Redigerer Ingolf Elster Christensen (avsnitt)

== Politisk arbeid ==
Christensen var innvalgt på [[Stortinget]] fra Sogn og Fjordane i periodene [[Liste over stortingsrepresentanter 1922–1924|1922–1924]] og [[Liste over stortingsrepresentanter 1925–1927|1925–1927]]. Han hadde en vesentlig del av æren da kornmonopolet ble avviklet og korntrygden gjeninnført i 1926. Da [[Ivar Lykkes regjering]] ble utnevnt [[5. mars]] 1926, ble Christensen statsråd i [[Justis- og politidepartementet]]. Noen måneder senere, [[25. juli]] 1926, gikk han av, og tiltrådte heller som statsråd i Forsvarsdepartementet fra [[26. juli]]. Han gikk av sammen med resten av regjeringen [[27. januar]] 1928. Blant de tingene regjeringen fikk gjennomført var en ny hærordning, hvor Christensens engasjement bidro til blant annet å sikre et høyere antall fastlønnet [[befal]].<ref name="NBL" /> Videre var han medlem av Høyres sentralstyre en periode.<ref name="NSD" />

Da [[andre verdenskrig]] nådde Norge [[9. april]] 1940, og kong [[Haakon VII]] og [[Johan Nygaardsvolds regjering]] med flere måtte flykte, var Christensen en av politikerne som ble værende i Oslo. Nasjonal Samlings kuppmaker og selvutnevnte statsminister [[Vidkun Quisling]] gjorde seg vanskelig for [[Tyskland|tyskerne]], og [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] tok da initiativ til opprettelsen av [[Administrasjonsrådet]]. Rådet skulle ivareta sivilbefolkningens interesser overfor den tyske okkupasjonsmakten, og Christensen var rådets utnevnte formann i hele dets virkeperiode fra [[16. april]] til [[25. september]] 1940. Med ham som formann fikk også rådet en større betydning enn først antatt ved riksforhandlingene sommeren 1940.<ref name="NBL" /> Han sørget flere ganger for å holde forhandlingsprosessen i live, og selv om Stortinget overtok som tyskernes motpart fra [[16. juni]], forble Christensen aktiv hele veien.<ref name="NBL" /><ref name="NRK" />

Også på tysk side var han påtenkt som en mulig formann (eller statsminister) i det nye riksrådet.<ref name="NBL" /><ref name="NRK" /> Han hadde et forholdsvis pessimistisk syn på Norges muligheter til å hevde selvstendighet overfor okkupasjonsmakten, og var (sammen med flere andre medlemmer av forhandlingsutvalget) villig til å gi avkall på både kongehus og regjering da dette ble fremmet som et ufravikelig krav av tyskerne.<ref name="NBL" /> [[Josef Terboven]] satte en effektiv stopper for forhandlingene 25. september, og Christensen inntok ikke noen synlig plass i motstandsbevegelsen som vokste frem og spilte heller ingen politisk rolle.<ref name="NBL" /><ref name="NRK" /> 

Han var svigerfar til fylkesmann [[Nikolai Schei]], aktiv i motstandsbevegelsen og kjent for [[Schei-komiteen]].