Redigerer Insulær kunst (avsnitt)

== Bakgrunn ==
=== Historisk bakgrunn ===
I motsetningen til den samtidige [[Bysantinsk kunst|bysantinske kunsten]], og kunsten i de fleste betydelig perioder, kom insulær kunst ikke fra et samfunn hvor stilistiske fellestrekk ble spredt over et større antall ulike typer kunstobjekter. Samfunnet over hele De britiske øyer var effektivt et jordbrukssamfunn, bygningene var enkle og rudimentære, og det var ingen særskilt arkitektonisk stil. Det ble helt sikkert skapt mindre kunstobjekter i forgjengelige materialer, som i tre og lær, som ikke har overlevd til ettertiden, og således ikke kan bedømmes. Hva som er blitt bevart er metallarbeider, skulpturer, og religiøs bokkunst. Både de religiøse og de verdslige oppdragsgiverne av kunsthåndverk forventet å bli blendet av de individuelle objektenes prakt, og disse var uansett mer blendende i deres verden som manglet visuell forfinelse.<ref>Henderson ss. 48-55; Dodwell, ss. 19 og hele kapittel 7.</ref>

[[Fil:Iona Abbey.jpg|thumb|300px|[[Iona-klosteret]] på den avsidesliggende øya Iona var et sentrum for keltisk kristendom.]]
Særlig på [[Irland i tidlig middelalder]] var den geistlige og verdslige elite ofte meget tett sammenknyttet. En del abbedier ble holdt i generasjoner innenfor en mindre slekt.<ref>Youngs, ss. 13-14</ref> Irland var delt i svært mange småkongedømmer, nesten for mange for historikere kan holde rede på, mens det i [[Angelsaksere|angelsaksiske]] [[Storbritannia (øy|Britannia]] var et mindre antall av langt større kongedømmer. De irske, [[Piktere|piktiske]] og angelsaksiske elitene hadde lange tradisjoner med metallarbeid av den fineste kvalitet. Mye av arbeidene var produsert for personlig utsmykning av eliten. Den insulære stilen oppsto i sammensmeltningen av to stiler, de opprinnelige [[Hedendom|hedenske]] keltiske og germanske dyremotivene i en ny [[kristen]] kontekst, og med en del oppmerksomhet for den [[Senantikken|senantikke]] stil, særlig i deres anvendelse i [[manuskript]]er, som var en ny type kunstobjekt for begge tradisjoner.<ref>Youngs, ss. 15-16, 72; Nordenfalk, ss. 7-11; Pächt, ss. 65-66</ref>

Den rolle som kongedømmet [[Northumbria]] utgjorde i dannelsen av den nye stilen synes å ha vært vesentlig. Det angelsaksiske kongedømmet som lå lengst nord fortsatte å ekspandere inn i keltiske og piktiske språkområder, men etterlot det stedegne befolkningen hovedsakelig uforstyrret i områder som [[Dalriada]], [[Elmet]] og [[kongedømmet Strathclyde]]. [[Iona-klosteret]], det irske klosteret på øya [[Iona]] i [[Indre Hebridene]] ble etablert av den hellige [[Columba av Iona|Columba]] (Colum Cille) i [[563]]. Det skjedde på en tid da Iona var en del av Dalriada og som omfattet områder i både Skottland og Irland. Selv om den første konverteringen til kristendommen av en northumbrisk konge, [[Edwin av Northumbria|Ædwine]] i [[627]], ble utført av presteskapet fra den [[Den romersk-katolske kirke|romersk-katolske]] [[gregoriansk misjon|gregorianske misjonen]] til [[Kent]], var det den [[keltisk kristendom|keltiske kristendommen]] fra Iona som innledningsvis var mest innflytelsesrik. Iona-klosteret grunnla et søsterkloster på øya [[Lindisfarne]] på den engelske østkysten i [[635]]. Imidlertid forble Northumbria i direkte kontakt med [[Den hellige stol|Roma]] og andre betydningsfull klostersentra som hadde blitt grunnlagt av den hellige [[Wilfrid]]. Ved [[kirkemøtet i Whitby]] i [[664]] ble det bestemt at det var den romersk-katolske praksis som skulle være gjeldende, særlig i spørsmålet av datering av [[påske]]n, ikke keltisk kristen, noe som førte at Iona trakk seg ut, og underla seg ikke katolsk datering før i [[715]].<ref>Nordenfalk, ss. 8-9; Schapiro, ss. 167-173</ref>

