Redigerer Imperium (avsnitt)

== Styring ==
Et generelt trekk ved så store politiske enheter som imperier, som gjerne omfatter mange forskjellige kulturelle, politiske og språklige fellesskap, er at de sjelden kan styres på en like standardisert måte som en [[stat]] kan. Her kan det være nyttig å sammenligne imperiet med en [[føderalstat]]. Mens føderalstater som [[USA]] og [[Tyskland]] består av mange, delvis selvstendige, forbundsstater med identiske relasjoner til sentralmakten (f.eks via senatorer i USA), vil de ulike periferiene i imperiet gjerne ha forskjellig status og forskjellige avtaler med sentrum. I motsetning til en føderalstat mangler imperiet typisk en grunnlov som regulerer forholdene mellom sentrum og periferi. Denne mangelen på regulerte forhold gjør at mellommennene, som fungerer som et bindeledd mellom imperiets sentrum og periferi, får en spesielt viktig rolle i styringen av imperiet. Mellommennene kan enten være utsendt fra imperiets sentrum (f.eks. briter i Det ostindiske kompani) eller de kan være lokale eliter. Det vil ofte være mulig for mellommennene å skaffe seg et betydelig handlingsrom i utførelsen av praktisk politikk. Dette betyr at imperiemakten kan oppleves på mer eller mindre undertrykkende måter forskjellige steder i imperiet.

Imperiene har opp gjennom historien satset på ulike strategier for å styre sine periferier. Litt forenklet kan vi skille mellom to hovedstrategier: bindingsstrategier og balansestrategier.<ref>Neumann, Iver B.: "Imperier: Introduksjon" ''Internasjonal Politikk''. Nr. 1, 2008</ref> Med bindingsstrategier vil det imperiale sentrum forsøke å knytte periferiene tettere til seg, for eksempel ved å tilkjenne privilegier (lavere skatt) eller friheter (til å praktisere religion, bevare lokale skikker etc.). Med balansestrategier vil sentrum prøve å styre periferiene ved å spille dem ut mot hverandre (f.eks. ved å oppildne til konflikt mellom etniske eller religiøse grupper).