjon 598 som gikk gjennom enstemmig [[20. juli]] og som førte til trefninger med iranske styrker. I oktober 1987 angrep USA iranske oljeplattformer som svar på et iransk angrep på tankeren ''Sea Isle City'' som seilte under amerikansk flagg. 

[[14. april]] 1988 ble fregatten [[USS Samuel B. Roberts (FFG-58)|USS «Samuel B. Roberts»]] hardt skadet av en iransk mine. Amerikanske styrker svarte med [[Operasjon Praying Mantis]] [[18. april]], den [[USAs marine|amerikanske marines]] største operasjon med overflatekrigsskip siden [[andre verdenskrig|2. verdenskrig]]. Under denne operasjonen skjøt krysseren [[USS Vincennes (CG-49)|USS «Vincennes»]] ned [[USS Vincennes nedskytning av det iranske passasjerflyet Iran Air Flight 655|Iran Air Flight 655]] med 290 passasjerer og mannskap [[3. juli]] [[1988]]. Den amerikanske regjeringen sa at passasjerflyet ble tatt for å være et iransk [[Grumman F-14 Tomcat|F-14 Tomcat]]-jagerfly som hadde vært i det samme området som det sivile flyet kort tid før. Den iranske regjeringen avviste USAs forklaring og hevdet at nedskytingen ble gjort med fullt overlegg.

Gjennom alt dette hadde medlemmer av [[Ronald Reagan|Reagan-administrasjonen]] i hemmelighet solgt våpen til Iran. Først indirekte (muligens gjennom [[Israel]]) og så direkte. Håpet var at Iran ville, i bytte, overtale flere radikale grupper til å løslate vestlige gisler (se [[Iran-Contras-skandalen]]).

===Konklusjon===
I de siste årene i krigen, fikk Irak mer og mer utenlandsk hjelp og begynte å bygge mer moderne væpnede styrker. I 1988 satte Irak i gang en ny offensiv inn i iransk territorium og begynte alvorlige flyangrep på iranske byer, som [[Teheran]]. Iran følte seg militært isolert og tilbød, under trusler om krig med USA, å åpne fredsforhandlinger. Irak aksepterte siden den irakiske økonomien og befolkningen var sterkt preget etter 8 år med krig og de ønsket å styrke sin posisjon. 

Krigen ble karakterisert av ekstrem brutalitet, inkludert bruken av kjemiske våpen, særlig [[tabun]], av Irak. Veldig lite press ble lagt på Irak av verdenssamfunnet for å forhindre slike angrep eller å fordømme dets tidligere innledende fiendtligheter. Irak og den amerikanske regjeringen påsto noen ganger at Iran også brukte kjemiske våpen, men disse påstandene ble aldri bekreftet av uavhengige kilder. Taktikken brukt i krigen minnet om de fra [[første verdenskrig|1. verdenskrig]], med massive menneskelige stormangrep ofte brukt på begge sider, men særlig av Iran.