=== Kunsthistorisk bakgrunn ===
[[File:St Oswald's Priory Anglo-Saxon cross.jpg|thumb|Dyreornamentikk og flettverkmønster fra fragmentet av skaftet på et angelsaksisk steinkors ved sankt Oswald-klosteret i Gloucester i England; bildet til høyre har pedagogiske, men ikke historisk korrekte farger.]]
Kunsthistorikeren [[Gregor Paulsson]], som ikke gjør et større skille mellom insulær og [[Germanere|germansk]] [[dyreornamentikk]], har slått fast at stiliseringen av naturelementer for ornamentale formål gikk i to strømmer, en vestlig og en østlig. Insulær ornamentikk av dyr- og plantemotiver arbeidet alltid mot det utfyllende, og stiliseringen kan aldri gå så langt at formålet forsvinner. Insulær ornamentikk er hovedsakelig form, sekundært noe annet. Grunnformen er et [[triskele]] som i sitt vesen har en sentrifugerende kraft og som søker seg mot flatens grenser, hvilken form flaten enn har, og bryter således likevekten. Ved begynnelsen av [[500-tallet]] synes det som om det skjedde en endring. Hvor tidligere stiliserte dyremotiv fortsatt var avbildninger som var gjenkjennbare, ble de nå oppløst i sine enkelte bestanddeler. Hodet, kjeften, et øye, en hånd ble isolert fra hovedformen og ble satt sammen på nytt i en ornamentikk hvor det ikke lenger var et bilde, men et abstrakt mønster.<ref name="Paulsson71-72">Paulsson, Gregor (1977): ''Konstens världs historia: Medeltiden'', Natur och kultur. ISBN 91-27-0662-5. Side 71-72</ref> 

[[Fil:Triskele-Symbol1.svg|thumb|left|150px|Spiraltriskele, funnet i insulær kunstverk.]]
Mønsteret gir inntrykk av levende rytme, men er summen av en kaotisk, ensfarget fragment som ikke lenger har en fast figur og bærer sin egen oppløsning i seg selv. Dette er framtredende i de angelsaksiske områdene, men også på det europeiske fastlandet, og i [[Norge]] og [[Danmark]]. Paulsson har beskrevet tre faser, ''stil I'' eller hjelmstilen; ''stil II'' eller båndstilen (som utviklet seg hovedsakelig i [[Norden]]), og på terskelen av vikingtiden kom et nytt stiltrekk, ''stil III'' hvor de abstrakte mønstrene igjen får konkrete former, men er samtidig ekstremt forfinet og hvor figurative dyreformer innkapsles og innvikles i et finmasket dekorativt flettverk.<ref name="Paulsson71-72" /> Dette er ikke unikt for insulær kunst, men også utøvet i de [[norrøn]]e landene, og da norrøne [[viking]]er fra blant annet Norge også bosatte seg på Irland, kom de norrøne stilene, som [[urnesstil]]en og [[ringeriksstil]]en, i kontakt med den stedegne irske i en fruktbar utveksling. Tilsvarende kulturelle trekk er også funnet i Northumbria. 

Den insulære stilen er mest kjent for sin meget kompakte, intrikate og fantasifulle dekorasjoner som har elementer fra flere tidligere stiler. Det finnes påvirkning fra forhistorisk tid i sen keltisk kunst, eller mer korrekt [[La Tène-kulturen|sen La Tène-stil]], bestående av en forkjærlighet for [[spiral]]er, [[triskele]]r, og andre [[geometri]]ske motiver. Disse ble kombinert med dyreformer og dyreornamentikk som var avledet fra germansk versjon av den generelle eurasiske dyrestilen, men også keltisk kunst, de kulturområder som snakket keltisk, hadde dyrehoder som avsluttet ruller og kruseduller. Flettverk var benyttet av begge disse tradisjonene, foruten også [[romersk kunst]], eksempelvis i gulv[[mosaikk]], og muligens fra andre inspirasjoner som [[koptisk kunst]]. Uansett hvor påvirkningen kom fra ble den hevet til nye høyder i insulær kunst hvor de ble kombinert med førnevnte elementer. 

Det er ingen forsøk på å representere dybde i insulære manuskriptmaleriene. All vekt ble lagt på en glimrende overflate av intrikate mønstre. I tidlige verker var den menneskelige figur vist på samme geometrisk vis som dyrefigurer, men refleksjoner av en klassisk figurstil spredde seg utover perioden, antagelig hovedsakelig i sørlige, angelsaksiske regioner, skjønt de nordlige områdene hadde også direkte kontakt med det europeiske fastlandet.<ref>Grove, Wilson, ss. 38-40; Nordenfalk, ss. 13-26; Calkins kapittel 1; Laing ss. 346-351</ref> Koptiske tepper og manuskriptmalerier, uten at det er generell enighet blant forskerne av denne mulige betydningen, kan også ha bidratt som inspirasjonskilde.<ref>Henderson, ss. 97-100</ref>