Redigerer Ingeborg Eriksdatter (avsnitt)

==Dronning av Norge==
Magnus Lagabøte var en sterk konge, som visste å balansere forholdet til geistligheten, stormennene og rivaliserende utenlandske makter, men han var også sterkt tynget av sitt ansvar. På en reise tilstod han en gang overfor sine nærmeste menn at han så frem til den dagen da døden satte ham fri. Våren [[1280]], etter seksten år som konge, ble Magnus syk. 1. mai fylte han førtito år, og tilbrakte dagen i sykeseng i Bergen. Herjet av [[feber]] fikk han tilkalt erkebiskop [[Jon Raude]] fra [[Trondheim]], så den eldste sønnen, elleve år gamle junker Erik, kunne krones straks han selv var død.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 119-20)</ref> Alt i [[1273]], etter at Ingeborgs og Magnus' to eldste sønner var døde, fikk femåringen Erik kongetittel og ble utropt til sin fars tronarving, mens treåringen Håkon fikk tittelen hertug. Alle fremstående menn i Norge hadde sverget guttene troskap, og med tanke på fremtidig rivalisering guttene imellom, hadde Magnus sikret at Håkon som fjortenåring skulle arve en tredjedel av riket, med Oslo som hovedsete, som sitt hertugdømme.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 122-3)</ref>  Det var denne tilknytningen til Oslo som gjorde at Håkon i sin regjeringstid flyttet hovedstaden fra Bergen til Oslo. 

I motsetning til sin lillebror Håkon hadde Erik ikke gode evner. Han kunne for eksempel ikke lese eller skrive, og som enkedronning ble Ingeborg derfor den man lyttet til. Den skotske ''[[Lanercost-krøniken]]'' går så langt som å hevde at Erik også ble født vanskapt, mer [[Bjørnefamilien|bjørn]] enn menneske, og at kong Magnus lot den nyfødte svøpe og ligge over natten på et [[alter]] for [[Frans av Assisi]] i Bergen, hvor han i løpet av natten ble forvandlet til en normal gutt.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 128-9)</ref>

I [[1282]] da Ingeborgs fetter, kong [[Erik Klipping]], og hans mor enkedronning Margrete Sambiria holdt det årlige riksmøtet på [[Nyborg slott]], var det blant de fremmøtte også representanter for de fire plogpenningsøstrene, som nå gjorde krav på sin farsarv. Magnus Lagabøte hadde aldri insistert på Ingeborgs rett til arven, men nå som han var død, og Erik Klipping og hans mor politisk svekket, begynte Ingeborg og søstrene hennes kampen for sin rett. Et samlet dansk [[aristokrati]] fikk høre hvor urettferdig og nedverdigende de fire søstrene var blitt behandlet av Erik Klipping og moren hans.<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 180)</ref> Jutta møtte attpåtil frem i egen person, og var også den eneste av søstrene som fikk tilkjent arven sin – som hun imidlertid aldri fikk noen glede av, da hun døde samme år, bare trettiseks år gammel. 

Det er ikke så mye som vites om Ingeborg, men hun likte å høre fortellinger. Det fortelles at hun i [[1263]] ble underholdt av [[Sturla Tordsson]], brorsønn av [[Snorre Sturlason]], som fortalte ''Huldar saga''<ref>[https://www.heimskringla.no/wiki/Huldar_saga ''Huldar saga]</ref> om ei trollkjerring. Kong Magnus Lagabøte var ikke blid på Sturla, men denne fortalte sagaen så godt at han vant først Ingeborg og deretter kongen over på sin side. Ingeborg overlevde sin mann med rundt syv år.

Hun var bare førtito da hun selv ble dødssyk utpå vinteren 1286/87. Hun døde i Bergen like før [[påske]] 1287, og ble gravlagt i byen først i april, på den tid yngstesønnen Håkon fylte sytten. Begge sønnene var til stede under seremonien. Med Ingeborg forsvant samlingspunktet for det norske aristokratiet, og ledelsen ble splittet mellom en svak konge (eldstesønnen Erik), en viljesterk ung hertug (Eriks lillebror Håkon) og den maktglade jarl Alv Erlingsson, som endte på [[steile og hjul|hjul og steile]] i [[Helsingborg]] i [[1290]].<ref>Tore Skeie: ''Alv Erlingsson'' (s. 244-5)</ref>