Redigerer Inngrepsfrie naturområder (avsnitt)

=== Utvikling av begrepsbruken ===
Fokuset på inngrepsfrie naturområder i norsk naturforvaltning oppstod i 1970-årene. Ideen stammer fra USA som var det første landet som innførte en egen lov for å verne villmarksområder, ''The  Wilderness  Act'', i 1964.<ref name=Skj>{{Kilde bok | utgivelsesår = 2005 | tittel = Inngrepsfrie naturområder som verktøy for arealforvaltning | forfatter = Skjeggedal,  Terje m. fl. | isbn =  | forlag = Nord-Trøndelagsforskning | url = http://generator.firmanett.no/t/tforsk/doc/No_6_05_2.pdf | side = 1–5 | besøksdato = 2019-08-29 | arkiv-dato = 2019-08-25 | arkiv-url = https://web.archive.org/web/20190825084925/http://generator.firmanett.no/t/tforsk/doc/No_6_05_2.pdf | url-status=død }}</ref> I [[Norges offentlige utredninger|NOU]] 1974:30B ''Hardangervidda: Natur - kulturhistorie – Samfunnsliv'' ble begrepet ''kvalifisert villmark'' definert som områder som «ligger mer enn 4 t rask gang (i bratt lende) eller 15 km i luftlinje (i mer moderat lende) fra veg, jernbanestasjon eller rutebåt, samtidig som avstanden til nærmeste [[turisthytte]] er mer enn 2 t rask gange (7,5 km i  luftlinje)».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1974 | tittel = NOU 1974: 30 B Hardangervidda natur - kulturhistorie - samfunnsliv | forfatter = Øvstedal, Sverre | isbn = 8200701492 | forlag = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052900071 | side = 28 }} </ref> 

Villmarksområdene omtales i NOU 1974:30B i forbindelse med de kvaliteter som turgåing gir. En går tur for å være mer aktive og for å få et mer komplett sansbilde av landskapet. Det ble sakt at det å overvinne terrengmessig motstand på tur har verdi. Jo vanskeligere det er å nå til et sted, jo større blir nytelsen ved å komme dit.<ref name=Skj/>

I senere rapporter ble enkle kart over «upåvirket» eller «urørt» natur lagt frem i NOU  1980:23 ''Naturvern i Norge'' og i NOU 1986:13 ''Ny landsplan for nasjonalparker''. I 1992 presentert [[UNEP/GRID-Arendal]] digitale kart som viste at arealet av urørt naturområder i Norge hadde sunket fra 48 % i 1900 til 22 % i 1992. Utgangspunktet for beregningene var områder «som ligger mer en 5 km fra nærmeste veg, jernbane, bebygd område eller vassdragsutbygging» ([[Melding til Stortinget|St meld]] nr 31 (1992–93):78). Med digitale kartgrunnlag fikk en nye muligheter for å registrere, analysere og presentere data om inngrepsfrie naturområder.<ref name=Skj/>

I 1995 la daværende [[Direktoratet for naturforvaltning]], nå [[Miljødirektoratet]], frem  rapporten ''Inngrepsfrie naturområder i Norge'' som inneholdt en mer presis og mer omfattende definisjon av «tyngre tekniske inngrep» enn tidligere. Blant annet ble også traktorveger (og ikke bare bilveger), tatt med i definisjonen. Rapporten  definerer  inngrepsfrie naturområder som: «Alle områder som ligger mer enn en kilometer fra tyngre tekniske inngrep». De inngrepsfrie naturområdene blir delt i tre soner (DN 1995:10):<ref name=Skj/>

:# inngrepsfri sone 2: 1–3 kilometer fra tyngre tekniske inngrep 
:# inngrepsfri sone 1: 3–5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep 
:# villmarkspregede områder: >5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep 

Den nye og utvidede definisjonen av tyngre tekniske inngrep viste at de inngrepsfrie naturområdene er langt mindre enn tidligere antatt. De villmarksprega områdene var i 1994  rundt 11,8 % av totalt landareal, redusert til 11,7 % (37 941 km²) i 1998. Østfold,  Oslo, Akershus og Vestfold var helt uten villmarkspregede områder, mens 37 % av Finnmark var villmark.<ref name=Skj/>

Den opprinnelige begrunnelsen for begrepet kvalifisert villmark var knyttet til friluftsliv og turopplevelser i fjellet. Etter hver har hensyn til «urørt natur» og biologisk mangfold kommet til.<ref name=Skj/>